På en øde øy med Egon

– Tenkte benytte anledningen til å tvinge meg gjennom noe The Beatles!

FREDRIK GRETLAND (39). Grafisk designer i Finansavisen. Gitarist i bandene Sweden og nå gjenforente Ricochets. Har også spilt i Tennessee Beats, The Cumshots og Datsun.
Fredrik Gretland er en svært allsidig gitarist med en mæææget fjong CV hva angår band han har deltatt i. Nå er han hentet inn i den gjenforente utgaven av Ricochets.  

Fredrik Gretland er en svært allsidig gitarist med en mæææget fjong CV hva angår band han har deltatt i. Nå er han hentet inn i den gjenforente utgaven av Ricochets.  

– Du blir plassert på en øde øy og får med deg kun ei skive. Hvilken?
– «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967) av The Beatles.

– Der ble jeg litt overrasket, gitt. Så fortell en Beatles-fan som aldri har klart å skjønne den: Hva er det med denne klassikeren? Jeg forstår den bare ikke. Og jeg har prøvd!
– Haha! Her må jeg nok skuffe. Så ehhh … det er nok egentlig litt tilfeldig, ja. For jeg har ikke et sterkt forhold til Beatles overhodet, utenom sånne musikkjente/gutter som skal spille «Blackbird» på nylonstrenggitar. Likevel har jeg tenkt at dette må jo sjekkes litt skikkelig ut en gang jeg får tid og ånden over meg, og en tilværelse på en øde øy virker i så måte perfekt.

– Jøss. Så du har ikke særlig kjennskap til The Beatles’ musikk, men velger likevel å sette deg inn i dem der ute i havgapet. Hvorfor akkurat denne skiva, da?
– Nei, jeg tok bare ei jeg visste hva het for noe. Er visstnok så mye studiotriksing og sånn på denne, så da regner jeg med at det åpenbarer seg flere og flere lag av musikk, selv etter hundre gangers gjennomlytting.

– Da kan jeg heller ikke spørre om du husker første gang du hørte den heller. Vet du om noen låter på den, da?
– Nei. Haha! Men det tittelsporet har jeg hørt, og den vil jeg tro er derfra, og det er jo helt forferdelig, så jeg får håpe det tar seg opp etter hvert.

– Hahaha! Dette blir bare rarere og rarere. Skiva ble faktisk kåret til tidenes beste skive av Rolling Stone, men dét er jo feil, siden bandet selv har flere bedre plater. «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane» skulle sågar være med, men kom ikke på skiva. Visste du det?
– Nei nei nei. De burde absolutt vært der! Men da blir det nå å dykke ned i den samma faen. Så det blir litt som i gamle dager, når man kjøpte skiver man ikke likte, og man satt der og nilytta og tvang seg selv til det føltes bra, fordi man ikke hadde råd til ikke å like den. Jeg likte det der, litt. At ikke alt var gratis. Man ble bedre på å lete etter de bra tinga da.

– Sukk. Tider! Har du noen positive opplevelser med Beatles overhodet?
– Hehe. Men det er litt vrient med sånne band, som Beach Boys, Creedence, Stones osv. De er så ihjelspilte på både radio, av pubmusikere og på skoleavslutninger, så jeg får et litt uønsket, anstrengt forhold til materien, og sliter med å nullstille meg.

– Da jeg var DJ var alltid Beatles et sikkerstikk uansett. Var folk fulle nok, gikk det alltid hjem, omtrent uansett hvem de var. Beatles er musikkens esperanto. Det må være noe der du digger. Har du sett noen av medlemmene live?
– Esperanto! Den var god. Nei, har ikke sett dem live, men da jeg var 13, 14 så jeg The Who live, og da spilte sønnen til Ringo–Zak Starkey–trommer, og det var helt utrolig fett.

–  Åh, kult. Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?
– Det første som rinner meg i hu er Refused på Arvikafestivalen i 1997.

