På en øde øy med Egon

– Slutt å slikke på rockestjernene mine, din lille slimål!

KARI SLAATSVEEN (57). Frilanser, skribent, podcaster, lydforteller.
LYDFORTELLER: Det går unna når Kari kommer i gang og snakker om sine musikalske preferanser og snurrepiperier. Ut på den øde øya tar hun dessuten med seg et sagnomsust og legendarisk trippelt-album. Da blir det også mye å snakke om.  
        
            (Foto: Sara Holmer)

LYDFORTELLER: Det går unna når Kari kommer i gang og snakker om sine musikalske preferanser og snurrepiperier. Ut på den øde øya tar hun dessuten med seg et sagnomsust og legendarisk trippelt-album. Da blir det også mye å snakke om.   Foto: Sara Holmer

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun ei eneste plate. Hvilket fonogram tar du med deg?
– Jeg tar The Bands «The Last Waltz» (1978), det triple konsertalbumet fra Winterland Ballroom, tatt opp under Thanksgiving i 1976.

–Aaiai! Rart at ingen har tatt den med seg tidligere, egentlig, den er jo perfekt til formålet. Er det kvantitetstankegangen som kicker inn her, i mengde musikk og artistisk spennvidde?
– Åh, det er flere ting, skal jeg si deg! Ble du overrasket nå?

–Hehe. Nei. Ikke i det hele tatt. Fortell!
– Jo, for det første bærer platen i seg en egen historie, da den også er vevd sammen med visuelle inntrykk fra Scorsese-filmen, slik at albumet bærer med seg flere lag av assosiasjoner, så når man hører musikken, ser man også for seg diverse scener fra filmen. Også er det selvsagt et vell av artister her som jeg er veldig glad ifra før. Når Muddy Waters gjør «Mannish Boy», som er helt sinnssykt, og når Ronnie Hawkins gjør Bo Diddleys «Who Do You Love» og …

– Hei! Ja, det er en haug av legendariske øyeblikk her og …
– Som når Neil Young står der skjev og gjør «Helpless» og …

– Ja! Og han ser virkelig helpless ut!
– Ja, men så kommer Joni Mitchell inn der på hjelpevokal, som en slags ekstra startmotor. Også kommer jo den ene etter den andre. Ja, jeg må jo også nevne Neil Diamond, som kommer inn og gjør «Dry Your Eyes», en av de største låtskriverne der ute, det er det mange som ikke vet, og denne skrev han jo sammen med The Bands Robbie Robertson. Det fine her er at hele plata vibrerer. Jeg dør, jeg synes det er så gøy!

– Det høres! Du og plata har levd en stund. Husker du første gang du hørte den?
– Ja, det var vel i 1982, og jeg hørte den på hybelen til en venn, en fyr med masse lyst, krøllete hår, som var barbent.

– Hæ? Med Moddi?!? Dette er oppsiktsvekkende!
– Hahaha! Nei nei, han var vel ikke påtenkt da. Jeg hadde akkurat begynt på folkehøyskole i Sverige, så det er lett å tidfeste. Senere har filmen blitt sett sammen med nye kjærester, og noen ganger bare et utdrag eller to når man har kommet hjem på en snurr.

– Har skiva da vært brukt som en slags test i date-sammenheng, om de liker den eller ikke?
– Hehehe. «Vi du være med å høre på The Last Waltz?», også bare se på trynet. Nei, så den har du ikke hørt, nei. Du aner ikke hva det er for noe du, lille venn? Sorry, da er du altfor ung. Du er nettopp konfirmert, du, kanskje? Den er grei. Snakkes aldri!

– Hahaha!
– Men, du, dette må nevnes, for det er litt problematisk med Scorsese og denne filmen, og mange andre av ham også, for den saks skyld. «The Last Waltz» er så gjennomarrangert, og det er så tydelig at den er laget av en liten fanboy. Alle de nære bildene av Robbie Robertson er så intense, og han er så vakker at du blir helt overtent bare av å se på ham, og så vimser Scorsese rundt ham med det slikkende blikket sitt, som en liten og ekkel weazel. Slutt å slikke på rockestjernene mine, din lille slimål! Han gir meg helt the creeps her, og jeg får lyst til å børste ham av skulderen. Ehhh … Kan man si sånt? Ja, han er så stor og det er på tide at det blir sagt. Sånn.

