– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei eneste skive. Hvilken velger du?– Ja, der står det mellom «Out of Our Heads» og «Between the Buttons», begge av Stones.

– Det er gøy, for den første er nesten et rent coveralbum, mens den andre er utelukkende Jagger/Richards-komposisjoner. Du får ikke to, så da tar vi den første. Bordet fanger. Fortell!– Haha! Den er grei. For det første var jo Stones det første bandet som min gjeng klarte å identifisere seg med. Vi fikk ikke lov å henge opp The Beatles-fotoer i klasserommet, for de hadde langt hår og sånn, men da Stones meldte seg på, kom Beatles-bildene opp. Haha!

– Forståelig nok! Har du skjønt, sånn i ettertid, hva det var som traff deg?– Det var så mye. Altså, vi identifiserte oss jo med beatnik-kulturen og stilen, også var det så jævla kult med linken disse gutta hadde til Chicago-bluesen, med Howlin’ Wolf og Muddy Waters og gjengen. Også covra de «Little Red Rooster» og «Come On»!

– Av Willie Dixon og Chuck Berry.– Det er riktig! Og denne spesifikke skiva til Stones har den derre lyden og råheten i seg som de autentiske bluesskivene også har. Den er så jævla ekte. Den ER hos deg! Den KOMMER til deg! Og det coveret er så fett, Stones var jo bandet med de feteste coverne, og på «Out of Our Heads» er vi så tett på at man faen meg ser kvisene til Keif! Haha!

– Som bransjemann, som alltid har jaktet nye talent og låtskrivere, og som ikke liker coverband, ville du signa dette engelske coverbandet i 1965?– Hahaha! Ja, jeg var jo jævla negativ til det i min produksjon, der jeg var opptatt av at de som skriver eget materiale er mye mer selvgående, og dermed lettere og mer fruktbare å jobbe med. At de gjør fete covere er bare fett, men det må ikke bli for mye av det, altså!

– Da hadde du ikke signa Stones i 1965.– Jo, det hadde jeg faen meg! De var jo helt rå, og de var ikke noe rent coverband heller, noe som kom godt frem utover. Dessuten planket de ikke bare kjedelige coverlåter, de drev med videreforedling!

– OK! OK! OK! Du er selv, og har vært en mentor i norsk platebransje for uhorvelig mange opp gjennom. Hadde du selv noen musikalsk mentor som var særlig viktig for din musikalske interesse?– Jeg var nok ganske ensom i min familie når det kom til rock, selv om det var piano og gitar i stua og mutter’n sang skillingsviser og spilte «Frem fra glemselen»-plater. En som var veldig viktig for meg var Trond Granlund, som jeg vokste opp med. Broren hans, Pål, var jo til og med leder av den norske Elvis-fanklubben, og Trond og jeg brukte å sitte på rommet hans og høre på USA-lista på svensk radio og Trond kunne mye mer enn meg. Og da smalt det jo ut alt det der gode fra den tida; Bob Dylan, Van Morrison, The Animals, The Yardbirds og så videre.

– Trond var enda mer gæren enn meg på den tida. Husker han ringte på hjemme hos oss en julaften og spurte om jeg kom ut, for å høre på skiver. Haha! På julaften!

– Fantastisk! Ble du med ut?– Haha! Nei, men han fikk komme inn. Julaften var litt spesiell hjemme hos oss, for fatter’ns to første barn er begge født første juledag, samme dag som han selv. Det er helt sjukt, hva faen er oddsa? Vel, sånn går’e vel når du puler én gang i året og planlegger det. Haha!

– Men familien min er fra Hedmarken, og der står trekkspill og musikk sentralt, så jeg endte jo opp på musikkonservatoriet, der jeg fikk en streng, tsjekkisk lærer som lærte meg grunngreiene, som akkurat var nok til å klimpre litt på pianoet i stua når jeg skulle imponere nye kjærester.

– Så du ville ikke bli musiker?– Nei aldri, egentlig. Jeg ville og skulle bli elektriker! Men så fikk jeg sommerjobb hos Arne Bendiksen i 1968, og det skulle etter hvert bli en fast jobb, der jeg ble etikettbestyrer og innkjøpssjef. Uten sjefslønn, altså!

– Alt var jo analogt, fantes ikke datamaskiner, vettu, så det var manuelle kartotek, også hadde vi noe som het «kremhylla», der de 20 mest solgte skivene lå, så vi skulle slippe å åpne nye esker i eningen. Haha! Og skulle vi prøve å få noe til å bli mer populært enn det var, ringte vi inn som faen til «Ønskekonserten», og kom ønsket gjennom, var det verdt telleskrittene, for da skulle plutselig mange ha det. Haha!

