På en øde øy med Egon

- Han skal faen ikke få ta meg på noe, altså!

STINE ANDREASSEN (33). Musiker
AKTUELL: Stine er frontfigur i plateaktuelle Northern Belle (i tillegg til sideprosjektet Silver Lining) som dessuten slipper en flunkende ny julesingel neste fredag. 
        
            (Foto: Julia M. Naglestad)

AKTUELL: Stine er frontfigur i plateaktuelle Northern Belle (i tillegg til sideprosjektet Silver Lining) som dessuten slipper en flunkende ny julesingel neste fredag.  Foto: Julia M. Naglestad

– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilket fonogram velger du?
– «Rumours» av Fleetwood Mac (1977).

– Kult! For det er egentlig helt merkelig at ingen har valgt denne ubestridte klassikeren før.

– Altså, dette er jo det sjukeste spørsmålet du kan få. Bare ei plate, liksom! Så da begynte jeg å tenke hardt og kreativt, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det, er det dette albumet som har brent seg fast i hjerterota og hjernebarken. Skiva passer til alt! Også er det ei plate som jeg samtidig kan synge med på alle låtene til.

– Også er «You Make Loving Fun» låta til meg og samboeren min. Det er kanskje ikke sånn man sier høyt, hehe, men jeg syns det er koselig, jeg. Det er jo dessuten veldig hilarious at alle i bandet drev og lå med hverandre, at de var et slags vandrende realityshow. Og jeg har heldigvis sett dem live, også Stevie Nicks solo alene i 2012. Jeg ELSKER Stevie. Men herregud så undervurdert Christine er som låtskriver også.

– Jeg tror deg! Du kan umulig ha hørt den da den kom ut. Husker du hvem som dytta den på deg?
– Ja, jeg fant LP-versjonen i pappas platesamling. Han har heldigvis god smak også.

– Også?
– Haha! Ja, det var jo ikke bare gull der, blant annet en god del som var øremerket til å danse swing til. Men det var mye av de bra og klassiske greiene, som The Beatles, ABBA, Pink Floyd. Og da jeg kjøpte min første platespiller, fikk jeg plukke ut de platene jeg ville fra samlinga hans. Det har han angret på mange ganger i ettertid. Og «Roumors» var ei plate jeg bare plukket, som jeg da har hatt ufattelig med glede av siden.

– Så fint! Enn resten av katalogen, da? «Rumours» er jo den 10. eller 11. plata deres. Selv holder jeg tredjeskiva, «Then Play On» (1969), høyest.
– Det forklarer mye, for jeg snakket med Torgeir Waldemar om det samme, og han trakk også fram den som sin favoritt. Jeg syntes de tidlige platene var litt gæmlis-aktige, men har lært meg å like dem bedre med årene. Mulig det er en kjønnsgreie, og at det er Stevie Nicks’ vokal som treffer meg hardest.

– Haha! Både Torgeir og undertegnede er jo gubber med skjegg, så det gir full mening. Hva er det beste du har sett live i hele ditt liv, da?
– Jeg tror det blir da jeg Rodney Crowell, Paul Franklin, Vince Gill og Emmylou Harris i fjor, på ei lita 200-pers-bule i Nashville som heter «American Legion 82», som drives av noen gamle krigsveteraner. Vi visste at Rodney skulle spille, men ryktene om at det skulle dukke opp gjester begynte for alvor å svirre rundt samme dag som konserten. Og det var akkurat så kult som det høres ut som. Trangt og digg. Lyden var dritt, men herregud for en opplevelse!

– Wow. For en lineup! Og, du, det der lydopplegget. Er det ikke mye snobberi? Jeg har aldri hørt noen klage på lyden til Martin Luther King-talen «I have a dream». Det er jo innholdet som betyr noe!
– Hahaha! Nettopp, enig! Jeg kan selv bli veldig irritert selv når vi etter en knallbra konsert blir stuck og snakker om lyden. Jeg er mer opptatt av energien i rommet, i samspillet som oppstår mellom artist og publikum. De greiene.

– Amen! Og sukk. Man savner dette, gitt. Har du hatt noen musikalske mentorer, bortsett fra gamlefar?
– Jeg føler at den eneste enkeltpersonen er den kjipeste eksen jeg har hatt. Han var skikkelig sånn «Herregud, har du ikke hørt om den her eller den her eller den der? Da satte jeg meg inn i veldig mye. Det ble sånn «Han skal faen ikke få ta meg på noe, altså! Dette skal jeg ha peiling på»! Hahaha! Men mest igjen har jeg hatt av å jobbe i platesjappe, der både gode kolleger og alle kundene har gitt uvurderlig mange inputs. Da nytter det ikke å fake, da må du bare legge deg flat og ta imot.

– Den beste skolen! Helt enig. Du får sette din egen signatur under noen andres låt.
– «I Will Always Love You» av Dolly Parton.

– Ah! Klassiker fra 1974, og den er jo ikke bare vakker. Teksten er jo også så peise, knalle, jævla hard!
– Ja, ikke sant? Det er jo egentlig helt sjukt at folk vil ha den spilt i bryllupene sine. Jeg får lyst til å rope «Stopp, har dere ikke hørt på teksten?!» Jeg tenker uansett denne låten må være den perfekte måten å si opp jobben sin på, som hun gjorde da hun spilte den til Porter Wagoner, da hun sluttet i TV-showet deres. Også skrev hun «Jolene» samme dag. Dolly, altså. Hvor skal man starte? Uansett, en episk låt, som er like episk i Whitney sin versjon. Jeg har heller ikke noe imot den Tono-sjekken.

– Du blir styrtrik, av både kultur og penger! Før jeg setter deg i karantene på den øde øya, får du ta med deg en død gjenstand ekstra. Hva pakker du i sekken?
– Teleskop, så jeg kan se på stjernene og planetene, men kanskje jeg kan se så langt som til sivilisasjonen også?! Jeg er litt nysgjerrig av meg, så det passer meg bra. Det har jeg fra bestemor, i Balsfjord. Da veien nedenfor huset hennes ble flytta på oversiden og ut av syne, ble hun rasende, for det var jo ikke noe å se på! Haha! Så jeg ligner nok litt på henne. Ja, det må bli et teleskop.