– Du blir plassert på en øde øy og kun ei plate med deg. Hvilken?– Det må nesten bli «Rumours» av Fleetwood Mac.

– OK! 50 millioner platekjøpere, og enda flere musikkjournalister, kan vel ikke ta heeeelt feil heller. Men det betyr også at du er født 11 år etter den kom ut, så her må du fortelle hvordan og når den kom inn i livet ditt!– Ja, åssen i alle dager var nå det? Den har liksom vært der så lenge. Jo, det var selvsagt broren min, som er tre år eldre. Jeg er jo egentlig mest glad i spillelister, som jeg digger å lage og få, så det er ikke så mange plater jeg hører fra A til Å, men denne er helt klart der, for jeg kommer tilbake til den gang på gang. Sangene er så forskjellige og varierte at det hadde gått, iallfall en god stund, å høre den hver dag der ute på øya.

– De hadde jo flere vokalister. Hvem er favoritten din ?– Stevie Nicks, selvsagt, hun er jo bare helt latterlig kul. Så jeg skulle jeg gjerne hatt med hennes «Edge of Seventeen» også, den hadde passet perfekt der.

– Jeg tror deg! men du hører jo ikke bare på Fleetwood Mac og Stevie Nicks?– Nei, selvsagt ikke! Jeg er jo kjempeglad i hip hop, og vurderte å ta med meg skiver av både Frank Ocean, Beastie Boys og mange andre, men da er vi straks over i spillelister og enkeltlåter.

– Jeg husker du skrev en illsint post på Facebook, tror det handlet om oljeleting i Arktis, der du sluttet med «Isane in the membrane», som vel er en referanse til Cypress Hill?– Hahaha! Det stemmer. Ja, jeg har hørt min andel av dem også, og det er masse kul hip hop, altså, men når det kommer til album, blir det Fleetwood Mac åkkesom.

– Har du hatt noen i livet ditt som har vært særlig retningsgivende for dine musikalske preferanser?– Da jeg ble 16, fikk jeg ti skiver av broren og søsteren min, som skulle være toneangivende, at nå ble jeg snart voksen, så her er en koffert med kvalitet. Der var det Motorpsycho, Turboneger, Flaming Lips, Radka Toneff, Radiohead og noen flere jeg ikke kommer på i farta. Så flere av de skivene ble helt klart viktige og smaksdannende. Jeg er dessuten fortsatt og snoker i spillelistene på Spotify til broren min, åssen ting han hører på. Jeg leacher på Spotifyen hans, kan du si.

– Haha! Musikk-igla Silje! Men så fint! Det blir jo som å bla i samlinga hans!– Ja, og jeg har jo samlinga hans med vinyl på lån her i Oslo også, som jeg fikk ansvaret for da han dro utenlandsk, men nå er han tilbake, så det ligger helt klart an til en familiekonflikt her.

– Du er forlovet med en die hard Jørn Hoel-fan, som egentlig er altfor for ung til å være det. Har han klart å omvende deg?– Haha! Det er vel å strekke det altfor langt å si at jeg har begynt å digge det. Ja, det er jo helt latterlig hvor fan han er. Altså, han var på sju – SJU! – Jørn Hoel-konserter i 2019! Jeg var med på én av dem, og ble sånn «Æææh! Jeg er livredd – og jeg vil aldri tilbake»! Så spilte han ei skive til meg der han synger på engelsk, ei litt sånn hemmelig soulplate.

– «Ekje det nydelig? Ekje det den bæste soulmusikken du har hørt?», ropte han fornøyd. Det var det jo ikke, men det var helt OK, og så avslørte han selvtilfreds at det var Jørn Hoel, så den går an å leve med, for husfredens skyld. Men jeg var nødt til å plassere alle Jørn Hoel-platene hans inni samlinga, ikke foran i alle radene, slik han hadde gjort. Jeg kan jo faen ikke ha Jørn Hoel stirrende på meg fra alle vinkler i kåken!

– Hahaha! Det skjønner jeg. Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?– Det tror jeg må være The Black Keys i Skottland i 2012, så det må ha vært på «El Camino»-turneen. Vi skulle egentlig se dem i London, men så var det utsolgt, og da dro vi heller til Edinburgh.

– Åh, kult! Jeg så dem på Brothers-turneen i Liverpool, to år før, som jo nesten blir det samme. Dødsbra. Men, dæven, du leker ikke fan! London- Edinburgh er jo lett 400-500 kilometer.– Jeg er kjempefan! Black Keys er vanvittig kult, og det er jo aldri feil å dra til Skottland. Det var i et rart lokale, i en diger hall utenfor byen, og etter konserten, den var forresten fette bra, med litt for mange øl innabords, ante vi ikke hvor vi var, eller om det var taxi oppdrive, men det gikk jo greit. Det var altså helt sjukt bra. Først bare de to på scenen, før de rulla ut resten av riggen. For ei oppbygging, det var jævlig fett, ass.

– Det tror jeg masse på! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, da?– Hmmm … da står det, sånn helt umiddelbart, mellom Silvana Imams «Tänd alla ljus» og Patti Smith med «Because the Night». Jeg går for Patti!

– Da blir Bruce Springsteen stolt, det er jo hans låt.– Ja ja, men jeg tar den med Patti, fordi den er så sjukt kul, og den tror jeg er med i samtlige spillelister jeg har. Jeg har jo en fortid som bassist i punkebassist i band, og Patti var et forbilde, ikke minst med det soundet hennes, som var så jævlig fett, men vi var altså ikke i et millisekund i nærheten av noe av det, det er viktig å påpeke. Det ville vært stygt mot Patti å hevde.

[Punkrockbandet Silje sikter til er selvsagt legendariske GNAFS, som også inkluderte Sigrid Agnethe Hansen (forfatter og programleder i NRK) som heldigvis har en opptreden foreviget på den herlige verdensveven]

– Haha! Jeg tror hun hadde blitt stolt. Du får med deg én ting til på øya. Hva?– Her må vi oppklare. Er det strøm der, så jeg kan ta med et kjøleskap?

– Nei. Nei nei nei. Neeeei! Hallo! Du av alle! Her er det kun grønn energi som gjelder. Det var ikke lenge du var ute av Naturvernforbundet før du avslørte deg. Dessuten er øya i Barentshavet. Ved iskanten.– Hahaha! OK! OK! OK! Da vet vi det, jeg er en hykler. Og da øya sikkert er i nord, dropper jeg badedyr, som var mitt neste forslag. Da tar jeg heller med meg en presenning. Ja, det må det bli. Jeg er gammel speider, vettu. Alltid beredt!