På en øde øy med Egon

Stalket Nick Cave og drepte kjærligheten

TONE SOFIE AGLEN (42). Kommentator i VG.
 
1 / 1

–Du blir plassert på en øde øy og får kun ei plate med deg. Hvilken?
– Bare ei plate?!?!?

– Jeg prøvde først med spalten «Fortell om hele platesamlinga di», men det var ikke plass til alle bokstavene på internett. Så jeg måtte innskrenke den litt.
– OK, ser den! Etter mye tvil faller jeg på «Ziggy». Det står mellom den og førsteplata til Roxy Music, men begge kom i ’72, så det blir den første akkurat i dag.

– Kult! Da snakker vi selvsagt om «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars» av salige David Bowie. I 1972 var du jo ikke engang født, så du hørte den neppe i sin samtid?
– Nei, men jeg tror faktisk at jeg hørte den før jeg ble født. Foreldrene min var veldig musikkinteresserte, og særlig mamma kjøpte mye plater, så Bowie kom –bokstavelig talt– inn med morsmelka.

– Du er født i 1977, da kunne det ikke være så vanlig å ha foreldre som digga Bowie? Hadde du progressive foreldre?
– Ja, særlig mamma, som døde for noen år siden. Hun kjøpte bare vinyl, og var veldig opptatt av musikk. Da vi var små, fikk hun søsteren min og meg til å ringe inn og delta på musikkquiz på lokalradio, mens hun hjalp til i bakgrunnen. Det var sånn lokalvariant av Popquiz, og jeg deltar jo fortsatt selv i quiz, og har et eget quizlag i Trondheim og greier, så noe sate seg åpenbart.

– Så fint. Du er jo oppvokst på Gjerdinga, ei knøttlita bygd på ei øy, med 30 innbyggere eller noe sånt. Der var det neppe platesjappe. Hvem og hva sto for den musikalske oppvåkningen din?
– Det er riktig, så det var ikke akkurat vrient å identifisere seg med premisset om ei øde øy her. Haha! Og nå er det 17 fastboende der, tror jeg. Nå var jeg ikke bare der som liten, men det viktigste for meg var nok at jeg vokste opp i et hjem der musikk var viktig. Så jeg er glad jeg fikk oppleve det å ha knapp tilgang på musikk, slik at man tvang seg til å dykke dypere ned i album og stadig oppdage nye sider ved dem.

– Amen. Har det likedan. Men, likevel, er det ikke litt kult at kids i dag kan oppdage et nytt band, f.eks. The Kinks, også ligger all musikken der tilgjengelig, umiddelbart, uten at det koster en formue?
– Jo, selvsagt, det er jo kjempekult, men det blir annerledes på mange måter. Selv orienterte meg med å høre på «Ti i skuddet», «Ungdommens Radioavis» og «Ønskekonserten».

– Ønskekonserten! Nå høres du som du er 82, ikke 42. 
– Hahaha! Ja, men det var jo heller ikke rare greiene, annet den ene kanalen og musikkblader og aviser. Så, ja, jeg kunne sitte og høre på Ønskekonserten og vente og vente til det kom den ene låten som var fin. Og så kunne man gå til anskaffelse av ei hel plate, ta sjansen og gi det så mange lytt at flere og flere låter krøp under huden over tid.

– Men den nye måten å lytte på musikk har selvsagt også endret mine egne måter å konsumere musikk. Så nå lager jeg mye lister. Likevel sverger jeg fortsatt til fysiske formater, disse historiske dokumentene jeg er i besittelse av, for det er jo dét de er, jeg kjøpte meg til og med ny CD-spiller for ikke lenge siden. Og da så de rart på meg i hifi-sjappa. Ikke bare skulle jeg ha høyttalere som ikke var svarte, sånn som alle menn vil ha, jeg skulle også ha noe så oldtids som CD-spiller. Haha! 

– Haha! Så rett du gjorde. Men tilbake til «Ziggy». Hvorfor akkurat denne Bowie-skiva? Er jo nok å ta av, selv om den også er min personlige favoritt.
– Ja, det er jo mye å ta av. Men den plata er så komplett. Den har ingen dårlige låter, og den har noe for alle sinnstilstander, selv om det er et såkalt konseptalbum. Når jeg hører på den, tas jeg med inn i et drømmeunivers, som om jeg svever over bakken, og at jeg levde i London og gikk på bar der på syttitallet. Bare åpninga, med de trommene på «Five Years», og overgangen etter, til «Soul Love», den desperasjonen i måten han synger på i «Rock’n’roll Suicide» og, ja, sånn kunne jeg fortsatt.

