Å fylle 30 år er egentlig litt dølt. 30 er tallet der folk begynner å ta deg på alvor, og der det begynner å stilles forventninger til deg. 30 år som aktiv plateartist er noe ganske annet.

Det er formidabelt, og noe som virkelig ikke er hverdags. Verken her i byen eller i landet som sådan.

Anneli Drecker slipper nytt soloalbum i dag, hennes tredje i rekken, men hun debuterte altså helt tilbake i 1987, med velrenommerte Bel Kanto (senere Bel Canto).

Det hun har opplevd og gjort siden den gang står det ikke bare respekt av, men er ei musikalsk reise som er temmelig unik i norsk sammenheng.

Anneli var en del av det miljøet som skulle manifestere Tromsø som en musikkby langt utenfor by- og landegrensene våre, og som byen fortsatt høster frukter av. Geir Jenssen brøt ut av Bel Canto og startet for seg selv internasjonalt velrenommerte Biosphere, objektivt regnet som en av de virkelige banebrytende pionerene innenfor elektronisk musikk.

Anneli og Nils Johansen fortsatte ufortrødent, og de oppnådde både kommersiell og kunstnerisk anerkjent suksess.

Bel Canto dro tidlig utenlands, skaffet seg kontakter og kontrakter, spilte på masse festivaler, ga ut skiver, slo gjennom og viste at det var mulig å komme fra Nord-Norge og bli lagt merke til, og uten å gå i allerede opptrådte stier.

Hennes diskografi er helt enormt omfattende, og inkluderer alt fra konvensjonelle utgivelser på de største selskapene, til skiver på små og uavhengige labler, via gjesteopptredener med alt fra lokale hardcoreband i Tromsø, rockband i Oslo og anerkjente verdensstjerner i inn- og utland, innen både jazz, elektronika, pop og rock.

Som ikke dét var nok, har hun fremført bestillingsverk, spilt en rekke oppsetninger på teater og vært med på flere spillefilmer. At både a-ha og Röyksopp har brukt henne som fast samarbeidspartner ved flere anledninger sier også sitt.

Hun har spilt på knøttsmå og røykfylte buler, og hun har stått på scenen og sunget foran titusenvis elleville publikummere. Skivene hennes er utgitt på obskure indielabler og internasjonale plateselskap, på begge sider av Atlanteren og verden rundt.

Den røde tråden er en sjelden ekspansjonstrang, kunstnerisk nysgjerrighet, eiendommelig stahet og tro på egne talenter og valg. At hun har mottatt flere priser er bare en selvfølge, gitt hennes enorme bravader innenfor diverse kulturelle felt.

Noen vil kunne påpeke at hun også har deltatt på flere musikkprogrammer på TV man verken forbinder med kredibilitet eller høystatus, men dette har hun også bare gitt faen i, fordi hun har villet det selv, og – må jeg understreke – fordi alt dette har vært som et resultat av det hun før har gjort i den «seriøse» karrieren sin, og ikke omvendt.

Det er ingen som sier fornavnet hennes med et eller annet døvt prefiks foran. Hun er fortsatt Anneli Drecker, ikke «Idol-Anneli», «Stjernekamp-Anneli» e.l. Fordi hun likevel tas seriøst.

Det er dessuten rock’n’roll mer enn noe, bare å drite i hva andre synes og gjøre det du har lyst til. Som hun alltid har gjort.

Og derfor markerer Feedback i dag at det er 30 år siden den 18-årige Anneli gikk i studio og kom ut på andre siden med debuten «White-Out Conditions» i hendene.

Det er det all grunn til å feire, både for Anneli selv, men også for Tromsø som en musikkby det fortsatt legges merke til. Det er langt fra sikkert det hadde sett slik ut, uten de grunnsteinene hun og hennes medsammensvorne la ned for tre tiår siden.

Til sommeren spiller Bel Canto på Øyafestivalen, Anneli spiller solo på Norwegian Wood og flere andre bookinger er i kjømda. Dessuten har hun ei ny og rykende fersk skive i hendene.

Så gratulerer, Anneli! Håper du er like stolt av deg selv, som byen er av deg.