På en øde øy med Egon

– Jeg kunne sett Elvis live i 1972, men 10 dollar ble for dyrt!

ROAR DONS (67). Forretningsmann, eier av selskapet Pellerin. Er i tillegg musiker og gir i år ut en ny singel hver måned frem til jul.
BUSINESS OG MUSIKK: Roar Dons er godt kjent i Tromsø, først og fremst som eier av selskapet Pellerin. De siste årene har han også tatt opp igjen sine musikalske interesser, både live og på plate. Her ser vi ham på en konsert i Oslo i 2019. 
        
            (Foto: Robin Bøe)

BUSINESS OG MUSIKK: Roar Dons er godt kjent i Tromsø, først og fremst som eier av selskapet Pellerin. De siste årene har han også tatt opp igjen sine musikalske interesser, både live og på plate. Her ser vi ham på en konsert i Oslo i 2019.  Foto: Robin Bøe

– Du blir plassert på en øde øy og får kun ei plate med deg. Hvilken?
– Da tar jeg James Taylors «Walking Man», fra 1974.

– Da var du sånn cirka i slutten av tenårene, den såkalte formative tiden man alltid tar med seg videre.
– Ja, helt klart. Det er jo så utrolig mange plater fra den tida jeg kunne valgt, men denne sender meg særlig tilbake til ungdommen. Jeg var så heldig å få rommet til søsteren min, eller, jeg tok det, og så fikk jeg lagt mykt golvteppe på og innredet det som jeg ville, og det ble liksom musikkrommet mitt, ikke minst da faren min var så gavmild at han ga meg et Tandberg-anlegg, med en Philips-platespiller. Og det å høre denne nye musikken, som var så produsert, i de omgivelsene, var helt fantastisk for en ung gutt.

– Dæven, det må jeg si. På den tiden kostet jo slikt en sann formue. Det var ganske raust av gamlefar!
– Ja, visst var det raust, selv om jeg måtte stjele gitaren hans. Haha!

– Klart du måtte. Gitar må man ha. Men vi må snakke om James Taylor-skiva.
– Ja! Den er kompleks og diger, som mye annet som kom ut på denne tiden. I 1971-1972 var jeg utvekslingsstudent i Minneapolis, der jeg bodde hos en nokså liberal og kunstnerisk orientert vertsfamilie, som skilte seg veldig ut på mange måter.

 

– Og dette var et helt fantastisk utgangspunkt for en nyfiken ungdom fra Tromsø, og jeg lærte meg å spille sjakk, utforske litteratur og – selvsagt musikk, ikke minst sammen med John, den jevnaldrende musikersønnen i familien, som jeg fortsatt har kontakt med. Det er forresten han som har skrevet utkastet til låten «Nordens Paris», som Ragnar Olsen gjorde «the final cut» på.

– Jøss. Sånne bånd er kule å ha, da!
– Ja, og for oss var det særlig tre artister det gikk i da. Paul McCartney, selvsagt. Og Paul Simon. Og James Taylor. Ja, og også mer progressive greier som Todd Rundgren osv. Men produksjonene var så voldsomme på den tiden, så de låtene var så jævla umulige å brekke på gitar at det var direkte dårlig gjort.

– Haha! Det var for mye penger, narkotika og store ideer i bransjen på den tiden! Ikke rart punken kom og ryddet opp.
– Haha! Ja, men heldigvis lot vi oss ikke stoppe av det perfekte lydbildet, så vi gjøv løs på det likevel.

– Taylor er en av de mestselgende artistene gjennom alle tider, med en nokså stor katalog. Denne skiva regnes jo som en formdupp i karrieren hans, og hans første som ikke solgte til gull.
– OK! Det visste jeg overhodet ingenting om, jeg er ikke så opptatt av sånt, men det er jo låtene, soundet, det melodiske og de fargelagte akkordene som treffer meg her. «Let It All Fall Down» har for eksempel vært i min egen katalog over låter jeg selv har covret i alle år, iallfall før jeg gikk over til å spille eget materiale. Nå er det flere år siden jeg spilte den.

– Apropos: Hva er det aller beste du noen gang har sett live? Jeg vet du fridde til kona di på James Taylor-konsert, så her innfører jeg et Taylor-forbud i svaret.
– Hehe, OK, den er grei. Kan heller si hvor nært jeg var noe legendarisk, for da jeg var i Minneapolis, bodde John i et kollektiv, og en dag, jeg tror det var i mars 1972, kommer en av kompisene hans og sier «Vil dere se Elvis? Jeg har billetter!». Og da vi sett både Beach Boys og Traffic og flere andre, og de konsertene kostet rundt 5-6 dollar. Men Elvis kostet 10 dollar, og det vurderte jeg rett og slett dit hen at ble for dyrt, det var jo nesten dobbelt så dyrt!

– Nei, men i helvete?!? Det er det sykeste jeg har hørt! Elvis i 72! Du kunne sett Kongen! Men 10 dollar ble for dyrt! Haha! Tromsøs rikeste mann syntes 10 dollar var for dyrt for å se Elvis! Nå rydder vi forsiden!
– Haha! Ja, men de pengene der er jo plassert i firma og eiendommer og …

– Du, det hjelper ikke. Du kunne sett Elvis, for faen!
– Haha! Ja, jeg ser den. Det flaue er jo det at jeg ikke klarte å løse det der i øyeblikket, jeg så ikke der og da hvor teit det var.

– Du var i samme by som Elvis. Hadde tilgang til billett. Så ham ikke. Jeg er rystet.
– Hahaha! Ja, det er jo kjempeflaut! Det gjør vondt den dag i dag!

– Haha! For en berettiget smerte! Hvis du selv kunne skrevet noen andres låt, da?
– «St. Judy’s Comet» av Paul Simon ’73.

– Klassiker fra «There Goes Rhymin’ Simon»-skiva, som foreldrene mine spilte mye, og som jeg husker at var jævlig skummel å se på. De som laget det coveret tror jeg brukte myyyye narkotika!
– Haha! Ja, det er spesielt, men det jeg senere fikk vite er at den illustrerer låtene. Låten har jeg også spilt som gatemusikant i Europa, på folkpub i Berlin og til og med sammen med Steinar Albrigtsen på Prelaten sent på 70-tallet. Og jeg må nesten få lov til å si at Steinar sa til meg at jeg hadde en fantastisk fin versjon av den. Det må vel være lov å si?

– Klart det er lov! Og det er jo veldig kult å ha på CV-en.
– Absolutt! Og da jeg hadde konsert på Bastard i 2014, var også Steinar med og kastet glans over konserten, og da spilte vi den sammen. Låten har jeg også brukt som nattasang til ungene mine da jeg var småbarnspappa, i stedet for å spille «Den uheldige mannen» av Thorbjørn Egner og sånn som de fleste andre gjorde.

– Og det har jo også gitt resultater! Man skal benytte seg av slikt. Det er oppdragelse, ikke indoktrinering. Men vi må sende deg ut på øya! Du får med deg én død ting. Hva tar du?
– Båten min!

– Nei nei! Det er juks! Du skal jo være der! Og det er sikkert ikke en sjark heller?
– Haha! Nei nei, men det er en ordentlig båt, ikke en cabincruiser [han sier ordet «cabincruiser» som om det er en kjip kjønnssykdom, og presiserer at det er en stor Targa], og den har jeg gått opp og ned norskekysten med flere ganger, og opp til Svalbard. Og jeg skal selvsagt ikke stikke av fra øya, det skjønner jeg. Men jeg skal bruke den som base, og båten til å dra på jevnlige båtturneer!