På en øde øy med Egon

– Jeg kunne vært like stor som David Bowie

JANOVE OTTESEN (45) Musiker
JANOVE: Er for tiden på en nightlinerturné i Nord-Norge. Lørdag spiller han på The Edge i Tromsø. 
        
            (Foto: Arne Bruhaug)

JANOVE: Er for tiden på en nightlinerturné i Nord-Norge. Lørdag spiller han på The Edge i Tromsø.  Foto: Arne Bruhaug

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate.
– Kun ei? Da måtte det vært «A Deeper Understanding» (2017) med «The War On Drugs». Dette synes jeg er en moderne klassiker som er utrolig slitesterk, som har en generell positiv stemning som kan gå på repeat i årevis. Også tenker jeg at denne øde øya er varm og tropisk og at musikken passer til å slumre i skyggen under en palme mens jeg venter på å bli reddet.

– Skjønner resonnementet, for man kan jo nesten høre kokosnøtter falle her. Særlig de to siste skivene er jo veldig luftige og sommerlige av seg. Har du fulgt dem hele veien, fra da Kurt Vile var med, eller kom du inn først på de to siste?
– Nei, kom inn først på denne, men har hørt mye på den og den som kom før etterpå, og de er jækla bra begge to. Det låter jo som en slags oppdatert kombinasjon av Pink Floyd og Dire Straits, med mange og fine instrumentalparti og et pent lydbilde som samtidig låter ganske ehhh … indie. I tillegg er vokalen kul, som gir meg assosiasjoner til en yngre Dylan, men med masse fraseringer, klang og delay.

– Og ganske psykedelisk i flekkene.
– Absolutt, og jeg kan høre på det i loop, fordi det er en sånn deilig vibe som gjelder gjennom hele albumet, for det med album blir jo jækla viktig når dette er den eneste plata jeg kan høre på. Også er det fint at det er god stemning tvers gjennom, og det vil passe den tropiske stemningen jeg antar er på den øda øya jeg skal bo på.

– Har du hatt noen musikalsk mentor opp gjennom, som har vær særlig viktig for dine musikalske valg?
– Ja og nei. Det har jo vært forskjellige faser i livet. Faren min, selvsagt, da jeg var ung. Da gikk det i alt fra a-ha, Genesis og Pink Floyd til McCartney og The Betales, ABBA og alt det der.

– Så ble jeg ungdom og ble barn av grunge og rap, britpop, Rage Against The Machine, Oasis, Blur, Beck og Radiohead og så videre, og derfra gikk det av seg selv. Men, klart, jeg hadde en kompis som heter Kris, som hadde tusenvis av CD-er, som var et fantastisk bibliotek å ha tilgang på i studietiden.

– Da man startet band, ble det jo mye nerding mellom oss i bandet, og de siste årene har jeg fått masse inputs fra andre jeg har spilt med på soloskivene og -turneene mine, for eksempel fra gitaristen min, Mattias Hellberg.

– Han er jo ganske gæren etter reggae?
– Haha! Det er riktig! Reggae, funk og soul, så det har gått mye av det i de siste årene.

– Du har selv spilt et tusentall konserter. Hva er det aller beste du selv har sett?
– Nick Cave & The Bad Seeds på Plenen under Bergenfest i 2018.

– Den turneen der var helt ubegripelig bra, ja. Fortell!
– Ja! Jeg hadde selv spilt og dernest gikk vi og så Nick Cave. Det er altså den mest dynamiske, og samtidig mest skranglete rockkonserten jeg har sett, og med en fantastisk frontfigur som grenser til både prest og sjaman, og med en låtkatalog og et tekstunivers som fengslet alle, enten de kunne låtene fra før eller hørte de for første gang.

– Det var noe magisk med alle feilene, det uperfekte, som de heller ikke la skjul på. Sårbarheten, og dermed ærligheten ved fremføringen, var så tydelig og dermed lett å gi seg hen til med alle sine feil. Det var mye å lære for mange her.

– Amen. Det er var som om han drev på med annen kunstform.
– Ja. For viderekomne, men samtidig supertilgjengelig. Av de artistene jeg selv relaterer til, er han helt klart der oppe. Ikke at jeg vil sammenlignes med Nick Cave, altså, men det er superbra å ha noen å strekke seg setter, som samtidig holder på med mye av det samme. Det er veldig inspirerende å se at det er lov å bli så voksen og være så superflink og fremdeles tørre å være skranglete, kantete og stygg og hard.

– Det var også noe med den bandfeelingen, og hvordan han spilte på lag med og både sjarmerte og skremte publikum. Også ble bare konserten sittende i kroppen lenge, lenge etterpå.

– Dessuten liker jeg at en over seksti år gammel mann kan reise rundt med en såpass streng rockmusikk og appellere så bredt på en så old school måte og spille på store scener og stadioner, og at det ikke bare er like bra, men mye bedre enn sånne electronica-greier. Uten masse annet show og raketter og sånn.

– Amen. Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt?
– Om jeg hadde stått som låtskriver på David Bowies «Life On Mars», hadde jeg vært happy. Dette er vel en av verdens beste låter. Den er utrolig inspirerende med sin futuristiske og drømmende tekst og passer musikalsk inn i både den klassiske songwriter-tradisjonen, men også med nikk til musikalsjangeren, rock, pop og faktisk også klassisk. Jeg tror det er derfor den treffer så bredt og derfor den er så inspirerende. Jeg prøver ofte å lage låter som ligner på «Life On Mars» i kategori.

– En utvilsom klassiker, ja! Bowie var bare 23 år da han skrev den, og det var til hans fjerde album. Et halvt år etter kom «Ziggy Stardust». Blir du misunnelig når du tenker på slikt, sånn siden du prøver å strekke deg mot ham?
– Nja, jo, det eneste jeg kjenner litt misunnelse på her, med både Bowie og Cave og de der er at de er fra engelskspråklige land, og dermed bare har kunnet gjort sin greie og nådd ut på sitt eget språk.

– Jeg har stor nok tro på meg selv at jeg tenker at hvis jeg hadde vært engelsk, hadde det kunnet gå like bra med meg som det har gjort med dem, at jeg kunne vært like stor. Men jeg er fra verdens minste land med verdens minste språk. Så man har jo ikke gjort det enkelt for seg selv.

– Det er jo sågar nordmenn som ikke skjønner hva du synger.
– Nei, ikke sant. Men klart man kunne nådd like langt om man sang på et språk som nådde like mange, når man ser hvor mange Kaizers har nådd både i Norge og nedover på kontinentet.

– Men det hjelper jo på å være Nick Cave og David Bowie også?
– Jo da, klart. Og jeg skulle selvsagt likt å ha noen av deres låter i katalogen, som for eksempel «Life on Mars»

– Ut på den forbanna øya må du åkkesom! Du får med deg én ting til. Hva pakker du i sekken?
– Jeg tar med meg en god, fransk vin. En Bordeaux eller Burgund, som skal nytes med stil og måte.

– Jeg sa én ting. Hvorfor bare ei flaske? Du kan få et helt eikefat!
– Næææh … Jeg skulle ikke ha så mye. Det skulle bare være stilig!