– Du blir plassert på en øde øy og får med deg kun ei plate.– Da tar jeg «Steve McQueen» av og med Prefab Sprout. Det er vel et svar du elsker?

– Hehe. Jeg er så åpenhjertig, vettu! Men dine antydninger har noe for seg, for dette er et band jeg intenst har prøvd å like, uten å få til. Kan du forklare meg hva som er så forbanna bra med denne plata, da? Overbevis meg med ord!– Å snakke om Prefab Sprout går egentlig ikke. Jeg har prøvd mange ganger. Og hver gang jeg prøver høres det bare dust ut. Skal jeg liksom bruke ord som «magisk»? Det er jo flaut! Eller «vakker»? Nei, alvorlig talt! Men så vet jeg ikke hva annet jeg skal si heller. Prefab Sprouts «Steve McQueen» er rett og slett den fineste plata jeg veit om.

– I denne spalten er ingenting flaut. Husker du første gang du hørte den, da? Plata kom jo da vi var 13-14. Hva fikk en fjortis fra Tønsberg til å digge Prefab Sprout?– Det er kanskje litt rart, ja. Altså, jeg oppdaga den i en tid da jeg stort sett hørte på ræva musikk, musikk jeg heldigvis ikke hører på lenger, men Prefab Sprout kommer jeg aldri til å slutte å spille.

– Hvilken ræva musikk?– Nei, jeg hørte på mye synthmusikk, som var det ordentlig store i Tønsberg da, med Depeche Mode, Duran Duran, Tears For Fears, Howard Jones, Thompson Twins og, ja, mye drit, da. Selv om jeg fortsatt liker noe av det.

– Veldig enig i at det var ræva. Så Prefab Sprout reddet deg?– Nja. Jeg klarte jo ikke å skille mellom hva som var sofistikert og hva som var dritt. Først 20 år etterpå skjønte jeg at det var kred. Depeche Mode var mer identitetsmarkører, mens alt annet var for å være en del av et fellesskap. Jeg var jo bare en vanlig guttunge som spilte fotball og hørte på det de andre hørte på. Men Prefab Sprout var helt annerledes enn alt det andre.

– Var det noen som pusha det på deg, da? De fleste har jo hatt en mentor i den perioden av livet.– Ja, jeg hadde en fyr i den lokale platesjappa, som het Carlos, som senere dytta på meg The Smiths, R.E.M. og de greiene, men akkurat Prefab Sprout hørte jeg først på et svensk radioprogram som het Tracks, et slags listeprogram som stakk litt dypere, og var litt kulere, enn Ti i skuddet.

– Har du sett dem live, da? Aldri. Og det er egentlig litt kult, for det gjør dem mer mytisk. Bandet i dag er jo bare han Paddy McAloon, som er nesten bind og døv og har langt skjegg og er mytisk og mystisk. Og dette er jeg i grunn ganske tilfreds med, at jeg bærer i med en slags idé om at han ikke finnes.

– Da får vi, for din del, håpe at Øya ikke lykkes å booke ham/dem. Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?– Hmmm… Jo! Jeg var vikar i Dagbladet i 1994, og utpå høsten ble jeg sendt til Berlin for å dekke MTV Awards, og etter utdelinga, utpå natta, begynte ryktene å gå om at Prince skulle ha en sånn lukka konsert i en liten, nedlagt klubb øst i Berlin. Jeg var jo ikke helt edru, men jeg havnet i en bil, og denne bilen stoppa i mørket et sted, og før jeg visste ordet av det sto jeg der, et par meter fra scenen, sammen med Jean Paul Gaultier og Steven Tyler og Michael Hutchence.

– Hæ? Hva i helvete er det du forteller?– Hehe! Passe sykt, ikke sant? Han spilte i fire timer, og, dette er jeg ikke stolt av, jeg var oppe på scenen og dansa til og med. Med Cat, eller hva hun het. Huff. Tenk at Prince altså er en av veldig få som har sett meg danse.

– Dette er en veldig syk historie!– Haha! Enig! Etterpå måtte jeg hjelpe til med å bære Michael Hutchence ut, han hadde fått i seg noe han ikke tålte. Underveis der husker jeg at jeg skulle kjøpe popkorn, men så var det bare sånne jævla svære bøtter, så da spleisa jeg på ei bøtte sammen med Tracey Ullman, som sto i baren, så spiste vi den sammen. Det var et ganske rart opplegg for en ukjent fotballspiller på Eik.

– Hahaha! Åh herregud, nå fikk jeg mange rare bilder i hodet. Og det aller rareste: Joachim Førsund som danser. Men var det din største konsertopplevelse da?– Mnjææ.

– Mnjææ?– For å si det sånn: den var ikke mer rystende og skjellsettende enn PJ Harveys konsert på Rockefeller. Etter tredjealbumet, «To Bring You My Love». Jeg får gåsehud bare jeg tenker på det.

– Amen! Der var jeg også. Helt vilt bra. Husker bare at hun kom ut på scenen i en bitte liten, rød kjole, med forlengede øyenvipper og en stokk i den ene handa, som hun trampet hardt med i scenegulvet. Det er noe av det tøffeste jeg har sett.– Haha! Tror nok den kjolen var større enn du ønsker å huske, men det med staven stemmer. Hun bare kom ut og dælja den i golvet. Det var så latterlig bra.

– Pøh. Den var kort. Men hun er alltid bra live, hun. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, da?– Nei, det gir seg liksom selv. Bare tanken på at jeg skulle ha skrevet «You’ll Never Walk Alone», er til å bli sprø av, på en fin måte. Én sak er at jeg har stått der på Anfield og sunget den sammen med masse fans 30-40 ganger, men her snakker vi også om en låt som er tolket av Elvis, Johnny Cash og… ehh… Barbra Streisand!

– Haha! Ja, fy faen. Og tenk på alle TONO-pengene du vil tjene!– Ja, men der er jeg allerede inne, for oldefaren min, Sigurd Førsund, skrev «Å, Vestland, Vestland». Nå fikk han dessverre flere barn enn bestefaren min, så det ble mange søsken de rettighetene skulle deles på, men jeg husker at vi fikk sånne konvolutter med penger da vi var små, som var avkastninger av dette, etter at Sissel Kyrkjebø spilte den inn.

– Og dette, og den dansehistorien, forteller du meg nå? Etter alle disse årene!– Hahaha! Ja, man må jo ha noe i banken til å overraske med.

– Ja, dæven, for en konto! Du får også med deg et hjelpemiddel ut dit. Hva pakker du i sekken?– Nei, det spiller liten rolle, for jeg er så upraktisk at det hadde ikke hjulpet med et komplett verktøyskrin engang. Sånn sett spiller det ingen rolle om plata jeg tar med er slitesterk eller ikke heller, for jeg ville uansett dødd etter bare noen få dager.

PREFAB SPROUT: «Steve McQueen» (1985)