På en øde øy med Egon

– Jeg gledet meg nesten i hjel, og så ble det den miserable nedturen!

LINE SAUS (50). Lærer og musiker.
 

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun ei skive. Hvilken?
Hmmm … Etter litt kjapp fundering tror jeg at jeg hadde tatt med en av Yellow Snow Records albumene. Har tenkt meg ned en slags memory lane fra Tromsø 90-tall/ tidlig 00-tall mens jeg nå sitter der på den øya.

– Åh, det var et gøy svar! (For uinnvidde: Dette var en serie på fem samleskiver Robert Dyrnes ga ut på CD, som var en slags skryteserie av hva som foregikk på musikkfronten i Tromsø på slutten av 90/begynnelsen 00-tallet). Da tar vi volum 1, siden du selv var med der, med bandet Pulp Vixen. De var viktige, disse platene!
– Ja, det er lett å glemme, for de var kjempeviktige og en boost inn i byens musikkmiljø. Plutselig var det et miljø der folk begynte å spille i hverandres band og heiet frem hverandre og gikk på hverandres konserter, i stedet for bare en og annen konsert på Middagskjelleren, sånn som det hadde vært. Jeg husker også at det var en konsert på Blårock der alle Yellow Snow-bandene måtte spille låter av et av de andre bandene. Det var utrolig gøy!

– Det husker jeg også! Og nesten alle valgte låter av Nikkeby Lufthavn!
– Hahaha! Stemmer det! Vi spilte «Dopeheads on Mopeds». Det burde kanskje vært en slags loddtrekning i stedet.

– Også hadde de skivene veldig gøyale katalognumre. Volum 1 hadde «RBKTIL01», Vol II «RBKTIL02» osv.
– Ja, det stemmer! Jeg skjønte ikke helt de TIL-referansene, om vi hadde blitt med på en fotball-CD eller noe! Enn å huske sånn!

– Det er en yrkesskade, snarere enn en styrke.
– Herre Jesus! Det er jo helt sjukt. Jeg vil også ha en sånn diagnose, som jo er det motsatte av demens!

– Be careful what you wish for! Om tjue år er dette kanskje det eneste som sitter igjen. En fjern fyr i et hjørne på gamlehjemmet som sitter og ramser opp låttitler av toreBrumm, Minus Maja og Semi Norvège.
– Hahaha! Ser og hører det for meg. Noen kommer bort og vil slå av en prat med deg og du bare «Phil Collins! Engelsk trommeslager og vokalist som har spilt i bla bla bla bla og har gitt ut bla bla bla bla».

– La oss håpe mannen med ljåen kommer og tar meg før den tid! Du har jo spilt i flere band og egentlig holdt på med musikk siden den gang, i ulike konstellasjoner. Husker du hva som fikk deg hektet på musikk?
– Nei, altså, han pappa spilte jo i band, de het Laban, så det var masse instrumenter rundt i huset, og da vi var små trodde vi at dette var helt vanlig, at det var noe alle foreldre holdt på med, og det gjorde de jo ikke. Så søstrene mine og jeg dro rundt på turné med mamma og pappa og det var helt superknall. Og da mamma og pappa trodde vi sov, sprang vi rundt i hotellkorridorene og banket på hotelldørene og stakk av. Haha!

– Fantastisk! Man skal ikke underkjenne kraften i slikt.
– Nei, virkelig ikke. Og nå nylig var jeg hjemme og besøkte dem igjen, endelig, og da fikk jeg overrakt pappas halvakustiske Höfner 1960-gitar, et smykke av en gitar. Det var et stort øyeblikk. Jeg ville jo putte den rett inn i et glassmonter, men jeg fikk den utelukkende under den forutsetning at den skal spilles på, så det må jeg jo.

– Sukk. Så utrolig fint! Og klart du må! Hadde du noen mentor, sånn bortsett fra faren din, som pusha musikk på deg?
– Ja, jeg hadde to eldre søskenbarn med god smak som ga meg sånne opptakskassetter med masse kul musikk til hver jul. Og der var det masse bra. Husker at jeg kjøpte min første originalkassett, med Chris Isaak, etter å ha hørt «Blue Hotel» på en av de kassettene, hva var det den het, den plata, den grønne?

