På en øde øy med Egon

Jeg trodde jeg var Liam Gallagher – jeg kunne bare dødd der og da

MATS BORCH BUGGE (43). Nettopp ansatt som NRKs aller første musikksjef.
SJEF: Han er nylig ansatt som den første musikksjefen for hele NRK, og slikt fører selvsagt automatisk til at man også blir sendt ut på ei øde øy av Feedback.  
        
            (Foto: Julia M.Naglestad/NRK)

SJEF: Han er nylig ansatt som den første musikksjefen for hele NRK, og slikt fører selvsagt automatisk til at man også blir sendt ut på ei øde øy av Feedback.   Foto: Julia M.Naglestad/NRK

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?
– Kanye Wests «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» (2010).

– Må vel si at det var på høy tid. En objektiv klassiker, så valget er jo ikke pussig overhodet, men fortell, hvorfor akkurat denne?
– Fordi den har så avsindig mye ved seg. Her snakker vi om et overskuddsalbum uten sidestykke, som jeg garanterer at blir stående i all overskuelig fremtid som, ikke bare som et av de fremste innenfor rap, men som en objektiv klassiker – per definisjon.

– Det er så mye her. Bare lyden av plata og produksjonen er omgitt av så mye mystikk, spekulasjoner og tolkningsrom at det er sjukt. Også ble den også ei skive som åpnet opp øyne og ører for mange andre som fra før ikke var så glad i rap, for den er åpen og spennende, med masse nikk og vink til alt fra klassisk rock til jazz og funk. Og det var jo denne skiva som fikk Claes Olsen og Øyafestivalen til å booke ham året etter.

– Haha! Den er jo vanskelig å nekte på. Skiva er den av ham jeg selv har hørt en god del på også. En låt jeg regelrett digger er «Gorgeous», som er helt fantastisk. Og den har intet mindre enn to kule rock-referanser. Tar du dem?
– Ehhh … Nei, hva er de?

– Gitarsamplingen der er fra en cover av Gene Clarke og Roger McGuinns «You Showed Me», den første låten de skrev sammen i The Byrds, og senere gjort til en hit av The Turtles, som igjen er covret og så samplet av Kanye. The power of rock!
– Jøss, det visste jeg ikke, men med Gene Clark i folden, blir det jo bare ytterligere bedre, og det sier jo alt! Og det leder videre til nok et aspekt med skiva, nemlig at man hele tiden oppdager nye ting ved den, sånn jeg gjorde nå. Og det kommer bra med på ei øde øy, tror jeg. For dette er jo også ei slags øy-plate!

 

– Åh?
– Jo, for den er spilt inn på Hawaii, som er, om ikke øde, så uansett ei øy. Det er helt sinnssykt at han, etter det katastrofestuntet med Taylor Swift, hisset på seg minst halve verden, så går han bare rett i studio, med et helt vanvittig stjernelag og gjør dette. Det er mange paralleller til Dylan her, låtskrivergeniet, at han «synger» dritbra uten å være teknisk god til det osv. Han er vår tids Bob Dylan. Ja, det er han faen meg.

– Ser for meg overskriftene nå, Mats. Dette kan fort bli din ekvivalent til John Lennons «We’re bigger than Jesus now». Du ser at dette kan skape storm mot NRKs musikksjef, fra alle landets illsinte dylanologer?
– Hahaha! Ja, det gjør jeg definitivt!

– Har du hatt noen mentor, da? Noen som har betydd særlig mye for din musikkinteresse?
– Ja, absolutt! Barndommen var jo fylt av mye musikk hjemmefra, med blant annet nevnte Dylan, også var jeg mye på platesjappa The Garden i Tønsberg, der jeg fikk jobb allerede som 15-åring, etter å ha hengt der og lyttet mye og kjøpt litt. Der jobbet John Hoen og Jostein Jensen, og særlig Jostein var svært viktig for meg.

– Slikt betyr alt, det.
– Ja, helt klart. Og begge disse følte jeg at tok meg på alvor som musikkelsker, og var dødsviktig i så ung alder, at noen har troen på deg. Også penslet de meg inn på mye av de indie/shoegaze/alternativ-greiene, og Mudhoney, Dinosaur Jr osv. Jostein introduserte meg jo for Swervediver, Slowdive, Spacemen 3 og Sophia. Nå høres det ut som han aldri hadde vært utenfor S-seksjonen i sjappa. Haha! Det stemmer selvsagt ikke.

– Haha! Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?
– Oasis på Roskilde i 1995.

– Der var jeg også! Det var jo peak Oasis, da hadde de jo bare gitt bra plater, altså de to første, før nedturen «Be Here Now». Og du var bare 17 år. Slikt setter jo spor.
– Ja, erru gæren! Jeg tenker at man på den tiden er på sitt mest definerende i livet, der man leter og finner ut hvem man både er og ønsker å være. Og det var første gang jeg var på Roskilde, det var strålende sol og alt var stort og fantastisk. Det var jo en helt sinnssyk lineup det året, med alt som var av de andre britpop-bandene. Det var jo nesten en britpop-festival det året.

– Blur og Suede var iallfall der, husker jeg. Og PJ Harvey.
– Ja! Og Echobelly og The Black Crowes, The Cure, Supergrass, Chemical Brothers, Nick Cave. Og Bob Dylan!

– Ja, spinnvilt, men jeg tror Cave var året etter. Uansett: Oasis! Fortell!
– Ja, altså, jeg var 17 og vilt fan og det har jo med mer å gjøre enn bare det som skjedde på scenen, selv om Liam Gallagher sang fantastisk. Herregud, jeg husker kompisen min, Kjetil, kastet ei øl på ham midt under konserten, og så ropte Liam «You fucking Belgian!» fra scenen. Haha! Jeg har en bootleg der det er med, faktisk.

– Men alt gikk liksom bare opp i en høyere enhet, og når Liam stod der og sang «Morning Glory», og 17-årige meg stod der og parallelt klinte med to dødsdeilige svenske damer, trodde jeg nesten at jeg selv var Liam. Hahaha! Slikt kan jo ikke gjenskapes noen gang. Man må kjenne på det der og da.

– Jeg synes rett og slett valget ditt på konsert er høyst troverdig. Hvis du kunne satt ditt navn under noen andres låt, da?
– «Gimme Shelter» av Stones.

– Den episke åpningen på «Let it Bleed»! Den har vært i denne spalten før, naturlig nok.
– Ja, det er den ultimate låten, med oppbygningen, et ikonisk riff og en enkel, men utrolig sterk tekst, hvor alt fortsatt står seg, femti år etter. Det er en låt som har alt, og en urkraft, som oppsummerer livet og som hamrer inn at alle unge er fremtiden, og med det samtidsbakteppet, med månelandingen, Altamont, vietnamkrigen osv. Altså, jeg får gåsehud bare av å snakke om det.

– Den er en slags rockens esperanto. Alle liker den, og den passer i alle anledninger. Og nå er det faen meg du som har skrevet den også! Utrolig, Mats! Du er god! Du får med deg én ting til på øya. Hva pakker du i sekken?
– Hahaha, det er så umulig å svare på. En kassegitar hadde vært kult, for da kunne jeg lært meg å spille og dernest mane frem alle låter jeg har lyst til å høre, men det er jo litt dølt å si, så jeg sier heller … hehehe … dette er så dumt, men likevel … Jeg ville hatt en sånn boks med DIY-slim, for det er noe veldig tøysete og gøy med å sitte der ute på den øde øya og bare tulle og dra i en klump med slim. Hahaha!