Musikkintervjuet

Åge Aleksandersen: – Violet Road bare viste meg fingeren!

Pandemien tvang Åge Aleksandersen til å tenke nytt. Nå var han helt alene. Han, måsene og kaffen. Og noen gode hjelpere i det fjerne.
ALENE: Åge Aleksandersen, 2021. Alene, uten Sambandet.  
        
            (Foto: Marthe Amanda Vannebo)

ALENE: Åge Aleksandersen, 2021. Alene, uten Sambandet.   Foto: Marthe Amanda Vannebo

I dag slippes hans helt nye skive, «Ingen nåde». Den trønderske nasjonalskalden hviler ikke på laurbærene, og det er en energisk og snakkesalig Åge (72) som tar imot Feedback over telefon fra Trondheim.

I snart 20 år har du turnert hver eneste sommer med Sambandet. Så var det full isolasjon, men med planer om ny skive. Og den har du laget så å si alene. Gjort alt. Som de sier i idretten: Hvordan føles det?
– Hehe. Jeg er jo faktisk litt usikker på det meste denne gangen. Det var nesten som å begynne på nytt, da man har blitt vant til den vante løypa. Å ha noen å diskutere med underveis var borte. Og jeg bestemte jo for å gjøre alt sjøl, hive alle eggan i en kurv, så å si. Spille alle instrument, mikse, produsere etc. Og jeg har peisa på og gjort det. Det er jeg fornøyd med.

Vet at jeg er privilegert

Modig, det må jeg si! Samtidig er du vel ganske heldig som kunne gjøre dette?
– Ja, herregud. Jeg veit at jeg er privilegert, altså. Jeg er jo attpåtil pensjonist, så jeg slapp til og med den tunge turen til Nav, som de fleste andre måtte ta. Han Abid og dem har jo fått mye kjeft fra kultursektoren, men Norge har ikke vært det verste landet likevel, i denne tida. Men i denne underlige perioden gikk jeg gjennom folketomme gater i Trondhjem på vei til tårnet (studioet, red.anm.) på havna. Der ventet gitarer, andre instrumenter, opptaksutstyr, intet Samband.

– I en øredøvende stillhet satt jeg der og ventet og ventet og ventet. Ingen kunne komme på besøk, ingen fra Sambandet kunne stille til opptak. Det var liksom kaffe, måsene og jeg. Så leste jeg mailer, var på Facebook, og hadde laaaange telefonsamtaler som et slags skrullete tidsfordriv. Det var ei rar tid.

Mye av din suksess er jo, bortsett fra sangene i seg selv, selvsagt, som følge av en beinhard turnering der du har møtt folk i hver avkrok av landet. De møtene må ha vært viktige. Uten dem er vel også rocken som kunstform, hvis vi kan kalle den det, rimelig vingeklippet?
– Ja, klart. Jeg samler verken på konserter, platesalg eller utmerkelser. Jeg samler på folk, ikke minst når jeg turnerer. Han jeg møter på gata. Ho i kiosken. Drosjesjåføren. Er også ganske flink til å orientere meg og googler og leser meg opp til stedene der jeg skal spille, og da får folkan ei viktig betydning i å skjønne landet vårt, for der får jeg forklart samfunnet rett fra levra, og som dermed tegner et helt anna bilde enn hva de store mediene gjør. Også tilbakemeldingene fra folk, da. Sånn som i Tromsø. Det er jævla viktig.

Sår og selvransakende

Du omtaler selv plata som om den nærmest tvang seg frem. Har det å være helt alene også sendt tekstuniverset i annen retning enn det ville blitt med band? Du virker mer sår og selvransakende enn på noe annet album.
– Hmm … Dette er jeg usikker på, mye av materialet, eller ideene iallfall, hadde jeg fra før av, så det hadde nok kanskje blitt noe lignende som det framstår på denne utgivelsen uansett.

Betyr dette at du hadde sett og hørt for deg låtene med fullt band? Mange av dem er jo veldig neddempede i seg selv.
– Det er jo den vanlige måten, sånn tidsmessig. I 2014 kom den forrige. Så den syklusen var der. Og når jeg da lagde sangene, og jobbet med dem, var de egentlig ganske sjølgående. Men, klart, da jeg gikk der gjennom folketomme trondhjemsgater, var ikke akkurat stemninga sprudlende, kan du si. Haha! Så det er nok mulig at det spredte seg en form for usikkerhet jeg ikke ellers ville kjent på, og det kan nok ha påvirket skiva.

«Janus» er en veldig søt og hard låt på én og samme gang. Der er det en veldig tilbakeskuende, og både stolt og skamfull Åge vi hører, som oppsummerer livet. Jeg antar tittelen henspiller på den romerske guden med to ansikter?
– Janus er nok sangen om deg og meg, Egon. Om oss gutta, oss mannfolk og hvor både elendige og bra vi er, og kan være. Jeg er nok av dem som ser på mannsgjerninger rundt omkring i verden med stor skam og skepsis. Men artig at det er den første du nevner, for den var på sett og vis nøkkelsangen min til denne utgivelsen. Fikk jeg til denne, ble det plate. Hvis ikke … ingen plate.

