På en øde øy med Egon

– Vokalisten i Alice In Chains løp etter og skulle drepe oss!

TOMMY REITE (47). Musiker og scenearbeider.
AKTUELL: Tommy er den nye bassisten i albumaktuelle The Dogs og har tidligere spilt i band som El Cuero, The Cumshots og – ikke minst – The Hillstone Halos.  
        
            (Foto: Presse/Andre Løyning)

AKTUELL: Tommy er den nye bassisten i albumaktuelle The Dogs og har tidligere spilt i band som El Cuero, The Cumshots og – ikke minst – The Hillstone Halos.   Foto: Presse/Andre Løyning

– Du blir plassert på en øde øy og får kun ei skive med deg. Hvilken?
– «Trust» (2002) med bandet Low.

– Jøss! Den så jeg ikke komme. Kult! Veldig sløyt og bra band, som alltid har drevet på med sin greie. Men på en øde øy? Fortell!
– For det første må jeg jo understreke at denne også ville vært på ei topp fem-liste over mine største favorittalbum, for jeg elsker altså den plata. Jeg ble introdusert til den av Ollis (Ole Petter Andreassen, red.anm.), da vi skulle starte et nytt band sammen, og da sa at han dette, dette var det vi skulle strekke oss etter.

– Hæ? Med Ollis? Hvilket band var det?
– The Hillstone Halos!

– Åh, faen. De hadde jeg glemt! Finfin skive dere ga ut. Og det gir jo mening. Low har jo pøst ut 10-12 skiver siden oppstarten på første halvdel av nittitallet. Hvorfor akkurat denne?
– Det har sikkert å gjøre med at det var den første jeg hørte, men plata er jo jævlig bra. Det musikalske landskapet de driver i søker dessuten en slags følelse, som de treffer, enn at man blir fjetret av deres tekniske briljans, sånn som det er når man høre på metal. «Wow, trommisen er fet, sjekk så fort gitaristen spiller»!

– Også er det jo premisset her, med det å være på ei øde øy. Jeg bruker ofte å høre på den når jeg reiser, for da går både tiden og fantasien. Husker jeg var på turné med Riksteateret i et halvt år, og da hørte jeg mye på den, og da følte jeg at jeg hadde manus til en hel TV-serie. Det er ei sånn skive.

– Den er jo lang også, tror den varer over en time.
– Ja, det gjør jo ikke noe. Du kan bare sette den på og drømme deg bort. Nå er det ikke direkte gladmusikk heller, dette. Men jeg liker musikk med mørke undertoner. Jeg er ei enkel sjel med få psykiske skavanker, og når jeg hører på skiva, tenker jeg at han der fyren har issues, og at jeg er glad jeg ikke er ham. Haha!

– Haha! Med ondt skal ondt fordrives! Jeg så dem selv på Blå i Oslo for en haug med år siden, om jeg husker rett. Var du også der?
– Ja, jeg har sett dem både der, på Rockefeller og John Dee. Sistnevnte var en sånn Øyanatt-konsert, etter alt var over på området og ganske fulle festivalpublikummere fylte lokalene midt på natta. Men det var pinadø helt stille, der man kunne høre den berømte knappenålen falle mellom låtene.

– Nydelig. Du har jo spilt i svært forskjellige band, genremessig, så smaken din antas jo også å være nokså bred. Har du hatt noen musikalsk mentor som har pekt ut kursen for deg?
– Njaaa, jo det var vel det. Var jo stort sett fotball som stod i hodet mitt i tenårene, men bestekompisen min hadde en storebror som hadde masse hair metal-skiver, så det hadde nok mye å si for at interessen i seg selv ble alvorlig vekket. Rart å tenke på at, ikke bare å langt hår, men langt hår som var kreppet og krøllet og med masse hårspray, var skikkelig knallhardt og kjempetøft. Så dette universet ville man inn i.

– Det er rart. Og var rart. Du er fra Hammerfest. Var det ei platesjappe der?
– Ja! G Hagen, het den. De hadde smykker og sånn, samt at det var både bokhandel og platesjappe. Men han som jobbet der var bra og tok inn mye kult som ikke var mainstream, og lærte seg fort hva kundene likte.

– Så jeg husker at han etter hvert stakk til meg skiver han mente jeg ville digge, og det var sånn jeg oppdaget f.eks. første Soundgarden, fordi han pushet den på meg. Og jeg kjøpte Pearl Jam, og rakk å bli dritlei av den, før den ble populær og alle andre begynte å høre på den.

– The power of platesjappe. Sukk. Hva er det aller beste du noen gang har sett live?
– Alice In Chains og Screaming Trees på Sentrum Scene i februar 1993.

