På en øde øy med Egon

Sigrid (83) drømmer om å drille med Bruce Springsteen (71)

SIGRID AGNETHE HANSEN (31) Programleder og forfatter
AKTUELL: Sigrid Agnete er hyperaktuell på flere flater. Som programleder for den nye NRK-satsingen «Helgemorgen», og tidligere i år ga hun ut romanen «Ser du dette?».  
        
            (Foto: Christer Pedersen)

AKTUELL: Sigrid Agnete er hyperaktuell på flere flater. Som programleder for den nye NRK-satsingen «Helgemorgen», og tidligere i år ga hun ut romanen «Ser du dette?».   Foto: Christer Pedersen

– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilken?
– «Born to Run» (1975) av Bruce Springsteen

– Det er dermed skiva som er representert her flest ganger (3), etter fem år med denne spalten. Håvard Stangnes og Ingerid Stenvold valgte samme skive.
– Det synes jeg var et fint selskap å havne i! Tenkte først å velge ei av mine favorittskiver, enten «Sgt. Pepper’s» av The Beatles eller «Meat Is Murder» av The Smiths, men de har jeg hørt så mye at jeg heller ville ta med meg noe jeg ikke føler jeg er helt ferdig med.

– Og dette er jo den perfekte anledning til å dykke skikkelig ned i ei plate jeg liker, men ikke har gått nok i dybden på. Bare åpningssporet, «Thunder Road», er så oppløftende, og gir meg så mange bra vibber, at det i seg selv vil holde meg i live.

– Det er jo ei plate det er veldig vanskelig å være nedstemt til.
– Ja, herregud. Det er jo nok å nevne saksofonen i tittelsporet, som gir meg følelsen av lønningsdag, den første ølen, kribling i magen og å sykle fort. Og siden hver enkelt låt her er som ei lita novelle, Springsteen er jo en ypperlig storyteller, og særlig her, og for en geek som meg er det en ekstra bonus.

– Det vil nok være effektivt i å slå i hjel tiden mens jeg venter på at noen skal ringe 113 og komme å hente meg. Også er det noe med den 70-tallsvibben over det hele, at det er før han blir den litt glattere stadionrockeren vi kjenner han som.

 

–Du er født nesten 15 år etter plata kom, men husker du første gang du hørte den, hva som sugde deg inn Springsteen?
– Hehe. Jeg kan jo bare si at jeg alltid har vært ei gammel sjel, at jeg liker nesten bare gammel musikk, og ikke hører så mye på sånne nymotens greier.

– Siste Taylor Swift er vel det jeg kommer på i farta av ny musikk jeg har prøvd å like. Og Mamma hørte masse på punk – Sex Pistols, Cockney Rejects, The Clash og de greiene – og pappa på U2, så i stedet for å klage på at jeg spilte ny og bråkete musikk, husker jeg at de kjefta på meg for at jeg spilte masse drithøy Roy Orbison på rommet. Haha!

– Hahaha! Det er jo helt nydelig. «Keeping Up with the Hansens» ville vært et mye bedre programkonsept enn «The Kardashians». Ble Springsteen ei slags speilvendt bru mellom deres nye musikk og din ehh … «gammelmodige» smak?
– Altså, jeg hadde et litt feilaktig inntrykk av Bruce som en kjedelig papparocker, men så leste jeg ei bok av Pedro Carmona-Alvarez, der Springsteen var et gjennomgående tema i boka, og da fikk jeg for meg å gi ham en sjanse, attpåtil via et nyttårsforsett.

– Mye lettere og bedre enn å trene mer og slutte å røyke og drikke!
– Ja, man må sette seg realistiske mål. Og for fire år siden var vi i Roma, mamma og pappa og broren min, og så Springsteen live på Circo Massimo, og det var akkurat som jeg hadde hørt at konsert med ham skal være. Masse energi, masse folk i tighte jeans som danset og alt var med så mye verdighet at du verden. Også ligger det et håp i at en mann på over 70 år er så sprek og kul som ham.

– Amen! Men litt trist å se at han nettopp har tatt ansiktsløftninger?
– Har han? Haha! Jaja, det synes jeg egentlig var litt kult å høre, at denne panikken for alder ikke bare treffer damer over 50, men også menn over 70.

– Hmmm. Bra svart! Men trist likevel. Hvis man skal være skikkelig streng, har ikke Springsteen gitt ut en eneste klassiker siden du ble født. Har du det likedan?
– Ja, jeg kan godt ta den enda lengre, for min del er det 70-talls-Springsteen som gjelder, hvor det fortsatt er litt skranglete, og før han blir softrocker. Den «Radio Nowhere»-låten (2007, red.anm) synes jeg for eksempel er en skikkelig skrekksingel!

– Haha! Bortsett fra Springsteen: Hva er det beste du har sett live i hele ditt liv, da?
– Håkan Hellström på Gramercy Theathre i New York i 2016.

– I alle dager! NY er jo en fantastisk by, ikke minst til å se konserter i, men var ikke dette litt å fly over havet etter sjøvann?
– Haha! Jo, det var jo det. Har sett ham 7-8 ganger live, og har fulgt ham siden 2008, hvor han bare har blitt større og større, sist var med 30.000 andre i Gøteborg, men dette skulle være to intimkvelder med bare 500 pers per kveld, og på dette tidspunktet hadde vi ikke begynt å snakke om flyskam, så ehhh…

– Haha! Du det går helt fint. Var det jævlig mye svensker i lokalet?
– Ja, det var nesten bare svensker! Jeg så til og med Sandra Beyer, en av mine favorittbloggere, der, så hun hadde nå også dratt til NY for se Håkan. Så dette var helt fantastisk, ikke minst for en som lever et vanlig leverposteiliv. Verden var min østers, kan du si. Haha!

– Haha! Du får velge en låt noen andre har skrevet, og sette ditt eget navn under den.
– «More Than This» av Roxy Music.

– Fin låt! Og den kom tidlig på åttetallet. «Born to Run» i 1975. Er du en gammel kvinne fanget i en ung kropp?
– Haha! Ja! Jeg hadde til og med en kollega som kalte meg for «Sigrid, 83». Men det er jo en utrolig fin sang, da. Det er alt fra selve melodien, den fantastiske stemmen til Bryan Ferry, ja, hele lydbildet, og alt det drømmende og poetiske låten gir meg, da jeg også assosierer den til ei scene i filmen «Lost in Translation», som gjør at den nærmest treffer det helt eksistensielle.

– Det synes jeg var godt redegjort. Før jeg setter deg i karantene på den øde øya, får du ta med deg en gjenstand ekstra.
– En drillstav.

– Åh nei! Er du sånn korps-person? De er så skumle. Jeg tror de egentlig er en ond og okkult sekt som går svanger med drapsplaner mot alle som ikke liker korps. Jeg snakker av erfaring.
– Hahaha! Nei nei nei! Rent saklig burde jeg sikkert ha med en tusj eller ei penn, men det hjelper jo ikke når jeg ikke har noe å skrive på. Også slo det meg hvor utrolig stilig jeg alltid har syntes det har vært med drillpiker, og jeg behersker overhodet ikke det de driver med, så da tenkte jeg at jeg heller kunne lære meg det der ute på den øde øya, med Springsteen på anlegget.

– Tror det blir kult, jeg!