På en øde øy med Egon

Pappa ble jævla flau - det ble månelyst på Slemmestad!

JAN FREDRIK KARLSEN (47). Yrke: Manager, samt kreativ leder for eventbyrået All-in.
Jan Fredrik Karlsen snakker altså IKKE ut om den vonde tiden. Ikke i det hele tatt. Tvert imot. Men han snakker selvsagt mye. Og om musikk!   
        
            (Foto: Terje Bendiksby/Scanpix)

Jan Fredrik Karlsen snakker altså IKKE ut om den vonde tiden. Ikke i det hele tatt. Tvert imot. Men han snakker selvsagt mye. Og om musikk!   Foto: Terje Bendiksby/Scanpix

Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilken?
– Det svaret er lett, for det er «Sign o' the Times» (1987) av Prince.

Den kom kjapt. Det er faktisk en som har landet på den før, i denne spalten. Du skal få en kasse småsei om du klarer å gjette hvem.
– Kan det ha vært Christer Falck?

Det var det!
– Haha! Kult! Da får jeg altså en kasse småsei, og da kan vi allerede si at jula er berga!

Klart! Sender med FedEx. Du var bare en fjortis da skiva kom ut. Husker du første gang du hørte den?
– Ja, absolutt! Jeg ble ikke fan av Prince før i ‘89. Jeg hadde allerede blitt påprakket masse musikk av hippieforeldrene mine, med Zappa, Stones, Grateful Dead osv., men med Prince var det noe så jævlig farlig, fordi han var så androgyn, og var dermed litt skummel å touche innom.

– Jeg var trygg på min seksualitet, altså, men ikke like trygg på min musikalitet, og på videregående spilte kompisen min, Eric Evans, «Let's Go Crazy»-singelen på Technics-anlegget sitt, og på B-sida var låten «Erotic City», og da var det gjort.

[Fredrik snakker på inn- og utpust, og det er vrient å få lurt inn oppfølgingsspørsmål. Red.anm.]

PRINCE «Sign o' the Times» (1987) 

PRINCE «Sign o' the Times» (1987) 


– Den var så jævla fet og den åpna ei dør jeg løp inn, også ble det å tråle seg gjennom skivene fra begynnelsen, og da jeg kom til «Sign o' the Times» var det i hvert fall gjort. Den ble en game-changer, på mange måter, kan du si.

– Altså, jeg har alltid vært en kommers fyr, og her var det både kommersielle og umiddelbare låter, med det var pakket inn i funk, pop, rock og psychedelia. Plata har en så sinnssyk spennvidde, også må man heller ikke glemme gitarspillinga til Prince, som er helt vanvittig.

Ja, det var ikke fritt for videoer i sosiale medier da han døde, ikke minst der han harver over «While My Guitar Gently Weeps» sammen med en haug andre og celebre gitarister.
Ja, det der er jo helt sinnssykt, for han er så forbanna drøy, også har han heller aldri vært redd for å skjule hvor han hentet inspirasjonen sin, der navn som James Brown, Hendrix og mange andre popper helt naturlig opp. Og alt hører vi her på «Sign o' the Times», et album som altså var dobbelt, og som Prince selv ville at skulle være trippelt, men det nekta Warner på, og det blir vel juks å ta med ut på den øde øye, den nye deluxe-utgaven med alt materialet på?

Det er juks.
– Haha! Ja, det ante meg, men da får jeg nøye meg med den doble, som selvsagt blir kul å ha med seg på en øde øy.

En god logikk her, ja! Har du hatt noen musikalske mentorer? En eller flere som har betydd mye for dine kulturelle referanser
– Ja, altså, fatter’n var nummer én. Jeg vokste opp i et ekstremt sosialt hjem, der det var tusenvis av skiver i stua, og jeg elsket festene foreldrene mine hadde, der det var folk som Vidar Busk, Marius Müller, Herodes falk og Tom Mathisen og en haug med andre, og det var jo dermed litt av noen fantastiske forsamlinger der på Slemmestad, som selvsagt også satte sine musikalske spor.

– Pappa oste musikk og spilte jo også i bandet Mulens Portland Combo, et band som har hatt 98 forskjellige medlemmer, og der han vel er den eneste av dem som aldri har levd av musikk, men som samtidig er den eneste som har vært med i alle konstellasjonene av bandet! Haha! Han jobba på sementen, han, og senere på et renseanlegg, som renser alt vannet som renner ut i Oslofjorden. Hahaha!

Så kult! Han må jo ha blitt litt fornøyd, da sønnen også havnet innen musikk?
– Ja, jo. Men da jeg kom ut av popskapet, og skamløst bekjente at jeg rådigga «Mitt liv», MGP-singlen til Kate Gulbrandsen, ble han jævla flau, altså. Det ble månelyst på Slemmestad, skal jeg si deg! Hahaha!

