– Du blir plassert på en øde øy og får med deg kun ei skive. –Jeg velger meg «Blood on the Tracks» (1975) av Bob Dylan.
– Ah! Forståelig. Og du er ikke den første i denne spalten som velger nettopp den. En kompis av meg mente for øvrig at skiva burde gis på blå resept, som åndelig føde. Som lege: Er du enig?– Jajaja, så absolutt! Og forklaringen til valget ligger jo også her, at den er så fundamental i sin beskrivelse av kjærlighet. Også inneholder den så mye bra historiefortelling, med lange låter og tekster men kan kose seg med i det uendelige, samtidig som den er svært variert.
– Da tenker jeg at den vil passe perfekt der ute på den øde øya. Ikke minst er det så langt unna reggae man kan komme, som av en eller annen grunn alltid skal spilles i tropiske omgivelser ved havet.
– Det var mange gode grunner, må jeg si! Du er født tre år etter skiva kom ut, men husker du første gang du hørte den?– Ja, på sett og vis. Jeg er født inn i et hjem der pappa var ihuga Dylan-fan, og da mener jeg sånn totalt ukritisk fan. De fleste har gjerne en epoke eller periode av Bob Dylan de foretrekker, men ikke pappa. Han synes alt er bra, bare det er Bob Dylan. Han er ikke den som stiller seg opp på konsertene og buer og roper «Judas!», for å si det sånn. Og kommer det ei juleplate med Dylan, elsker han den også, uansett hvor rar den er.
– Haha! Ikke et uvanlig fenomen i dylanske kretser. Men du er altså ikke heeelt der?– Nei, virkelig ikke! Men så en gang satte jeg meg ned og hørte på «Desire»-plata, og det slo det meg at «Sara» er en sinnssykt bra låt. Dermed begynte jeg å lese om den, og fant så ut at den var spilt inn på en turné, i et sammensurium av kjærlighetssorg og kaos, der han lå med alle kordamene sine osv.
– Og den ble skrevet samtidig med alle låtene på «Blood on the Tracks», og den plata er jo helt vanvittig bra. Og hver gang jeg hører på den, tenker jeg at dette er faen meg så bra at jeg ikke skjønner hvorfor ikke alle snakker mer om den. Hele tiden.
– Du kan så si. Men selv Dylan var så usikker på nivået til låtene at han besøkte Neil Young og testet demoene ut på ham, for å få respons. Er ikke det litt gøy? At Dylan var i tvil om et av sine mest genierklærte mesterverk?– Det er veldig søtt, det! Fint å tenke på at selv de store kunstnerne bærer i seg usikkerhet og tvil rundt eget talent. Men denne er uangripelig. Tenkte også litt på nevnte «Desire», men der er det noen av låtene som rett og slett irriterer meg, slik at plata som helhet blir litt anmassende. På «Blood on the Tracks» er det ingen slike.
– Den er storartet. Har du sett ham live?– Ja da, flere ganger, og hver gang må jeg late som jeg ikke er skuffa, selv om jeg strengt tatt er det. Når man må vente til andre gang refrenget kommer for å skjønne hvilken låt han spiller, blir det litt meningsløst, synes jeg. Og uten å bli helt sånn Håvard Rem-analytisk her, er det jo helt dust når Dylan sier at «en låt aldri blir ferdig», at de etterpå lever sine nye liv og tar nye former og veier og bla bla bla.
– Altså, faen heller, han har jo spilt dem inn, og foreviget dem akkurat slik han selv ville ha dem! Hvis de da skal fortsette å «leve», kunne han heller bare gitt ut et teksthefte hver gang, i stedet for å lage plater.
– Hehe. Ja, jeg har sett noen av dem, og har tenkt at han av og til roper litt «ædda bædda» inni seg, der han står og tuller med låtene sine.– Ja, og de der «I’m just a sing and dance man»-greiene hans er bare noe han sier for å virke interessant. Hallo, han er en kul fyr som spiller bra rockelåter! Holder jo i massevis, det!
