– Du blir plassert på en øde øy og får med deg ei eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?– Jeg tar den Pink Floyd-plata, den med den «Memorial …», ja, den... ehhh… [roper på kona] «Mariaaaa!!!». Men, Egon, dette skal jo du vite!
– Da håper jeg det er «The Final Cut» og «The Fletcher Memorial Home».– Ja, det er det!
– Puh! Det er jo, mildest talt, en politisk låt, der statsledere verden over får sine pass påskrevet. Tenker du politikk hele tiden?– Ja! Nei, altså, det her er det interessante, jeg er jo ingen musikkperson, så dette gjelder ikke bare musikk, men ei kobling mellom ei fortelling til meg som politisk menneske, men også storslagen musikk, og når disse slås sammen blir det helt vanvittig synes jeg.
[vi snakker med Røymo på telefon, og blir avbrutt av det som høres ut som en eldre kvinne]
– «Æ syns no det é sørgelig at ikkje du é ordfører mer», sier hun oppgitt.
– «Ååååh! Så hyggelig av deg. Tusen takk!», svarer Røymo og skoggerler.
– Hvor mye har du betalt for den «tilfeldige» greia der?– Noen hundre kroner. Hahahaha! Nei, men seriøst. Du lurer på om jeg ikke kan nyte musikk uten å tenke på politikk, og det kan jeg jo. Når musikk gir deg noe der det oppstår en indre bevegelse som gir mening, der den personlige opplevelsen ikke nødvendigvis er koblet til en historie, er det stort, at man opplever at selve livet oppstår.
– Jøss. Det var da voldsomt!– Ja, men bra musikk i rett kontekst kan være med å forsterke ei stemning, men det er produsert mye meningsløs musikk opp gjennom historien, altså. Og uten noen mening er det ikke mye oppløftende, det må jeg bare si.
– Det kan man vel også si om politikk. Men må alt ha så forbanna mye mening?– Hahaha! Jajaja! Klart det må ha mening, når jeg skal gidde å ta det med meg ut på den øde øya du er i ferd med å sende meg til!
– Ah! Jeg glemte premisset for en stakket stund. Sorry! Du var bare ni, ti år da «The Final Cut» kom ut. Husker du første gang du hørte den?– Nei, men det var seinere, for jeg ble kjent med den like etter min egen politiske oppvåkning, en gang på begynnelsen av nittitallet, og jeg mener virkelig at det har tålt tidens tann.
– Det er vel få band flere mener at har tålt tidens tann bedre enn nettopp Pink Floyd.– Nettopp. Jeg har jo levd et liv med CD, og har aldri hatt platespiller, men kona har platespiller, men for meg var det CD-en som gjaldt, men så kom disse strømmetjenestene. Og vet du hva, når jeg skulle høre «The Final Cut» igjen, oppdaget jeg at de hadde lagt til en helt ny låt midt inni der, den het «Tiger», og vet du, det irriterte meg altså, det må jeg bare si. Fordi de låtene skal jo ha en bestemt rekkefølge, de henger jo sammen i glidende og elegante overganger, også stapper de bare inn en ny en der. Det er veldig forstyrrende!
– Det visste jeg ikke. Men jeg kjenner til fenomenet, og jeg hater det. Det er som å tegne bart på Mona Lisa. Dette må forbys. Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?– Bart på Mona Lisa! Hahaha! Den var god. Enig! Og du? Er det lov å ta en musikal?
– Ja, såpass raus synes jeg vi skal være, siden du er avtroppende ordfører. Hadde du hadde vært påtroppende, ville jeg selvsagt nektet.– Hahaha! Ja, nå skal alle være snille! Men så bra! Da sier jeg «Which Witch» av Dollie DeLuxe, og det er flere grunner til det valget altså. For det første var det to fantastiske kvinner, og det fantastiske håret til Benedicte Adrian med de tøyfillene i. Ja, jeg hadde en crush på henne, kan du si.
– Der var du nok ikke alene. Husker jeg så henne på Mirage på den tiden, og det gjorde inntrykk, for å si det sånn.– Hahaha! Nettopp! Men det var nå én sak. Også var det musikalske innholdet med den dramatiske symfonien rundt, og dernest religionskrig, noe jeg hadde vært gjennom selv hjemme, så dette blei så sterkt for meg, og derfor ble den værende med meg i mange år, og jeg sleit ut de CD-ene så jeg måtte kjøpe ny, ja, det var ei stor reise for en tyveåring.
– Hvis du kunne satt navnet ditt under et musikkstykke, da?– Da sier jeg «O fortuna» i stykket «Carmina Burana».
– Jeg har fryktelig lite peiling på klassisk, men jeg vet faktisk at dette er Carl Orff. Husker det fra da jeg drev platesjappe, og at den ble brukt i Oliver Stone-filmen om The Doors. Men du later til å mer peil. Hvorfor ville du ha skrevet dette stykket?– Nei, det er jo faktisk et spørsmål som ikke er enkelt å svare på. Men jeg tror akkurat det stykket der, akkurat den delen, får utløp for mitt eget dramatiske jeg når jeg lytter til akkurat de minuttene. Det er så frigjørende at åhhh, ja, det er det.
– Er du et dramatisk menneske?– Hahaha! Nei, jeg er jo et samarbeidsorientert menneske, som liker å stå på for å få folk til å forstå det samme og jobbe langs den samme veien.
– Men nå er du mutters alene på ei øde øy. Hvilken død gjenstand tar du med deg? Ordførerkjedet, kanskje? Det kan kanskje brukes til sluk?– Hahaha! Nei, det er helt ubrukelig til det, og det skal jo dessuten Gunnar overta. Så det måtte ha blitt noe mer praktisk. Jeg er glad i å fiske, men også i å dyrke planter, så en spade med skarpe tagger i enden, for å komme enkelt forbi røtter, er mitt foretrukne redskap.
– Den kan du sikkert slå i hjel sel med også?– Haha! Jaaa! Det blir så bra så!