Haha! Det er akkurat sånn det skal være. Man må gå litt egne veier også. Har du sett Prince live, forresten?
– Ja, mange ganger! I Vestlandshallen, på O2 Arena i London, i Oslo Spektrum – da hele salen var lilla og han pløyde gjennom hele «Purple Rain», som en homage til Oslo etter 22. juli, og i Oslo Konserthus osv. Herregud, i Oslo Konserthus kom han på scenen i hvit dress med høye, hvite krager og hvite sko med hvite stilletthæler og sa «Hi, my name is Prince, and I’m here to entertain you» og spilte i tre timer og tjue minutter.

Men er …
– Ja! Og på O2 Arena så jeg den første av i alt 20 konserter. Da spilte han først i en time og tre kvarter! Så kom lysene på og en tredel av salen gikk. Så bare kommer han inn igjen etter ei god stund og spiller masse hits. Herregud! Og på afterpartyet, på en klubb etterpå, dukka han opp kvart på tre på natta og spilte enda et langt sett. For en helt sjuk opplevelse!

Damn! Og da regner jeg med dette er din største konsertopplevelse?
– Neiiiiida! Det var i 2006, da jeg og Jørn Dahl, en meget begavet musikkprodusent, dro til New York på såkalt inspirasjonstur, og ved ankomst så vi at Stones skulle spille på Beacon Theatre, pappa hadde også sagt det, da, at jeg måtte prøve å komme meg på den. Men så spurte jeg han conciergen på hotellet om han kunne fikse to billetter, for det var jo bare 2500 av dem, og helt ekstremt utsolgt.

– Og dagen etter ble jeg oppringt fra resepsjonen fra ham. Han hadde én god og én dårlig nyhet. Den gode var at han hadde klart å spa opp to billetter. Den dårlige var at de var helt hinsides dyre, og ikke var ved siden av hverandre. Og de var jaggu dyre. Men dette var en sånn once in a lifetime-greie, og vi ble enige om det bare måtte gjøres, så da dro jeg kredittkortet og lot det stå til.

– Men det var ganske tricky, for halve salen var kjøpt opp av The Bill Clinton Foundation, så vi måtte pugge og memorere et helt A4-ark med fakta om hvem vi angivelig var hvis vi ble stoppa og sånn. Og det ble vi – fire ganger. Hahaha! Det var blålys og Secret service-folk overalt. Også kommer det en svært, mørk mann og pikker meg i ryggen og ber oss bli med ham. Da trodde jeg vi skulle bli pælma ut.

Huff!
– Nei da! For da ble vi geleidet til en egen bar der det var ingen. Og der det var gratis øl, så vi begynte å drikke, og så kommer de etter hvert inn på rekke og rad. Bill, Hillary og Chelsea Clinton, og Michael Stipe fra R.E.M. og Phil Collins og Sam Feldman. Og jeg hadde plass på rad 1, og Sam Feldman på rad tre. Hahaha! Det var nesten som å være på Smuget i gamle dager. Hahaha!

– Også viste det seg at Martin Scorsese også var der, for det var faen meg en av de to konsertene som skulle bli til konsertfilmen «Shine a Light». Det er det sjukeste jeg har opplevd, og jeg var den eneste som ikke satt, for jeg sto oppreist og digga hele konserten, og i filmen mener mamma at hun kan se armen min en gang. Jeg tror ikke det stemmer, altså, men mamma insisterer nå fortsatt på at hun ser armen min der et sted.

Hahaha! Nydelig. Mamma har alltid rett! Og for en peise skrudd story. Du får velge en låt noen andre har skrevet, og sette ditt eget navn under den.
– «Purple Rain» av Prince.

One track mind, JF! Men med denne skulle jo både Tono-inntektene og sjekketriksene være besørget livet ut. Hva skyldes valget?
– Haha! Men valget er fordi låten har så mye passion, så mye sårhet, så mye musikalitet og en så lang og deilig gitarsolo i seg, og der både sårbarheten og råskapen og følelsene favnes inn i hverandre i det som er et gigantisk pop-epos med en guddommelig kraft og …

Hahaha! Jeg tror deg! Jeg tror deg! Men nå MÅ jeg faen meg sende deg ut på ei øde øy. Du får ta med deg en død gjenstand ekstra. Hva pakker du i sekken?
– Det er jo et veldig godt spørsmål. Men sånn fra hofta må det bli et speil.

– Haha! Her lukter det diagnose.
– Haha! Ja, det høres jo ikke noe bra ut, jeg ser den. Haha! Men jeg er jo veldig glad i å prate, og da må jeg ha noen å prate med, så da kan jeg sitte der og se på meg selv, mens jeg spiller Prince og prater med meg selv og blir galere og galere og galere. Hahahaha!