– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilket fonogram velger du?– «Heigh Ho» (2014) av Blake Mills.
– Damn. Den har jeg verken hørt eller hørt om, så det synes jeg nesten var ufint. Men alltid kult å utvide horisonten. Så fortell, fortell!– Haha! Han er rett og slett en av mine favorittartister, og er sammen med en gjeng i L.A., som alle er helt fantastiske folk. De opererer alle i et musikkunivers som jeg syns er veldig forlokkende, og som denne plata representerer godt da. Han spilte for eksempel i Dawes i sin spede begynnelse, som jeg også liker kjempegodt. Han har dessuten gjort så mye forskjellig annet, i diverse sessions, men også som låtskriver og, ikke minst, som produsent.
– Høres ut som en kjekk kar å ha med seg ut på ei øde øy!– Ja, virkelig! Dette premisset var jo selvsagt viktig. Tenkte også at det var et poeng å ta med ei plate som jeg aldri har følt meg ordentlig ferdig med, der det ligger lag på lag med nye ting jeg stadig oppdager. Kunne selvsagt tatt med ei plate av Gillian Welch og David Rawlings, men da hadde det kanskje blitt litt mye gitarklimpring der ute. Haha!
– Nå ja! Blir aldri for mye Gillian. Skiva du har plukket er fra 2014. Husker du første gang du hørte Blake Mills?– Hmmm … godt spørsmål! Har ikke noe spesifikt minne, men jeg husker at vi reiste til Amsterdam for å se ham, for turneen kom ikke til Norge, på Paradiso. Og følelsen av å høre det live var virkelig skjellsettende, ikke minst siden man selv er musiker, for måten de samspilte på og formidla plata live var helt fantastisk.
– Bandet, derimot, hadde det visst ikke så bra, for de var kronisk fyllesyke, og underveis måtte faktisk trommisen ta en spypause. Hahaha! Men konserten var magisk, altså, iallfall sett med publikums øyne!
– Haha! Så ehhh... koselig! Har du hatt noen musikalske mentorer? Noen som har betydd mye for dine kulturelle referanser?– Ja, det har jo vært mange forskjellige opp gjennom, og jeg har vel alltid hatt radaren ute etter nytt stoff. En veldig lang periode gikk det i britisk undergrunn med Spiritualized og de greiene, og det kan vel mer eller mindre tilskrives påvirkningen fra Emil Nicolaisen. Haha!
– Heia heia Emil! Spiritualized er jo et eminent band. Hører du på dem fortsatt?– Ikke så mye, må jeg innrømme. Men det er nok mer for at jeg ikke kommer på å spille det enn en ren motvilje. Man har jo dessuten bare en viss mengde tid, og da blir det lett til at man periodevis ender med å lytte på en genre lik det man selv spiller, også forsker man seg ned i andres musikk innen det samme. Og da kan det være lett å glemme kjærligheten til britisk undergrunnsrock.
– Den må man aldri glemme! Hva er det beste du har sett live i hele ditt liv, da?– Amason på South By South West (i Austin, Texas, red.anm.) i 2015.
– Her er det blankt igjen. Du psyker meg bare mer og mer ut her jeg sitter. Men fortell, da!– Haha! Nei, vi hadde spilt en egen gig tidligere på dagen, og var helt utlada, og satt og drakk øl, også bare fungerte alt sammen, og det blir jo bare sjeldnere og sjeldnere at man får de kickene på konsert. Det var en euforisk opplevelse av å bli dratt inn i et musikalsk univers jeg ikke hadde vært i før, tror jeg. Settingen var også helt perfekt. Sol, øl og ferdig med den nervepirrende oppgaven med å spille selv.
– Slike minner skal man ta vare på. Hvis du fikk sette ditt eget navn under noen andres låt, da?– Hmmm. Kan jeg ta Totos «Pamela»?
– Toto! Jøss, den så jeg ikke komme! Men klart du kan! De har jeg i det minste hørt både om og av. Dessverre eller heldigvis. Jeg kan bare titlene på tre Toto-låter, og denne er ikke en av dem. Hvorfor akkurat den?– Haha! Ja, skikkelig guilty pleasure her. Eller, det er jo litt teit å si, så la oss bare si en pleasure. For den har jo bare et så ekstremt catchy poprefreng. Og jeg har nok, selv om det sikkert ikke er kredibelt, alltid vært litt svak for sånn supercheesy vestkystpop. Men jeg er ikke hardbarka fan av Toto, altså! Det må jeg presisere!
– Haha! Her aner jeg en dualisme i ditt indre.– Jo jo, men jeg må også tenke på alle pengene dette vil gi meg, for med Tono-inntektene fra denne hiten, kan jeg leve på rentene og bruke pengene til selv å sitte og skrive folklåter resten av livet.
– Også er det litt søtt at det minner meg om den første musikknerden jeg møtte. Han var forelska i meg og skrev kjærlighetsbrev, som han alltid undertegnet med «In loving memory of Jeff Porcaro», med sånn hjerte rundt, en hyllest til den første Toto-trommisen.
– Haha! For et aparte sjekketriks! Før jeg setter deg i karantene på den øde øya, får du ta med deg en død gjenstand ekstra. Hva pakker du i sekken?– En mandolin!
– Siden det er deg, antar jeg vi her snakker om instrumentet, ikke kjøkkenredskapet?– Ja, selvsagt! Mest for at det var mitt første instrument, og at jeg ikke fikk det skikkelig til, og da er dette en glimrende mulighet til å lære det ordentlig. Så da tar jeg tyren ved horna og bruker tiden min effektivt.