På en øde øy med Egon

– Jeg lyttet intenst, mens tårene rant

JENS STYVE (48) Forfatter og tegneserieskaper, Spiller også i bandet The Dunces.
TUSENKUNSTNER: I likhet med sin store helt, Nick Cave, spiller Jens både musikk og skriver bøker. Og på toppen av alt lager han tegneserier, ikke minst den bejublede serien «Dunce». 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

TUSENKUNSTNER: I likhet med sin store helt, Nick Cave, spiller Jens både musikk og skriver bøker. Og på toppen av alt lager han tegneserier, ikke minst den bejublede serien «Dunce».  Foto: Håkon Steinmo

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?
– «Washing Machine» (1995) av Sonic Youth.

– Første gang SY er med i spalta, utrolig nok. Men uansett et artig og originalt albumvalg!
– Jøss det er jo helt utrolig ... rart. Men de fleste ville kanskje hatt «Daydream Nation», om det hadde blitt Sonic Youth?

– Ja, mulig. Jeg hadde tatt «Dirty» eller «Goo». Synes de er best på sitt mest kommersielle. Men hvorfor akkurat denne på ei øde øy?
– Hehe. Det blir jo alltid en krangel om hva som er den beste utgaven av dem. Jeg tenkte uansett at på denne øde øya blir jeg nok værende ganske lenge, og da må det være ei plate jeg vet at tåler det. Kunne selvsagt tatt flere favorittplater med Nick Cave eller Tom Waits, men de kunne jeg fort fått nok av, og i hvert fall om det bare skulle være den ene plata. Sonic Youth er litt mer komplekst, der platene kan være tunge å høre på første gang, men så kommer de sigende og blir mer og mer behagelige, og der tror jeg «Washing Machine» er helt perfekt for formålet.

 

– Du er født i 1972. De fleste i vår generasjon startet med «Sister» (1987) eller «Daydream Nation» (1988). Fra hvilket album ble du fan?
– Åhhh, når begynte det, da? Jo, «Goo» (1990), var nok den første. Og det var nok en fordel at plater var litt dyrt, for når jeg først hadde kjøpt den, tvang jeg meg til å spille den helt til jeg likte den. Hadde man pådratt seg et slags minus i regnskapet, at man hadde kjøpt noe man ikke digget med én gang, nilyttet man på det til regnskapet var i pluss. Takk og lov! Plata er dessuten ganske meditativ og perfekt å spille når man tegner, særlig de instrumentale støypartiene er veldig nyttige for å utløse kreativitet. Jeg klarer ikke å tegne til musikk med masse tekster.

– Har du hatt noen musikalsk mentor som har betydd særlig mye for sin musikalske orientering?
– Ja, helt klart, den første mentoren var storesøsteren min, som var fire år eldre enn meg. Hun hadde god musikksmak og en kjæreste med god musikksmak, som tok opp kassetter med bra musikk.

– Nydelig! Gårsdagens spillelister, det der. Hva er det aller beste du noen gang har sett live?
– Nick Cave & the Bad Seeds på Sentrum Scene i 1994.

– Den er topp fem for undertegnede også! En jævla aggro og energisk Cave, det der.
– Ja, det var sykt bra. «Let Love In»-plata hadde kommet og den plata var jo helt superduper og jeg hadde vært fan lenge. Også hadde den boka hans, «And the Ass Saw the Angel» akkurat kommet og jeg tenkte herregud, for et geni. Dessuten var Sentrum Scene helt perfekt, for det var jo relativt smått og lett å få en god plassering, og en perfekt plass å se ham. Det var første gang jeg så ham live og det var så fantastisk, med Bad Seeds som bare sto rett opp og ned og var kule, og den gale predikanten Cave i front som hadde publikum i sin hule hånd.

– Verdens kuleste backingband, Bad Seeds. Og de er fortsatt et av klodens beste liveband. Har du billett til neste års Øya, der de ble bekreftet onsdag?
– Nei, det har jeg ikke, men jeg driver litt og klør og tenker på det, siden han visstnok er så bra fortsatt. Forresten, noe av det beste og verste konsertminnet jeg har hatt var en gang da jeg var med datteren min på fotballturnering i Bardufoss, rundt sankthans, og det sluddet og var helt ufyselig. Samtidig var kona og min eldste sønn på Nick Cave & The Bad Seeds på Norwegian Wood i Frognerbadet, der det var varmt og fint. Og på kvelden, mens jeg satt i teltet og hutret og frøs, så ringte kona og bare holdt telefonen mot scenen, så jeg hørte Cave spille den gamle gromlåten «From Her to Eternity». Og jeg bare lyttet intenst, mens tårene rant. «Verden er full av stjerner og ekskrementer», som Bjørneboe skriver.

– Hahaha! Så nært, men dog så fjernt! Stakkars Jens! Det var for øvrig en brillefin konsert kona di var på. Så den selv med kona mi. Noe hyggelig, da: Du får skrive noen andres låt. Hvilken setter du navnet ditt under?
– «Breed» av Nirvana.

– Fra «Nevermind», så her holder vi oss til første halvdel av nittitallet.
– Ja, og jeg synes den er perfekt. Det er sånn musikk jeg kunne tenkt meg å lage selv. Den er bare drita tøff, riffet er perfekt og man hører at det er sinte menn som spiller hardt og fort. Sånn vil jeg også høres ut. Jeg har forresten funnet ut at hvis jeg skrur volumet litt ned på gitaren, spiller jeg mer fysisk og hardere, at den fysiske anstrengelsen blir kraftigere av det. Og «Breed» ville jeg spilt sånn.

– Og nå er den din! Før jeg sender ut, får du med deg en død gjenstand. Hva velger du?
– Det er veldig lett for meg, for det må bli penn og papir, når jeg skal være der lenge. Det klarer jeg meg ikke uten.

– Her kunne du sagt en tank med ti tusen liter vin, og så velger du skrivesaker! Du kan jo tegne i sanda!
– Ja, det er vel omtrent som å lage tegneserier. Ingen får det med seg, og like etter er det bare borte. Hahaha!