Jørgen Nordeng (38)Plateaktuell musiker

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilken?– Siouxsie and the Banshees, med singelsamleren «Once Upon a Time: The Singles» (1981).

– Den er helt på grensa til hva vi tillater oss her, siden det er ei samleplate, men vi godtar den med et nødskrik. Og artig valg! Du var jo ikke gamle pjokken da dette kom ut. Hvordan ramlet du over den?– Nei, som med mye annet, via faren min sin platesamling. Jeg ble tidlig veldig fascinert av punk og postpunk. Da jeg var liten satt jeg hjemme og leste gamle Puls-blader mens de andre var ute og lekte. Så ramlet jeg over Siouxsie Sioux.– Hun virka jo helt fette sinnssyk og ble en slags erkedame for meg, denne atonale isdronningen, med så mange okkulte undertoner i sin vokal at hun synger deg rett inn i opiumsbula.– Hun var mørkets dronning, og ble for meg et slags befriende motstykke til de dumme, dumme jentene i klassen min, de som enda ikke ville leke med meg.

– Hahaha! Fantastisk! Var du også litt forelsket i Siouxsie? Det var jo mange bilder av henne i blader og slikt, med fryktelig lite klær på seg.– Klart det! Hun var en skikkelig badass rockdame. Var jo ei sånn dame jeg skulle hatt! Selv på den tiden hadde garantert pappa invitert henne inn på ei pils, og diskutert musikk, så det hadde nok gått ganske bra også. Hun er faktisk den eneste dama jeg har tatovert inn på inspirasjonsfoten min.– Og ja! Vet du, da jeg var liten og hadde håndarbeid, lagde jeg ei sånn turkis pute med lilla filtbokstaver på, som sa «Siouxie & The Banshees». Mamma sendte den faktisk nylig til meg.

– Jøss! Haha! Nydelig! De var jo et av bandene som ble favnet inn under den litt masete merkelappen «punk», men når man hører f.eks. «Hong Kong Garden» i dag er det nesten litt snålt. Ville jo aldri blitt klassifisert som punk i dag, men avantgarde-pop, kanskje?– Nja, førsteplata «The Scream» er jo punk, men året etter hadde de lært seg å spille, noe som nok åpnet opp for adskillig flere. Også var det denne mørke fristerinnen som synger… mmmm… Jeg hadde jo også et voldsomt kick på norske Life… But How To Live It, og de hadde mye av det samme.

– Hadde du samme crush på Katja?– Haha! Ikke på samme måte, nei. Min fetisj for Siouxsie var jo noe ganske annet, men de var et veldig viktig band for meg i min tidlige punkperiode.

– Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv?– Jævlig vanskelig spørsmål. Her tenker jeg først på royalties, at det hadde vært lurt å si noe jeg utelukkende tjener masse penger på, men det er jo viktig at det også er noe jeg kan stå inne for. Hmm… jo, da blir det «I Got 5 on It» med Luniz, som var to av de beste rapperne i verden, og med en låt som gjør at f.eks. Numskull aldri trenger å tenke på penger, selv 20 år etterpå. Det må være digg, samtidig som det heller ikke gir noen flau smak i kjeften å fremføre den. Det er for øvrig den beste låten verden har hørt om å røyke marihuana.– Samtidig, hvis jeg var helt skamløs, kunne jeg også gjort storselgeren «Pattaya», en katastrofe av en danseband-rap. Men, nei. Jeg angrer allerede. En så jævla jalla russelåt ville kanskje gjort meg rik, men hvis noe så fælt hadde hatt mitt navn skrevet over seg, og jeg hadde sovet om natten, ville jeg neppe hatt noen andre bekymringer i livet. Og da hadde jeg jo vært en idiot. Hahaha!

– Hahaha! Du skal få slippe. I god Robinson-ånd skal du få med deg én ting til. Hva pakker du i snippsekken?– Går det an å si hasj? Ja, jeg sier det. Det er jo et ganske dølt svar, og det er kjedelig, men være helt alene på ei øy? Da hadde jeg uansett kjeda meg!

–  Kanskje ikke et kjedelig svar, men takk for forsidesak. Og god påsk!