– Det gjør det. Hva er det aller beste du har sett live, da?– Michael Jackson på Valle Hovin i 1992.
– Wow! Hva er det med dere komikere og Michael Jackson? Espen Eckbo er jo også helt irrasjonell her. Vennligst forklar!– Ja, skjønner at dette kanskje ikke er så kult, men da jeg oppdaget musikk, ble jeg helt forheksa og oppslukt i Michael Jackson. Ikke bare sånn at jeg hørte på musikken, som jeg også gjorde, men jeg kledde meg også ut og dansa som ham. Det var en besettelse, som jeg altså nå er åpen om.
– Ja, det må jeg si!– Er ikke nok med det, men jeg drev også og samla på bilder av ham. Jeg var helt sikker på at jeg hadde verdens største samling av bilder av ham også, det meste sakset ut fra bladene Topp og svenske Okej. Jeg var oppe i 950 bilder før jeg ga meg.
– Haha! Bildet av et meget forstyrret barn begynner å tegne seg. Du kunne blitt en sånn Omer II, du! – Hehe, ja det var ganske intenst. Prøvde å være så lik Michael Jackson som mulig. Husker at pappa ble bekymret og irritert. «Nå kutter du all den dansinga!», ropte han stadig til meg, mer og mer irritert. Han hadde nok et poeng, for jeg benyttet enhver anledning til å moonwalke, om golvet var glatt og bra nok.
– Stakkars pappa. Men konserten, da! – Jo, det var altså på Valle Hovin, og pappa tok meg altså med dit. Det var «Dangerous Tour», og jeg var så skuffa for at jeg ikke hadde billett. Men pappa tok meg med, og det var jo veldig stort. Husker jeg satt øverst i et jævla høyt tre og så på Michael Jackson, og jeg erindrer at jeg tenkte at dette er helt fantastisk, at nå er det bare luft mellom meg og Michael, nå kan jeg se rett på ham.
– Ehhh… vent litt! I et tre? Hva faen gjorde du oppi et tre? Tok ikke faren din deg med på konsert?– Jojojo! Men han hadde heller ikke billetter, og han visste at jeg var dritgod å klatre, så han kjørte meg til noen høye trær ved stadion og ba meg klatre, så sto han der nede og passa på.
– Hahaha! Dette er noe av det beste jeg har hørt. Men kom ingen og jaget deg ned? Det er jo ikke lov, det der. – Jo, selvsagt ble jeg kjeppjaget ned, av politiet og greier. Pappa litt brydd og stressa i bakgrunnen. Men jeg klatret jo bare opp i et nytt tre hele tiden. Jeg ble pinadø jaget ned hele åtte ganger, før vi ble jaget bort for godt, men jeg fikk da se deler av konserten iallfall. Haha!
– Hahahahahaha! Åtte ganger! Nå ler jeg på meg brokk! For en helt speisa konsertopplevelse! Nå gikk du fra å være Omer II til å bli han apa til Wacko Jacko. Hva het den igjen?– Bubble!
– Noen burde skrive en bok og lage en film om dette. Uansett: Hvis du kunne skrevet noen andres låt, da?– «I Hope that I Don’t Fall in Love With You», av Tom Waits.
– Ah! Nydelig låt fra debuten. Da broren min var DJ, avsluttet han alltid kvelden med denne, som jo må være den perfekte avslutningslåten.– Ja, den er fantastisk vakker, både tekst og melodi. Og det ville gitt meg masse kunstnerisk anerkjennelse. Samtidig er det Waits’ mest avspilte låt på Spotify, og da ville jeg samtidig vært sikret økonomisk. Vinn vinn!
– Da er livet der ute sikret kvalitet og likviditet. Du får med deg en gjenstand også. Hvilken? – Jeg tar med meg et sjakkbrett med brikker. Det blir fint å gruble med, og skulle det dukke opp noen andre, er jeg akkurat god nok til at jeg kan lære dem spillet. Blir helt topp, dette!