– Haha! Børst! Der var han borte. Har du hatt noen mentor, eller noen som særlig har påvirket dine musikalske valg?
– Nei, ingen direkte mentor, men faren min var veldig glad i jazz, så det ble spilt mye av det hjemme, og det hadde nok en effekt for musikkinteressen. Men han var ikke en sånn skikkelig nerd heller, og litt for gammel til å være sekstiåtter, så det var lite King Crimson og slikt å høre hjemme.

– Men du fikk likevel staket opp øregangene dine tidlig?
– Ja, du verden. Husker jeg kjøpte en E.L.O.-plate i London, og han bare «Dette er dårlige Beatles-kopister!». Haha! Men jeg jobbet på Sissener Hotell og kafé i min ungdom, og brukte mange av mine surt opptjente penger – jeg ble sendt ned i potetkjelleren hvis jeg plystra – på en bruktbutikk i Skippergata, der man av og til fikk høre en liten smakebit før man måtte kjøpe, så det ble ikke bare innertiere av det, kan du si.

– Sånn det skal være. Og så måtte man tvinge seg til å like det etterpå, om det ikke traff ordentlig. Hva er det aller beste du noensinne har sett live, da?

[her får journalisten et vell av alternativ servert i en kakofoni av de frie assosiasjoner, som vitner om et menneske som har sett veldig mye, og veldig mange bra konserter. Og som er fryktelig godt vant og flink til å snakke, attpåtil så alt blir underholdende. I et kort streif ble det vurdert å gi ut et eget Kari Slaatsveen-bilag, men foten måtte settes ned. Hun måtte også velge én konsert, som denne beskjedne spalte alltid krever]

– Åh! Tear down the walls, bryt din egen form, gi plass til ALT, Egon! Nei da. OK, den ene gangen, da. Da sier jeg Mose Allison i en kjeller i New York, han hadde bursdag den dagen, jeg mener han ble 82, da det må bli … hmmm … [knaster på et tastatur] i 2009, ja! Det stemmer godt.

– Jeg hadde gått gatelangs i denne vidunderlige byen, og skulle være streetsmart og ikke se ut som en norsk turist, så jeg hadde kjøpt meg et par lårhøye støvler i blått, semska skinn, med stiletthæler, jeg bruker jo aldri stilett, og hadde altså så vondt i beina da jeg kom inn der, jeg var sikkert to meter høyere enn Mose, og da jeg hadde fått meg et glass vin, og konserten startet, dro jeg av meg skoene og tenkte at disse får jeg altså aldri på meg mer.

– Haha!
– Ja, det var rett av med skoene, så bare svulmet føttene opp - schwopp! Men så satte han seg ned ved pianoet. Han hadde en sånn stor, lang strikkejakke og brune kordfløyelsbukser. Ja, han var en svært tiltrekkende, gammel mann, og når han begynte å spille piano, eller var det et flygel? Nå ble jeg usikker. Uansett, så gjør han masse sånne rare pustelyder – Ooomph! Auumph! Phhhh! – ah, det var altså så digg.

– Det vakke noe sånn stand up-greie heller. Bare en skikkelig kul konsert og han hadde altså bursdag på toppen av det hele. Helt, helt vidunderlig. Tenk at jeg fikk med meg dette, liksom. Jeg er jo ikke en sånn som forbereder og bestiller billetter på forhånd når jeg skal på tur, og da er det så kult å ramle over slikt.

– Sukk. Så fint! Men vi må videre, Kari! Jo, vi MÅ! Hvis du kunne satt ditt eget navn under noen andres låt, da?
– «Amelia» av Joni Mitchell! Helt fantastisk. Hun går bare rett inn i historien. Ikke noe utenomsnakk. Hør bare! [Kari begynner umiddelbart å halvveis nynne-sitere store deler av teksten fra klassikeren].

– OK! OK! Bra og alt sånn, altså! Men jeg har ikke plass til alt dette!
– Neiiii! Men bare det siste, da! «I dreamed of 747s/ Over geometric farms/ Dreams, Amelia, dreams and false alarms». Åh! For dette alene gjør altså en dikter som Mitchell, hun konsentrerer store sammenhenger, og til og med geografi, inn til noen ganske få setninger, som så rommer det hele. En film i hver linje! Genialt. Ja, den ville jeg ha skrevet.

– Det høres faen meg ut som du har skrevet den! Du får med deg en død gjenstand ut på øya, i tillegg til skiva og en platespiller med solcellebatteri. Hva?
– Jeg vil ha en bok! Hmmm … Jo! Jeg tar «Lommeatlas over fjerne øyer - femti øyer jeg aldri har vært på og aldri vil komme til» av Judith Schalansky. Den passer fint, tror jeg.