På en øde øy med Egon

– Han var hyperaggressiv, og vi trodde han skulle fly på alle i hele salen

Arvid Skancke-Knutsen (56.) Skribent, journalist, forfatter, oversetter og masse annet.
Arvid Skancke-Knutsen 
        
            (Foto: Rannveig Tarberg, Røverstaden.)

Arvid Skancke-Knutsen  Foto: Rannveig Tarberg, Røverstaden.

Arvid er virkelig en av de tunge veteranene i den norske musikkbranjsen, både som musiker, konservator og - aller mest - skribent. Han har skrevet om musikk, gitt ut masse bøker om musikk, oversatt andres bøker og vært aktiv i Norges musikkliv i over 40 år.

Er også aktuell med boka «Da musikken stilnet», om den kulturelle nedsmeltingen under korona. Og alt dette måtte selvsagt feires behørig ved å jage ham ned i en båt og sende ham ut på en øde øy.

– Du blir plassert på en øde øy og kun ei plate med deg. Hvilken?
– «Heroes» (1977) av David Bowie.

– Pur klassiker! Og den er det jo skrevet bøker om, så her kunne vi snakket i vinter og vår. Kjør på. Hvorfor akkurat denne?
– Fordi jeg skal klare meg med én plate, som i seg selv er en uutholdelig tanke, men med dét premisset i bunn funker «Heroes» veldig bra. Nå er jo skiva i seg selv en høydare i Bowies katalog, men den er noe for seg selv også. Side 1 er mørk rock, inklusiv kongekuttet «Heroes», mens side 2 er mer eksperimentell musikk, og siden jeg liker begge deler, får jeg dermed i pose sekk. Kall det gjerne en musikalsk sveitserkniv, om du vil.

DAVID BOWIE «Heroes» (1977) 

DAVID BOWIE «Heroes» (1977) 

– Det vil jeg! Som musikkskribent gjennom imponerende 40 år, var det fælt bare å kunne velge én?
– Ja, i grunnen, her måtte jeg gå i tenkeboksen, men så kom det nokså naturlig, fordi Bowie var den viktigste musikalske døråpneren for meg. Jeg hørte på ham fra jeg 12-13 år, først på en samlekassett, og etter hvert med de ordinære studioskivene. Han var edderkoppen i et nettverk av kultklassikere innen alle genre. Og han introduserte meg til science fiction, George Orwell og Iggy Pop.

– Og i 1977 deltok han jo dessuten på begge Iggy-skivene, «The Idiot» og «Lust For Life».
– Og han ga i tillegg ut «Low»! Ja, han satte svære spor etter seg. Husker at RCA, selskapet han var på i den tiden, annonserte med «There is Old Wave, There is New Wave, and there’s David Bowie». Og, ja, han berget jo på sett og vis karrieren til Iggy også, både som produsent og fan, og at han dro ham fram i lyset.

 

– Hele tre ganger, faktisk. I 1973, 1977 og 1986. For en helt, Bowie.
– Absolutt. Et av de beste intervjuene jeg har gjort er forresten med Iggy, rundt 1990.

– Kult! Mellom skivene «Instinct» og «Brick By Brick» da?
– Ja, det må ha vært i forbindelse med «Brick By Brick». Jeg skulle få tjue minutter, men fikk snakke med ham i en hel time. Han var innmari hyggelig og pratet masse. Så spurte jeg ham om hva han mente essensen av rock’n’roll er. Da ble det helt stille, og jeg trodde linja var brutt. Men han var stille og tenkte, det var jo et krevende spørsmål, så da sa han plutselig «Rock’n’roll is the exchange of secret information», og han forklarte det med at, om du faller ned i den gryta der, blir du en del av et hemmelig nettverk av koder.

– Iggy! Nydelig! Du har intervjuet mange, i løpet av dine 40 år som musikkskribent. Noen klassikere?
– Ja, det er en del å ta av. Men det morsomste er kanskje med Alice Cooper. Jeg skulle telefonintervjue ham, og hadde fått et nummer fra det norske selskapet. I andre enden er det ei dame som svarer, og jeg spør etter Alice Cooper, og hun skjønte ingenting. Så var det å sjekke om det var rett nummer, at det kanskje var feil retningsnummer eller noe. Men det skulle være rett.

– Så jeg ringte én gang til. Samme dame svarte, og nå litt mer stressa og ubekvem. Ny runde med selskapet. Nei, dette skulle være rett nummer. Den tredje gangen spurte hun hva i alle dager dette var, og Alice Cooper og alt, også ble det helt stille på linjen, før hun begynte å gråte. Det var jo helt forferdelig! Da jeg omsider fikk tak i Alice Cooper, måtte jeg jo åpne intervjuet med å fortelle om det som hadde skjedd. Mannen holder dernest på å le seg i hjel, og når han kommer til hektene, sier han tørt «They still remember me in New York». Hehe.

– Hahaha! Fantastisk. Men tilbake til «Heroes». Husker du første gang du hørte den?
– Ja, jeg tror det var et kutt eller to fra «Pop-spesial», radioprogrammet med Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland, det eneste popprogrammet som var på radio, vi var jo et slags amerikanisert Albania på den tiden, så det ble til at man satt hver mandag og nilyttet de førti minuttene programmet varte.

