– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?– Tropical Fuckstorm med «A Laughing Death in Meatspace» (2018).

– Aussie! Aussie! Aussie! Det er altfor få som velger australske plater i denne spalten. Og dette er vel den ferskeste skiva som er valgt ut i denne sammenhengen. Du vender torva der ingen før har gjort det, Lars! Fortell, fortell, hvorfor ble det denne?– Du, jeg er for tiden i en sånn fase der jeg på nytt har funnet ut at jeg liker å utfordre meg selv til å finne nye ting å høre på. Man kan liksom ikke bare sette seg ned og si at det bare er Clapton og Stones som har laget bra musikk og at alt etter er ræl. Så kom jeg over den her, vettu. En hodestups forelskelse, fra det store intet. Helt fantastisk. Og siden har jeg hørt på den daglig.

– Veldig gøy når det skjer! Men dette er paradoksalt vrient, fordi tilgangen til musikk nå er så enorm at det er vanskelig å finne noe.– Ja, man bombarderes jo fra alle kanter, og det blitt mye å pløye seg gjennom. Er en svær skau å vase seg inn i, det der, og sjelden at noe treffer en rett i fleisen. Men her var det full uttelling, og jeg kastet meg over den med barnlig iver, og fortsatte bare å anbefale den til en haug med folk. «Denne må du høre! Sjekk den!», sånn man drev på før.

– Det er alltid viktig! Dette er jo med medlemmer fra bandet The Drones, og det høres. Er du Drones-fan selv?– Var ikke så veldig fan, men jeg hadde visst om dem, og hørt en låt her og der på diverse lister, men etter den Tropical Fuckstorm-plata har jeg re-oppdaget dem, til stor glede. Leste i et intervju med frontfiguren, Gareth Liddiard, at han etter 20 år med The Drones hadde et behov for å leke seg litt mer, eksperimentere og frigjøre seg, selv om The Drones fortsatt er aktive. Og det er jo så vakkert, tøft, friskt og skakt på én og samme gang. Hør bare på åpningssporet «You Let My Tyres Down»!

–Du er selv rockmusiker…– Og rådgiver!

– …og rådgiver! Haha! Men nå du hører dette, får du lyst til å leke deg litt mer selv?– Ja, helt klart! Både rådgiveren og rockmusikeren kan bli inspirert av dette og føle på lysten til å teste ut mer. Får for så vidt litt utløp for dette i bandet De Sørgelige Restene, men kunne så avgjort gjort enda mer for å få utløp for det rare, spontane og skakke.

–Live er ikke akkurat bandet ditt dølt og forutsigbart. Men hva er det beste du selv har sett live?– Steve Ray Vaughan på Alaska i 1988.

– Wow. Det var jo rett før han døde. Men jeg trodde det var på Sardine’s. Ja, så feil kan man ta.– Nei, det var på Alaska, eller Chateau Neuf, om du vil. Skjellsettende som fy. Jeg var 16 år, broren min hadde kjøpt billett til meg, og jeg var pissredd for ikke å komme inn. Det gikk heldigvis, og det var svært, altså. Han var jo den store helten, på mange måter, så det var helt enormt. Opplever faktisk fortsatt at jeg snakker med gamle og innrøyka bluesere som blir helt blank på øynene og misunnelig når jeg forteller om konserten.

– Skjønner jeg godt! Han var jo stor før han døde, men legendestatusen kom jaggu fort. Tror du konserten ville holdt mål i dag også?– Den ville definitivt holdt mål, men man blir jo litt blasert med årene, så det sjokket jeg opplevde hadde nok uteblitt, men jeg hadde garantert digga det, for det var ganske så vilt bra. For en fyr!

– Ja, det er en fin konsertskalp å ha i beltet. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da? Hvilket musikalsk stykke hadde du signert med Lars Lønning?– «Seeing Red» av Entombed.

– Åh, nå ble jeg glad! Åpningssporet fra den fantastiske «Uprising»-skiva, etter «Same Difference»-nedturen.– Jepp! Du, det der har vært en favoritt for meg siden den kom for cirka 20 år siden. Den var en skikkelig boksehanske i trynet da den kom, helt drøyt med den gitarintroen, og så kommer bare det knallharde øset. Helt drøyt! De platene Entomed ga ut på denne tiden var fantastiske, med ei blanding av rock’n’roll, garasje og death metal. Tenk å kunne skrive og lage noe sånt! Ja, det har jeg lyst til. Tar den!

– Klokt og bra valg. Du får med deg én ting til på øya. Hva pakker du i sekken?– Saksofon!

– Hæ?! Den så jeg jaggu ikke komme. Kan du spille?– Nei nei nei! Jeg hater jo saksofon! Men dette vil jo da være en gyllen anledning til å bli venn med det hersens instrumentet, sånn hvis det er den eneste valgmuligheten der ute.

– Kanskje blir det da slik at jeg klarer å komme meg over det juvet det er å begynne å like saksofon? For det er faktisk et så stort problem per nå at jeg avskyr instrumentet selv i låter jeg liker. Det er dette man kaller eksponeringterapi, er det ikke? Jo, la meg ta utfordringen! La meg få en saksofon!