– Jøss, da de faktisk eksisterte. Fortell!
Jeg var 16 år da, og dro med noen eldre kompiser som kjørte bil, og det var min første festival, som endte med å måtte sove i en liten Golf, for at jeg ikke hadde tenkt på å ta med telt og sånn. Helt klassisk opplegg, men likevel en fantastisk følelse av frihet. Og bra lineup, med nevnte Refused, Fireside, Gluecifer, Loosegoats [bandet til Christian Kjellvander før han gikk solo, red.anm.] og masse annet. Men Refused var i en egen liga.

– Dette må ha vært før klassikeren «The Shape of Punk to Come»?
– Ja, den kom året etter, men de spilte flere låter fra den, og det var følelsen av å bevitne noe stort som var på gang. Dennis Lyxzén var så kul på scenen også. Han klarer å være vill, energisk, drittøff og kul uten å være harry, en vanskelig øvelse.

– Fulgte du ham videre da han startet The (International) Noise Conspiracy, et band jeg følte jeg var litt alene om å like?
Ja, visst faen, og de første konsertene jeg så med dem var helt vilt bra og klart en kandidat til spørsmålet ditt. Så dem på Uffa i Trondheim etter førsteskiva og det er noe av det beste jeg har sett. Men så mistet jeg dem litt. Det er liksom debutskiva «Survival Sickness» jeg virkelig digga av dem.

–Takk! Og helt enig. Det var der de var bra. Noen av de aller beste konsertene jeg har sett er med Ricochets. Nå spiller du i nettopp  det bandet, i den gjenforente utgaven. Kjenner du på presset?
– Hva skal jeg si, prøver ikke tenke på det, men takk for påminnelsen! Nå skal jeg se om jeg ikke klarer å mane frem litt angst igjen. Men skal nok gå greit uansett. Og nå har vi jo gjort unna den første konserten, og det gikk veldig bra, så da blir det litt lavere skuldre og mer gøy fremover. Jeg har jo dessuten kommet inn i andre band tidligere, som også hadde ganske ville liverykter.

Tenker du på The Cumshots?
–Ja, og der var det jo forventninger til at man skulle slåss med hverandre på scenen og brekke bein og sånn. Så dette er nok ikke skumlere.

– Det er ei ganske sprø setning. Hadde jaggu glemt de greiene der, at dere drev og sloss på scena. Herregud, så vilt. Men han du erstatter, Alex Kloster-Jensen, hadde en svært signatursterk måte å spille gitar på, med lite soloer, men masse kvasse og kantete riff.
– Absolutt. Jeg så dem jo mange ganger, og det er mye attitude i måten Alex spilte på. Jeg har jo omtrent ikke hørt annet enn Ricochets det siste halvåret, så det vet jeg alt om. Han spiller utrolig tøft, autoritært, høyt og med mye reverb, men det går greit, kjennes det ut som.

– Jeg spiller jo greiene på min måte, men legger meg selvsagt mest mulig opp til originalen. Folk kommer jo ikke på konsertene for å høre min «spennende og nyskapende tolkning» av Ricochets, så dét skal jeg selvsagt også holde meg unna

– Puh. Betryggende! Og vi har selvsagt troen på deg, Fredde! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen anders låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken hadde du tatt?
– «If I Get Home On Christmas Day» av Elvis. Jeg er ganske julete av meg, og siden vi nå går mot mørkere tider, og det er juli, synes jeg det passer bra. Det er dessuten noe kult med julesanger, at man ikke blir lei av dem på samme måte som andre låter, fordi man gir dem den opplagte pausen 11 måneder i året. Og denne er dessuten en instant classic helt uavhengig av det, også vil jeg tjene masse penger på den hvert år til evig tid. Det er også bra.

–  Det var klokt tenkt. Du får med deg et hjelpemiddel i tillegg. Hva pakker du i snippsekken?
– Nei, altså, jeg vettafaen om jeg fikser det der. Jeg er glad i å være alene, men kjeder meg fort. Og tenk om jeg aldri klarer å dekryptere den Beatles-skiva, herregud, da blir det jo total krise, og da må jeg bare komme meg bort, så da trenger jeg rett og slett en båt!