På en øde øy med Egon

– Dette er gøy for en introvert, flat person. Det gir meg energi. Dopaminet bruser!

STEINAR SAGEN (46). Skuespiller, komiker og programleder.
KONG SAGEN: Steinar Sagen drømmer om å spankulere på en øde øy med et septer, til tonene av beinhard, norsk rock.  
        
            (Foto: Tom Øverlie, NRK)

KONG SAGEN: Steinar Sagen drømmer om å spankulere på en øde øy med et septer, til tonene av beinhard, norsk rock.   Foto: Tom Øverlie, NRK

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?
– Splid med Kvelertak.

– Kult valg! I spaltens over femårige liv er det faktisk den hardeste skiva noen gang har valgt å pakke med seg i sekken. Steinar Sagen – the hardest man in the Kingdom of Norway! Men fortell: Hvorfor denne bølla av ei skive?
– Hehe. Den er jo for det første, og isolert sett, et fantastisk album, der jeg attpåtil liker alle låtene, og det er ikke så ofte man opplever det, at man liker alt på ei plate. Må nesten tilbake til Jokke og Raga og de greiene for å huske siste det var sånn.

– Oi! Det er mange år siden!
– Ja det er jo det, men denne sitter over hele linja. Det er hardt og energisk, og de er attpåtil oppfinnsomme, for det er så mye gøy hele veien, samtidig som der er utrolig catchy og veldig hardt.

– Det er deres fjerde plate, attpåtil med ny vokalist. Er det et band du har fulgt helt siden debuten for rundt ti år siden?
– Ja jeg har jo alltid elska dem, ikke minst det at de er utstyrt med den lekenheten som kanskje sånne black metal-band ikke heeeelt er i besittelse av, der tekstene og alle ideene er så ekstremt alvorlige. Dette synes jeg også de får godt frem live, der de viser at de har skjønt det med entertainment. Nå har jeg ikke sett dem på denne plata, bortsett fra en sånn korona-stream, og det blir jo ikke helt det samme.

 

– Men den var jo veldig kul, da! Med strømgitarer og forsterker og greier! Og Ivar er jo en knall frontfigur.
– Ja, enig, og det er altså ikke til forkleinelse for Erlend Hjelvik, han forrige. Apropos kleint og Kvelertak, da de hadde gitt ut debutskiva, bestilte jeg konsertbillett til bruttern og meg, så vi skulle se dem sammen. Vi var litt forutinntatte, for på plata virket de så knallharde, både i sound og utseende.

– Dette var på slutten av turneen deres, og da de kom på scenen, syntes vi de så så lite ehhh … «rockete» ut. De så jo mer ut som et boogieband, og smilte og lo på scenen, i tillegg til at det var jævlig dårlig lyd. Så da skrev jeg det på Twitter, at «Kvelertak suger lem», eller hva det var. Tøffet meg litt, kan du si.

– Etter konserten gikk vi ut i natta, fulle og glade, så ved en inkurie, kommer bandet gående rundt et hjørne, og vi gikk rett på dem. De visste hvem jeg var og motsatt, men vi kjente jo ikke hverandre. Og de hadde til og med lest den tweeten før ekstranumrene på konserten. «Steinar var iallfall ikke særlig fornøyd med konserten», liksom.

– Hahaha! Herregud, så sinnssykt kleint.
– Hehe. Ja, det kan du si. Men jeg liker dem jo! Og jeg hadde jo vært på konsert! Men sånn går det når man er bråkjekk på Twitter. Så jeg har skrytt en del av dem siden, kan du si. Og jeg har jo tatt med flere låter av dem med i «Maxitaxi Driver»!

– Var det for å kompensere, og er valget i denne spalten en del av samme strategi?
– Haha! Nei nei! Ren, genuin glede, begge deler, altså!

– Jeg pleier å spørre om folk husker hvor de var første gang de hørte den utvalgte skiva, men denne kom jo for litt over et år siden, rett før pandemien. Har den vært et slags soundtrack for koronaen?
– Ja, det også! Altså, det er sånn at dette ikke er noe jeg kan spille høyt i tide og utide hjemme. Ikke har jeg noe sånn eget krypinn heller, så da blir det til at jeg spiller den i bilen, veldig, veldig høyt.

– Det er ikke musikk til å kjøre i 30 i, dette?
– Hehe, nei. Men det er veldig gøy for en såpass introvert og flat person å spille denne typen musikk, for den gir meg masse energi, kan du si. Dopaminet bruser!

– Klart det gjør! Jeg leste at du tjenestegjorde i Hans Majestet Kongens Garde. Var det ditt første ehhh … band?
– Hehe. Nei, der var jeg bare sånn vakt. Men klart, de flotteste marsjene, når Garden marsjerer og spiller skikkelig korpsmusikk, kjenner jeg blodet bruse.