– Haha! Vintage listemanipulering. Det er jo helt nydelig. Hva er det beste du noensinne har sett live?– Tror jeg må si Roxy Music på Wembley i 1974.

– What?! Nå føler jeg meg som en snørrunge, for da var jeg to år. Hvordan i det heiteste helvete kom du deg på den?– Og jeg kjempegammel! Men, altså, på denne tida reiste jeg til England hele tiden, noen ganger så mye som tre ganger i uka, og ofte med norske journalister. De største navna kom jo aldri til Norge. Det var Stockholm, Malmø, Gøteborg og Køben, men aldri Oslo eller Helsinki.

– I Norge kom jo ikke de enorme trailera gjennom tunnelene engang. Jeg har tilbrakt bra mange døgn i bil sammen med norske journalister jeg har kjørt til Sverige for å se konserter. Fy faen! Haha! Og av og til måtte vi ta med oss journalistene og dra til England, så de skulle få sett og møtt artistene. Fy faen!

– Haha! Men … ehhh ... Roxy! Fortell!– Ja! På den tiden var jeg Island-etikettbestyrer, og jeg hadde med meg en journalist som jobba i både norsk Ukeblad og Dagbladet. Det var helt … altså, dette sitter i meg fortsatt. Enormt! Eno hadde jo slutta da, dette var på «Country Life»-skiva deres, men Andy Mackay og Bryan Ferry og Paul Thompson og fy faen! Fy faen, Egon! De var jo enorme i England da, fy faen. Åh fy faen!

– Haha! Jeg tror deg! Hvilket musikalsk kunstverk skulle du ønske du selv sto bak?– «A Song For Europe» av Roxy eller «This Old House». Ja, jeg går for den siste.

– Madrugada- eller Crosby, Stills, Nash & Young-låten?– Haha! Nei, her snakker CSN&Y på slutten av åttitallet. Den skiva fikk ikke noe bra kritikk, men jeg elsket den! Musikk for meg har masse med den sosiale konteksten den oppstår i å gjøre, det er jævla viktig for meg, at man kan identifisere seg med den, at det føles som om hjertet er på rett sted, og akkurat den låta der, den har jeg sittet i bilferier med familien og hatt allsang med unger og bikkjer og alt mulig. Haha! Det er jo Neil Young på sitt hvasseste.

– Og han var jo på vei inn i sin andre kunstneriske og kommersielle vår her, Neil Young. Det var mye penger i bransjen på denne tida, Terje!– Ja, herregud. Penger har likevel aldri vært motivasjonsfaktoren min, men det var noen år hvor det regna bra på meg, og da jeg møtte veggen etter at jeg mista sønnen min, og pengene slutta å renne inn, tryna det massivt, altså. For jeg fortsatte bare å gå på de samme dyre restaurantene. Jeg var et slagskip det tok tid å få ned i knop, kan du si.

– Dama mi sa det til slutt til meg. «Terje, nå må du slutte å leke Terje Engen, for det er du ikke lenger!». Haha! Hun hadde jo rett. Men det var en bra lærdom, å kjenne hvordan det er ikke å ha ressurser til å gjøre de elementære tingene i livet du kanskje tar for gitt. Det er fæle greier, og ikke noe å kimse av. Særlig i et land hvor det er julaften hver kveld for de aller fleste. Faen, altså. Dette er jævla viktig å ha en bevissthet rundt.

– Ja, det er jævla viktig. Følger du med i dag, har du fortsatt den barnslige nysgjerrigheten på musikk i deg?– Ja, jeg hører jo på nye greier, og sjekker ut videoer og sånt, for å finne ut hva som rører seg i huene på dem. Og da er det alltid den tilstedeværelsen jeg leter etter, at artistene har den med inn i musikken sin. Også tenker jeg at de må ta stegene, lære seg å krype for de går. Et band i Norge med én hit tror liksom at USA står og venter på dem. Hallo.

– Amen! Du får med deg en død gjenstand ut på øya. Hva pakker du i sekken?– «Menn i mørket», boka av Asbjørn Sunde, motstandsmannen. Jeg sitter jo nå rett ved der den norske mitraljøsestillinga sto i 1940. Mutter’n var svensk og fatter’n var blodrød. Og hjemme hos oss var det ikke Zorro eller Kaptein Miki som var heltene. Nei det var partisanene, Osvald-gruppen & co. Vi må ikke ta den freden for gitt. Freden er det viktigste vi har og det er den viktigste oppgaven til menneskeheten å søke å den, og bevare den.