Der er du, din jævel!

Jøss. Enda godt at du fikk dreis på den, da! Er du så sta og prinsippfast? Hadde du skrotet alt hvis ikke?
– Ja. Jeg jobber alltid i biter, med mange sanger samtidig, og da er det alltid sånn at den vanskeligste i prosessen, det er nøkkelsangen. Når jeg legger dem utover bordet, er det alltid én som stikker seg ut, som er forbanna vanskelig. Litt sånn, «Ja, der er du, din jævel!» Og da legger jeg bort alle de andre og jobber bare med den, nesten som en besettelse, til den sitter. Jeg kunne laget hoinner vers på den!

«Æ é en gammel tulling med tåra på kinn», synger du i den. Synes du at du er en gammel tulling?
– Hehe. Ja, vi er vel det, er vi ikke noen gamle toillinga begge to?

Haha! Snakk for deg selv! Jeg er nysgjerrig på prosessen rundt innspillinga. Du er veldig ærlig på at dette var tidvis utfordrende, gitt dine begrensede skills på andre instrument enn gitar. Men du bare peiset på. Var en slags mulighet du grep begjærlig, at du skulle bruke denne tilstanden bevisst til å lære deg noe nytt?
– På sett og vis. Jeg tok meg god tid. Ikke noe stress, men brukte vel lengst tid på å få definert og finne fram til hvordan jeg ville at uttrykket skulle være. Jeg brukte mye tid på å lage meg en egen rytmisk verden som skulle ligge i bunn uten et tradisjonelt, stort trommesett. Det skulle være noe som bare var der som en slags puls.

– Laget meg derfor egne loops som består av alt fra rasping på mønsteret på søppelbøtta, klapping i hender og på lårene osv. Så ville jeg også definere en slags nærhet. Det vil si, jeg hadde som mål nesten å komme på besøk fysisk i et rom eller headset, til lytteren, som om jeg står der nært i rommet. Dette igjen krever nådeløst fravær av makeup. Tanken var mer at «Sånn er det i dag. Sånn synger jeg i dag. Her er jeg».

Et spørsmål for psykologene

«Det var ingen som kranglet med meg. Ingen som skulle diskutere noe», skriver du i ditt egenskrevne presseskriv. Var dette bare bra? Trenger man ikke litt motstand og friksjon i en slik skapelsesprosess?
– Jeg fikk i grunn evig nok motstand fra meg selv, men savnet jo selvsagt Sambandet veldig mange ganger, de kloke stemmene som jeg er vant til at bidrar med flotte løsninger. Men denne muligheten hadde jeg ikke nå, og derfor ble det å diskutere med seg selv i stedet. Hvem som gikk seirende ut av det, er vel et spørsmål som heller bør rettes til psykologene.

Haha! Var du mye uenig med deg selv?
– Hehe. Altså, man må jo ha klart for seg hvor speisa denne situasjonen var. Likevel inviterte jeg folk innom til å lytte, med munnbind og trygt adskilt og alt det der, men uten å komme med masse tilbakemeldinger.

– For når jeg lytter sammen med andre, hører jeg låtene annerledes, da kommer virkeligheta på besøk, og da hører jeg plutselig at nei, fy faen, den tamburinen der, den må bort. Haha!

Haha! Produksjonen virker utrolig organisk og lite pirkete. Ikke minst er vokalsporene herlig rufsete. Den furet værbitt-ru stemmen kommer ekstra godt frem. I «Du vil aldri bli min» er du til og med hørbart forkjølt. Men du tok det med, uten å spille inn på nytt. Var dette «art by accident», eller var det planen fra grunnen av?
– Det var helt klart gjort med vilje, ja. At jeg tok det med, altså. Det var den «no makeup»-greia som etter hvert tvang seg fram. Det var faktisk ikke noe slit å synge den dagen heller. Da jeg i ettertid hørte på det ferdige opptaket, var det et eller annet der som sa til meg at slik var det. Slik var du den dagen. Da skal det få være sånn. Også var det dessuten en liten touch av en ung, nasal Åge som jeg syntes kledde sangen godt.

Skulle heve meg over alt dilldall

Det ligger jo en befriende og jævla upretensiøs holdning i dette. Skulle du ønske at du hadde gitt mer F i sånt på gamle skiver? At man kan bli for opptatt av å perfeksjonere og rydde unna slik ekthet på studioinnspillinger?
– Du det derre deeer er veldig vanskelig. De fleste artister som kommer til en innspillingssituasjon, er så heldige at de får jobbe med flinke fagfolk som kan noe mer enn seg selv. Og når noe forsvinner, kan andre ting dukke opp. Men her ønsket jeg at det skulle fremstå ekte, at jeg skulle heve meg over alt dilldall. Å æ søng no sånn som æ søng!