– Sånn høres det ut også! Fikk du opplevd ham live, da?
– Aldri! Og det er min store sorg i livet. Jeg skulle se ham på den «Sound Vision»-turneen i 1990, men så fikk jeg ikke lov av mamma, tror hun og pappa hadde kranglet eller noe, så jeg fikk heller et skjerf fra pappa, som var der, og det hengte jeg på rommet mitt.

– Sukk. Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?
– Huff, det der er jo utrolig vanskelig. Jeg har jo fått sett både Roxy, Stones og Morrissey, så jeg er veldig fan av sånn reunions, og det der snobberiet om at man må ha sett dem i storhetstiden og sånn er bare tull. Jeg elsker reunions med mine gamle helter! Så jeg lander nok på den første Pixies-konserten min. Og det var i 2013.

– Så får heller bare noen si at man helst skulle sett dem i ei lita bule i Boston rett etter «Come on Pilgrim» (bandets debut-EP, red.anm.). Jeg og søstra mi sto der helt foran, og alle favorittlåtene kom bare som perler på en snor. Det var skikkelig gjenoppleving av ungdomstiden, og jeg digget at det var null snikksnakk og publikumsflørt mellom låtene, bare rett på sak hele veien. Ikke sånn som Springsteen, som jeg så én gang, som skulle snakke og danse med alle som var der.

– Haha! Ikke mobb de eldre! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, da?
– Da står det mellom «Do You Love Me?» og «Sweet Child O’ Mine».

– Guns N’ Roses eller Nick Cave, altså. Pleeeeease, si Nick Cave!
– OK, da! Du skal få viljen din.

– Takk! En av verdens beste låter, dette. Fra ei av verdens beste skiver. Av en av verdens beste artister. Den kom i 1994, så da var jo du i slutten av tenårene. Fikk du den med deg da?
– Ja, det gjorde jeg. Jeg snappet den opp via noen musikkblader, tror jeg. Også kjøpte jeg den på storkiosken i Rørvik, og det var helt fantastisk og kjærlighet ved første lytt, og starten på et langt forhold, som fikk en brå død da jeg traff ham.

– Dæven. Her var det mye å ta tak i. Blant annet at storkiosken i Rørvik solgte Nick Cave-skiver. Men hva skjedde da du møtte ham? Var han kjip?
– Kjip, ja! Hehe. Ja, han var vel det, men det er litt forståelig også. Jeg sto inn i ei boksjappe i Soho i London, og plutselig kom han bare gående forbi, rett utenfor. Og det var ikke noe sånn «den hverdagslige Nick», med joggebukse og crocks. Det var mørk dress og spisse sko og hele pakka, det var som tatt ut av en film.

– Så jeg gikk ut og begynte å gå etter ham. Jeg klarte ikke la være. Etter ei stund snur han seg og spør meg skarpt «Are you following me?», som jeg ikke kunne nekte på, jeg fulgte jo etter ham. Åhhh, det var så flaut. «I’m your biggest fan in Norway!» var alt jeg klarte å presse ut. Jeg er jo overhodet ikke sånn. Eller, jeg trodde ikke jeg var sånn. Han tok meg i handa, men da var jo alt ødelagt uansett. Min største skrekk i livet nå er å møte ham igjen, og at han skal huske det og kjenne meg igjen. Huff.

– Hahahaha! Så helt forferdelig jævlig! Også så skummelt! For begge to! Nei og nei og nei.
– Det var grusomt, så la oss heller snakke om låten! For «Do You Love Me?» er hans aller beste låt, hvordan det pianoet ligger over det hele. Det er så mektig og så magisk, men jeg har aldri sett ham gjøre den live. Har jo sittet og lett den opp på YouTube, men det blir selvsagt ikke det samme. Jeg tror for øvrig jeg skal være veldig glad jeg ikke hadde YouTube som ungdom. Da hadde jeg knapt gjort annet enn å sitte inne og søke opp slikt.

– Heldige oss, som bare hadde «Ønskekonserten»! Da er du på ei øde øy, med rettighetene til «Do You Love Me?», og med «Ziggy» over det solcelledrevne stereoanlegget. Hvilken fysisk gjenstand vil du da ha med deg i tillegg?
– Hvis jeg var ærlig, hadde jeg tenkt på et kjedelig svar, og det hadde blitt mobilen, så da sier jeg heller ei flaske rødvin, går det bra?

– Du kan få en hel kasse om du vil.
– Åh, tusen takk! Ja, tar en kasse vin, jeg!