– Haha! Her ligger en underliggende, fascistisk vibb et sted.
– Haha! Ja, du kan si at dette også er litt beslektet med «March ör Die» av Motörhead, og, klart, da lukter jeg helt klart litt på naziestetikken.

– Her rydder vi forsiden! Hva er det aller beste du noen gang har sett live?
– Ghost i Globen i 2019.

– På deres hjemmebane, altså. Dette bandet er litt sånn KISS-rart for meg. Please, forklar deres storhet for en sur og skeptisk rockgubbe (49).
– Å ja, er du en sånn som hater dem?

– Nei, jeg gir egentlig mer faen. De har jo – tross alt – covret Roky Erickson, som alltid er formildende, men jeg har aldri «skjønt» dem.
– Hehe. Nei, altså, jeg liker veldig godt underholdningsverdien i det de holder på med. I tillegg lager de fantastisk bra låter, som Tobias Forge skriver, også er det alt med denne maske- og satan-greia som tar meg tilbake til barndommen og KISS og da det litt skumle i rocken appellerte. Det er jo tilnærmet en slags parodi og fjollete med de maskene, uten at det er Black Debbath heller. Men det skaper også en forundring, samt at de tekstene er så eksplisitt satantilbedelse at det blir litt skummelt, sånn på ordentlig også.

– Det er generelt for lite tull og tøys. Også i rocken. Men hvorfor dro du til Stockholm for å se dem?
– Jeg leste et intervju med Tobias Forge, der han sa at hans store barndomsdrøm var å spille nettopp i Globen, med dette lille og rare bandet sitt. Derfor føltes det veldig rett å se dem der, litt sånn «dette er gøy for deg, gutten min»!

– Og dermed dro kona og jeg dit, som da var hennes bursdagsgave til meg. Midt under konserten dro hun for å kjøpe øl til oss, og når hun kom tilbake, hadde hun kjøpt seg ei sånn maske, og når hun overrakte meg ølen, med maske på, da skjønte jeg at dette, dette er riktig dame, altså!

– Haha! Åh, nydelig. Og på høy tid, vil sikkert noen tilføye. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hva hadde du landet på?
– Black Velvet av Alannah Myles, og her må jeg skyte inn at det er penga som er motivasjonen.

– Klokt valg i så måte! Og her snakker vi nok solide mengder royalties. Men stakkars Alannah, da. Tenk å slippe den låten som debutsingel, og så måtte leve resten av livet i skyggen av den. Så: Du skal få gratis flytur til Tromsø, en helaften på koronasafe-pub og -hotell om du kan ramse opp to låter til av Alannah.
– Nei, du, det kan jeg ikke. Hahaha! Ikke sjans! Det er liksom bare den. Og det er jo, som sagt, penga som er utslagsgivende her. For hver gang man slumser til å høre på en kommersiell radiostasjon, går det aldri mer enn to låter, før den kommer. Jeg har tatt meg i å lure på om det er en slags konspirasjon her, at det er 14-15 låter som er vedtatt at skal ha evig liv, og der «Black Velvet» er den første på lista. Det må jo være noe sånt.

– Det er ikke engang en konspirasjon. Det er sånn det er. På vei ut i havgapet får du med deg én ting, en fysisk død gjenstand ekstra. Hva pakker du i sekken?
– Hmm … En leatherman multi-tool eller et septer.

– Kjenner jeg er mest nysgjerrig på begrunnelsen til å ta med et septer. Er det Kongen på Øya-tankene som brer om seg?
– Ja, absolutt! Jeg kan nesten ikke gå rundt inne på NRK med et septer, det hadde vært litt flaut, og det ville nok folk ment at var litt underlig. Der ute på den øya, derimot, ser jeg gjerne for meg at jeg spankulerer rundt med et septer og bare «Her er det jeg som er kongen, her bestemmer jeg!», og det er jo en tilfredsstillende tanke.

– Og skulle jeg etter hvert treffe på noen urinnvånere, vil det også være en avskrekkende effekt av det, at her er det jeg som er sjefen. Ja, det må bli et septer!

Steinar Sagen er rykende aktuell for tiden, som manusforfatter og hovedrolleinnehaver i skikkelsen Jan Egil i «Maxitaxi driver». 
        
            (Foto: Kim Erlandsen, NRK)

Steinar Sagen er rykende aktuell for tiden, som manusforfatter og hovedrolleinnehaver i skikkelsen Jan Egil i «Maxitaxi driver».  Foto: Kim Erlandsen, NRK