Da jeg intervjuet deg for tre år siden, sa du at de første demoene ofte er de beste, at for mye flikking, for mange stemmer og kompromisser attpåtil kan ødelegge. Dette har iallfall ikke skjedd her?
– Nja. Det der er faktisk vanskelig å si. På den ene siden er denne innspillingen så til de grader forskjellig fra alt jeg tidligere har gjort, på den andre siden er det en helt vanlig innspilling. Men når du nevner det, og når jeg tenker igjennom det hele, så er nok det ferdige resultatet her skummelt lik de første demoene. Det liker jeg.

Hvordan har du tenkt å gripe fatt i dette materialet live? Får vi høre disse låtene med Fenderen skrudd på 11, og med hele Sambandet i ryggen?
– Har nok planer om det ja. Jeg tror at for eksempel «Ingen Nåde» vil bli en skikkelig skummel drager med Sambandet. Ellers har jeg tenkt å gjøre en konsert eller to på nyåret med en trio, foran et begrenset publikum, for å beholde den enkle og nakne stemninga på plata.

«Ingen nåde» er helt fantastisk, og der er jo Erlend Ropstads deltagelse, med den skjelvende og lyse andrestemmen, veldig viktig. Hvordan kom dette til, at du fikk ham i studio?
– Vi har en felles kjenning, og har møtt hverandre noen ganger. Har stor sans for ham. Så jeg sendte låten til ham, og sa han kunne gjøre hva han ville med den, og han ble heldigvis veldig glad for å bli spurt.

– Så kommer den i retur, med det fine pianoet, som jeg ikke visste at han spilte, venta jo masse gitar, også har han lagt på den nydelige og veldig atypiske vokalen, attpåtil med noen egenskrevne tekststrofer. Og da skjønte jeg at dette, det må bare bli åpnings- og tittelsporet.

Violet Road bare viste meg fingeren!

Fantastisk. I andre enden av skiva har du fått med deg Tromsøs Violet Road som backingband, og Kjetil Solberg på vokal i det som ble en duett. Fortell litt om dette.
– Har jo aldri lagt skjul på at jeg er svak for dem. Flotte menneska, med flotta verdia som rører noe ved meg. Og de er fantastiske musikere. Sendte hele sessionen til dem og inviterte til innspill, og dem gikk laus på sangen med øks!

– Jeg har før spurt dem om de starte alle låtene sine i moll. Må dokk?!?!? Og nå sendte jeg dem en sang som startet i dur. Og trur du faen ikke at den kommer i retur, med en begynnelse som er i Maj7! Og det var garrantert bære førr å vis mæ finger’n!

Følger du godt med på ny, norsk rock?
– Jeg prøver jo, det er jo blitt ganske så lettvint nå, med den strømmeverdenen, men skal ikke slå meg på brystet og skryte heller. Men artig at den vinylgreia har kommet tilbake.

– Jeg har aldri brydd meg særlig om lyd og sånn derre greier, og trodde jo at det fysiske salget var ferdig, men nå har jeg jobba med fysisk med unge entusiaster som brenner for dette, og det har vært artig å ha nærkontakt til den delen av prosessen.

– Det var nesten så det tok meg tilbake til den første tiden i Prudence. Det å sitte der, med et fysisk cover i hendene og tårer i øynene, og bare kjenne på strukturen … Åh det var artig!

Så nå er ringen slutta?
– Den er nok det! Og det viser seg at det til og med er mulig å gjøre det økonomisk greit med det også. For de strømmegreiene skjønner jeg ikke. Jeg ble først veldig kry da jeg så at en låt fra forrige plata hadde blitt strømmet 500.000 ganger. Ikke verst, tenkte jeg. Også så jeg at Kygo hadde tre milliarder strømminger de siste tre minuttan, eller hva det var. Hahaha!

Haha! Du er nå tre år eldre enn Johnny Cash var da han ga ut den fjerde og siste «American Recordings»-skiva si. Men du bare peiser på. Føler du samme glede når du går i studio nå, som du gjorde for 50 år siden?
– Ja, det gjør jeg. Nå er det jo lansering og alt det der, vi sitter jo her og prater, anmeldelsene som kommer osv. Men den virkelige turen, den endelige dommen, den skjer når jeg igjen står på scenen, foran mitt eget publikum. Først da vet jeg hva som er tull og hvilke låter som bare får luft og flyger ut i rommet og treffer dem.

Hva tror du Åge (25), altså rundt solodebuten din, ville gitt slags råd til Åge (72)?
– Hei, din gamle tulling med tåra på kinnet. Det é no ikke så dumt, det.

Og hva vil Åge (72) si til Åge (25), om du skal gi den unge jyplingen et godt råd?
– Hold kursen stødig mot stupet, min unge venn.