– Radio har jo blitt bedre, men er det ikke komisk at det fortsatt er like ræva på TV nå som da?
– Jo. Og det er jo superskandale, for NRK lager utelukkende musikkprogrammer med underholdningskonsepter, med såkalte stjerner, og dokumenterer nesten ingenting av hva som skjer nå. Noen gode dokumentarer, som «Helvete», er unntakene, men det er jo noe annet.

– Ja, det er virkelig trist. Du har jo mer eller mindre viet livet ditt til å drive musikalsk misjonsvirksomhet. Har du selv hatt noen mentorer?
– Ja, selvsagt. Jeg vokste opp i Risør, en liten og søvnig sørlandsby, og ble etter hvert med i en sjakklubb med noen eldre karer, og det var det en veldig hyggelig mann som het Torvil, og han lånte meg masse plater og bøker, som ble et slags superbibliotek for meg. Så han var viktig, også kommer man jo ikke forbi uvurderlige folk som Willy B og Harald Are Lund. Og selvsagt musikkavisene, som Nye Takter, som var det første jeg kjøpte.

– Du har jo skrevet og vært redaktør i flere av dem selv.
– Jo da, men det startet da jeg i 1979 kjøpte Nye Takter på Narvesen i Risør, og da jeg begynte å kjøpe det fast, tok det ikke lang tid før jeg skrev og spurte om å få skrive for dem. Så i desember i 1979 hadde jeg min første artikkel på trykk, om The Ramones. Og jeg var jo kjempeung, 14-15 år, men de slapp til masse unge og ukjente skribenter, som var veldig kult. Det å være så ung og se sine saker på trykk gjør noe med deg.

– Amen. Du er jo også en ivrig konsertgjenger. Men hva er det aller beste og mest skjellsettende du har sett?
– Jeg angrer på at jeg ikke har ført dagbok på alle konsertene jeg har vært på, men noe har jo brent seg mer fast enn andre. Og The Birthday Party 26. mai på Hammersmith i London, med The Go-Betweens som support, er vanskelig å komme utenom.

– Damn! For uinnvidde, dette var Nick Caves band før han gikk solo, så det er jo helt fantastisk at du fikk sett dem der og da. Ikke minst supportbandet, som da var helt i startgropen. Fortell!
– Det var jeg og en kamerat som var musikkinteressert, som bare dro over, også så vi Wasted Youth, The Clash og masse annet. Én konsert hver kveld.

– The Clash også! Jesus. Hvordan fikk dere tak i billetter?
– Husker ikke helt, vi booket oss inn på et billig hotell også tror jeg bare vi stilte oss tidlig foran luka og kjøpte.

– Jøss. Så rart, og av og til enkelt, det var før i tiden. Men Birthday Party i ’82, ett år før de ble oppløst. Det må jo ha vært som å få en tanks i hodet?
– Ja, det var helt vilt, Tracy Pew hadde akkurat sluppet ut av fengsel og ble med supportbandet på flyet fra Australia, og han lå på ryggen og spilte bass, med hodet inni den ene høyttaleren. Cave var hyperaggressiv, og vi trodde han skulle fly på alle i hele salen. Det var et lyd- og aggresjonsnivå jeg aldri har sett maken til.

– Crescendoet var da noen i publikum kastet en rose opp på scenen, helt på slutten av konserten. Cave tar den opp, ser ut på publikum, så sier han «You’re so fucking stupid. For years you’ve thrown bottles and shit at us. And you could have been throwing roses».

– Herregud. Episk! Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
– «Some Velvet Morning» (1967) av Lee Hazlewood.

– Aaaaaaaaah! En av verdens beste låter, fra en av verdens beste låtskrivere. Og i hvert fall verdens beste duett! I tillegg til å være verdens skumleste sang. Hvem faen er Phaedra? Og hva faen mener han med «When I’m straight?»
– Hehehe. Ja, en helt fantastisk låt. Jeg hørte den først med Lydia Lunch og Rowland S Howard, men da jeg fikk høre originalen, skjønte jeg at den bare var enda bedre. Låten er jo eksempel på hva psychedelia i drikkevannet gjorde med musikken på andre halvdel av sekstitallet.

– Men låten og teksten er så mektig, med den skeive og gyngende rytmen, og der teksten blander inn både gresk mytologi og noe skummelt noe, også er det både utrolig forførende og creepy på én og samme gang.

 

– Ja, den er virkelig noe av det aller beste som er laget. Og den skiller seg bra ut fra hele katalogen til både ham og Nancy Sinatra
– Det gjør den. Men Lee var jo en glimrende låtskriver, og en opportunist, og dette er kanskje hans forsøk på å deale med hippie- og psychedeliabølgen, men samtidig med den hazelwoodske twisten, som alltid er der på alt han gjorde.

– Sukk. Jeg savner Lee. Takk for påminnelsen! Da sender jeg deg ut på øya, men du får med deg én gjenstand ekstra. Hva?
– Du, det er sikkert fornuftig med fiskegarn, kompass, lommelykt og alt sånn, men jeg velger å satse på at det ordner seg med mat og lys. Så da tar jeg heller med en Kindle, så jeg får lest litt. Jeg holder nemlig på å lese komplett Charles Dickens, og jeg må rett og slett vite hvordan det går med Little Dorit!