– Damn! Du var der, ja! Heldiggris! Måned og år huskes fortsatt, så det ser ut til å ha satt dype spor. Fortell! To av de viktigste grungebandene, i 1992, midt i grungens episenter.
– Det var jo det. Altså, etter snart tredve år i bransjen er jeg unektelig litt blasert. Det er sjeldnere og sjeldnere mellom hver gang jeg blir blåst over ende på konsert, og sånn skal det jo være. Men den gang var jeg 19 år og jeg dro til Oslo med kompisen min for å se vår første konsert, uten foreldre eller fotballedere rundt oss, der vi kunne drikke øl og sånn.

– Fantastisk! Det blir jo ikke større enn de opplevelsene. Jeg var selv veeeeldig fan av Trees. Hvem av de to var dine favoritter? Trees eller ‘Chains?
– Det var Screaming Trees for min del også. Det var sikkert for at de ga ut skivene sine på SubPop, som var viktig back then.

– Nei, de ga bare ut en EP på SubPop. De var på SST. Og Epic i 1992. Men skit i det. Fortell om konserten!
– OK! Nei, det var bare så rått. Vi løp selvsagt helt frem til barrikadene. Screaming Trees kom på først, og de to enorme gutta de hadde på bass og gitar kom sveipende inn der, han gitaristen må ha veid 150 kilo, med et rundkast før han slår første akkorden. Altså, hadde ramlet ned av scenen, ville han drept alle på de tre fremste radene. Men det var helt rått.

– Haha! Det tror jeg. Ifølge Mark Lanegans (vokalisten i Screaming Trees, red.anm.) biografi veide han 300 pund, så det er nok et bra anslag. Han skriver om denne spesifikke konserten også, at både han og AIC-vokalist Layne Staley var og vaset rundt på Plata etter heroin, bak ryggen på sine respektive band, som ikke visste om misbruket.
– Åh herregud. Den må jeg nok lese. Og det er litt gøy, for etter AIC var ferdig og lokalene tømtes, krasjet vi på Mark Lanegan som stod i lokalet ved mikseren, så vi gikk bort til ham, og han var kjempehyggelig og hilste og skravlet i vei. Jeg fortalte ham at jeg spilte i et band som het Wrong Move. «Yeah, story of my life», sa han tørt. Han bare stod der og snakket med den mørke stemmen sin, med masse livsvisdom og kule råd og sånn. Haha!

– Damn! Dette er jo helt enormt!
– Det blir bedre! For etter en halvtime skulle vi gå, da var det jo helt tomt i lokalet, og da ser kompisen min at Layne Staley sitter i et hjørne. Han var jævla skummel, han hadde jo tidligere dratt en publikummer opp på scenen og grisebanket ham, men kompisen min går likevel bort, men i stedet for å hilse begynner han å stryke og dra i dreadsene hans, som gjør at Layne selvsagt klikker. Og han ble altså så forbanna, så vi måtte faen meg løpe ut av lokalet med Staley i hælene på oss, mens han ropte at han skulle drepe oss. Så vi var bare glade vi kom oss ut i live.

– Hahaha! Legendarisk! Det var litt av en story å ta med seg hjem til Hammerfest!
–Ja, det var selvsagt helt rått. I flere uker etterpå holdt vi jo hoff på Rock Tower i Hammerfest, og fortalte dette til alle. Haha! Men hele greia tente en gnist i meg, og da jeg litt senere dro i militæret, til Kongsberg, dro jeg til Oslo og så alt som var på den tiden. Iggy, TOOL, Rage ATM osv.

– Gøy tid, det der, gitt. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
– «Pinball Wizard» av The Who

 

– En ubestridt klassiker, selvsagt. Men er det tilfeldig at den er hentet fra en rockopera som heter det samme deg?
– Haha! Nei, det er jo ikke bare det. Og jeg tenker at jeg ville vært med Pete Townshend og skrevet den litt om. Vi pleide å spille den med El Cuero, og den føltes alltid litt krøkkete, den går litt for mye hit og ditt, så jeg ville ha stammet den litt opp. Også hadde jeg fått jobbet med Keith Moon, som kanskje er den gærneste i bransjen noensinne. Ikke sånn GG Allin-gæren, men en som var gæren og gjorde kule ting hele tiden.

– Amen! Townshend har for øvrig omtalt teksten som kanskje det aller mest klønete han har skrevet, så dette er et oppussingsprosjekt vi må få til. Du får med deg én ting til på øya. Hva pakker du i bagen?
– Vi som er scenearbeidere har jo et slags mantra om at alt kan fikses med gaffatape, så det hadde kanskje vært et logisk valg. Men jeg må ha kaffe, så jeg hadde heller tatt med meg det største norgesglasset so finne, og stappa det fullt av pulverkaffe. Uten kaffe nytter det faen ikke med gaffatape. Så da kunne jeg heller drukket masse støgg og sterk kaffe og så funnet opp gaffatape.