På en øde øy med Egon

Brukte 15 år på å komme ut av skapet

ERIK SMITH-MEYER (52). Leder Kulturhuset i Tromsø. Frontfigur i plate- og konsertaktuelle Norgez Bank.
AKTUELL: Erik Smith-Meyer er hyperaktuell om dagen. Først slippes en LP med gammelt Norgez Bank-materiale, og på kvelden (påskeaften) gjør de sin aller siste konsert, med selveste DePress. 

AKTUELL: Erik Smith-Meyer er hyperaktuell om dagen. Først slippes en LP med gammelt Norgez Bank-materiale, og på kvelden (påskeaften) gjør de sin aller siste konsert, med selveste DePress. 

– Du sendes ut på en øde øy, med kun ei skive i bagen. Hvilken?
– «Remain in Light» (1980) med Talking Heads.

– Kult valg! Jeg er ikke noen die hard-fan selv, men akkurat den skiva elsker jeg. Den kom jo ut midt i beste og verste punkrock-tida, der du var sentral her i byen. Var det aksept for å høre på slikt, i de litt mer trangere rammene som regjerte da?
– Nei nei nei! Ikke i det hele tatt. Det var jo midt i den steinhard punktida, så det var jo litt mer sånn «Ka i hælvete?!?», for jeg syntes umiddelbart det var veldig stilig, og straks jeg hørte på låtene, begynte bare føttene å røre ukontrollert på seg, og det var ei skive som bare ga og ga og ga.
– Hver låt har tusen forskjellige vridninger, og du kastes hit og dit. I motsetning til punken, er det ikke akkurat noe rett frem, men musikk som overrasker hele veien.

– Ja, det kan man trygt si. Men dere punks på den tida var jo ganske trange i nøtta. Var det noe særlig aksept for å spille slik funky og diskofil musikk blant likesinnede?
– Nei, overhodet ikke. Hahaha! Offisielt gikk det jo bare i Sex Pistols og The Clash og de greiene, så man holdt jo for seg selv at man digget slikt som Talking Heads. Så selv om skiva var et skikkelig bulldosersjokk, sa jeg til meg selv at dette må du pinadø holde for deg selv. Hysjt, Erik! Så da var det bare å gjemme unna hvis man fikk besøk og sånn. Haha!

– Haha! Herregud, så slitsomt å ha det slik! Når turte du å komme ut av Talking Heads-skapet, da?
– På midten av nittitallet, da hadde jeg levd lenge nok i skammen og i skjul. Og plata, den står jo som ei påla den dag i dag!

– Dette er faen meg noe av det aller artigste jeg har hørt på lenge. Gjemme et genierklært mesterverk, og fornekte dens kvaliteter offentlig helt til 15 år etter den kom. Hahaha! De fleste har «Once in a Lifetime» som favoritt. Har du noen?
– Hehehe. Ja, de er jo mange å ta av her, og det er strengt tatt ingen svake spor. Og måten den er produsert på, med de små og store korpartiene, og de refrengene og de knallgode melodiene, ja, du skjønner. Vanskelig å ta én. Men jeg tror jeg tar den… hmmm… ja, åpningssporet! Hva faen var det den het igjen?

– «Born Under Punches!» Den er knall. Har du sett dem live, da?
– Nei, dessverre. Men David Byrne spiller jo over hele verden hele tiden, så det er klart en drøm å få det med seg, i Polen eller Skottland eller noe. Ja, det burde jeg fått til.

– Byrne er fabelaktig live. Men du er jo sjef! Kan jo bare booke ham på Kulturhuset! Kommer masse folk, jeg lover!
– Hihihihi. Ja, både han og U2 og mange vil jo det. Vi er en fin liten by her oppe, men vi er ikke heeelt metropol, riktig ennå. Men, klart, det hadde vært steike artig!

– Hva er det aller beste du har sett live, da?
– Den er lett, det var The Clash i Drammenshallen i 1984. Vi var en gjeng som kjøpte sånne sjansebilletter på fly, som det het den gang, og bare dro nedover. Det var magnetisk og elektrisk og helt vilt. Scenografien var jævla stilig og Joe Strummer i front var helt rå. Men jeg husker ikke så mye. Det var rett og slett så bra at jeg ikke husker noe. Haha!

– Skjønner! Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da? Hva hadde du da landet på?
– «I Fought the Law» med The Clash.

– Damn! Der kom Clash igjen, ja! En fantastisk låt, som ikke engang er på noen av skivene deres. Er jo på den «Cost Of Living»-EP-en. Tok meg enda flere år å skjønne at det var en coverlåt.
– Hæ? Det visste ikke jeg heller!

– Der ser du. Sonny Curtis som skrev den. Men dere i Norgez Bank var jo en smule influert av The Clash. «Tromsø brenn» kan jo tenkes å være en liten rip-off.
– Jajaja. Du tenker på «London Calling»?

– Ehh… nei, kanskje mer på «London’s Burning», fra førsteskiva. Men det er jo poteto/potato. Vi kan uansett slå fast at The Clash var et suverent band. Lucky you som fikk sett dem! Du får med deg en ekstra ting ut dit på øya. Hva pakker du i skipskista?
– En radio. Jeg jo ha en radio. Nå vet jeg ikke om de har DAB der ute, men jeg hørte nettopp at Radio Tromsø skal bruke FM-bandet helt til 2020, og det gleder mitt hjerte.

– Får håpe de spiller noe The Clash, da!