– Andreskiva. Den heter bare «Chris Isaak»! Klassiker! Åh, sånt er så viktig! Den må du finne igjen og sette i et glassmonter! Hva er det aller beste du noen gang har sett live?
Her kunne jeg tenkt meg å si PJ Harvey og turneen hun gjorde på The «Hope Six Demolition Project»-plata, fordi det var helt fantastisk å se henne live, men jeg tror jeg heller sier konserten med amerikanske Spain da de spilte i Tromsø, husker ikke helt nøyaktig når.

– Jøss! Den arrangerte jeg faktisk, på nå nedlagte Strøket, høsten 1999, men det var jo litt nedtur?
– Åh nei, var det du? Hahaha! Huff! Men, ja. Ja, helt klart en nedtur! Ikke en liten, men en kjempenedtur! Og derfor brente den seg inn i minnene, og står i ettertid som et grelt eksempel på hvordan en konsert man gleder seg helt enormt til, likevel kan ende opp med å bli helt bånn i bøtta.

– Hahaha! Det var en veldig syk opplevelse. Bjørn Olsson i bandet hadde sagt opp og sluttet – via faks – tidlig på morran, og det var helt elendig stemning i bandet. Frontfigur Josh Haden var sur som en grapefrukt og sa INGENTING i bilen fra flyplassen, klagde på maten under middagen og satt med ryggen til resten av bandet backstage. Det var helt fryktelig.
– Haha! Det forklarer jo litt. Herregud, jeg elsket Spain, og at de skulle komme til Tromsø var jo helt fantastisk, det var så uvanlig at så kjempekjente band kom på den tiden, så jeg gledet meg nesten i hjel.

– Først kom han ene ut på scenen i boblejakke, som om han kom inn rett fra gata, og en annen satt seg ned bare ned på en kasse, med ryggen til publikum. Det virket som de hatet Tromsø og hatet publikum og hatet låtene sine og hatet å spille. Jeg ble så lei meg – og jeg har ikke hørt en eneste låt av dem etterpå. Det var … ehhh … miserabelt. Ja, skikkelig miserabelt. Haha!

– Unnskyld, da! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da? En låt av Spain?
– Haha! Nei, men jeg kunne godt tenkt meg å ha skrevet alle låtene til PJ Harvey, men for at det ikke skal bli for mye Polly her, sier jeg heller «Lazarus» av David Bowie, for den er så fin.

– Og skummel! Hans siste singel mens han levde og nesten ekkel å høre på i dag, med den teksten.
– Ja, den er det! Den gir assosiasjoner til liv og død, også er det så trist at det ble det siste fra ham, for jeg er ikke så glad i det tidlige stoffet, han skrev bare finere og finere låter når han ble voksen, synes jeg, også bare dør han nå når han skulle fortsatt å gi ut masse bra. Dårlig gjort!

– Haha! Nå er det mange Ziggy-fans som blir sure. Men vi må sende deg ut på øya! Hvilken død gjenstand tar du med deg?
– Hvis det er lov å ta med seg en død ting, med en enda dødere ting inni, kommer jeg til å gå for et lite Line special survival kit.

– Er det en metafor for en kasse vin?
– Hihihi, nei nei nei! Det er ikke en metafor overhodet, men rett og slett veska mi. Den er veldig stor, og her om dagen skulle jeg lete etter mobilen min, nedi i det svarte hullet, som jeg kaller den, veska mi. Og det første jeg finner er en høyhælt sko. Det neste er en avbitertang. Dernest en gitarcapo.

– Haha! Og da tenker jeg at den blir helt perfekt å ha den med seg, for oppi der er sikkert alt jeg trenger til enhver tid, også blir det i tillegg artig stadig vekk å ha sånne morsomme overraskelser på lur!