På en øde øy med Egon

– Shit, musikk er jo helt jævla magisk!

TROND ANDREASSEN (50). Restaurantkokk og musiker.
BRENNAKTUELL: Trond Andreassen er viden kjent som frontfigur med bandene Creambabes, Ricochets og The Navigators. Slapp nylig sitt andre soloalbum, der han backes av Valentourettes. Her ser vi ham i aksjon for et gjenforent Ricochets under Buktafestivalen i 2019. 
        
            (Foto: Håkon Steinmo/iTromsø)

BRENNAKTUELL: Trond Andreassen er viden kjent som frontfigur med bandene Creambabes, Ricochets og The Navigators. Slapp nylig sitt andre soloalbum, der han backes av Valentourettes. Her ser vi ham i aksjon for et gjenforent Ricochets under Buktafestivalen i 2019.  Foto: Håkon Steinmo/iTromsø

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?
–  «Nancy & Lee», av Lee Hazlewood og Nancy Sinatra (1968).

– Her snakker vi klassiker! Som, merkelig nok, aldri har vært med her før. The beauty and the handsome beast! Fortell hvorfor det ble akkurat denne?
– Riktig riktig! Første gang jeg hørte den ble jeg slått i bakken i hvor vakker produksjon det var, den blandinga av country, crooner og psychelia. Det var så magisk og nesten en Morricone-filmatisk feeling over det hele. Og selvfølgelig vokalen til Hazlewood, da.

– Han synger så vanvittig kult, og tar countrymusikk til et eget nivå, der han smelter den sammen med storbandmusikk, samtidig som han har den udefinerbare coolnessen liggende, med en smart tristesse fra et eller annet slags røft barlandskap.

– Samt et sleskt motherfucker-glis, som alltid ligger der bak.
– Nettopp, nettopp! Der var han unik, altså. Jeg kunne selvsagt valgt noe av Dylan, Nick Cave eller Tom Waits, som alle har mange mesterverk hver, men jeg føler jeg må ta noe som på sett og vis representerer meg selv. Kunne vært Bob Dylan, Nick Cave, Tom Waits, som alle har lagd store mesterverk, men jeg vil ta noe som på sett og vis representerer meg.

– Husker du første gang du hørte den, hvem som pusha den på deg?– Den kom jeg faktisk over sjæl, på ei platemesse. Coveret var så kult og flott, med ansiktene fra de to. Hva faen gjør han duden der med Nancy Sinatra, liksom? Haha!

– Det hadde både noe andektig og syrete over seg, og da jeg kom hjem og hørte produksjonen, hvor perfekt det er mulig å skru lyden på vokalen, som Lee gjør her, skjønte jeg at han her, han har peiling. Ja, også låtmaterialet, da. Herregud.

 

– Amen. Og en litt sprø kombo, med de to?
– Riktig, jeg hørte også at Frank Sinatra sendte en mafiadude rundt etter dem på turné for å passe på at noe ikke tilfalt Nancy, at de reiste rundt som en slags Bonnie and Clyde on the run. Haha!

– Haha! Men jeg har også lest at det var nettopp Frankie som hyret inn Lee for å få fart i karrieren til datteren, og at Lee dernest sendte henne inn i studio og ba henne synge som om hun var en seksten år gammel jente som knuller trailersjåfører. Som på sett og vis gir mening, når man hører på.
– Hahaha! Fantastisk! La oss tro på begge mytene!

– Klart vi gjør! Jeg husker at Ricochets, i en tidlig fase, prøvde seg på «Jackson» på en lydsjekk på Blårock, men det endte bare med masse banning og at dere tok den ut av settlista. Dessverre. Er det vanskelig å covre disse høyt skattede låtene?
– Jaaa … vi gjorde vel ikke akkurat den? Tror heller det var «Sundown Sundown», og den gjorde vi også på flere konserter. Men det er ikke viktig. Jeg har forresten møtt Lee, visste du det?

– Faen, du har rett! Pinlig hukommelsessvikt herfra. Og nei! Det visste jeg ikke. Fortell!
– Jeg var og så ham i Oslo Konserthus og husker at vi var helt lamslåtte over hvor bra det var, og at mange etterpå var skuffa og sånn, men det får stå for deres regning. Vi digga det.

– Også traff jeg ham på Gamla etterpå, der det spilte et sånn Lee-tribute-band, og han var selvsagt høflig, og bare jeeeevla cool, og satt der i baren og snakket med Den Mørke Stemmen, og vi prata om jazz [Trond sier «djææææzz», red.anm.] og skåla sammen. Der var en helt sånn barfly-aktig opplevelse.

– Åh. Nydelig! Du vokste opp i Fredrikstad. Hadde du noen slags musikalsk mentor i oppveksten?
– Klart! Det var flere av dem. Den første var tremenningen min, John, som spilte E.L.O. til meg, da jeg var sju år. Det var en jævla viktig oppvåkning for meg, at musikk kunne være så sterkt. Jeg elsket stemmen til Jeff Lynne, men også de superbe melodiene. Det var så rart, husker jeg, at da jeg gikk ut derfra, hadde jeg flere av melodiene sittende fast i hodet, og det var en sånn «Shit, musikk er jo helt jævla magisk!»-følelse.

– At det er! Dere covret jo også E.L.O.s «Don’t Bring Me Down» på B-sida av debutsingelen til Ricochets.
– Klart vi gjorde! Men moder’n må jo også nevnes som mentor, for det var hun som penslet meg inn på Elvis, som jeg tidlig ble fan av. Han var så cool og hadde verdens vakreste stemme. Jeg hadde en glansa «68 Comeback»-plakat av ham på rommet mitt, med den røde gitaren, og gredde håret mitt bakover med sleik og sto foran speilet og spilte på tennisracket som gitar.

– Jeg likte mye bedre å sitte inne og høre på musikk enn å leke i gata, og husker at jeg flere ganger ble jaget ut, men at jeg alltid måtte høre låtene ferdige først. «Jajajada, masa! Men jeg må høre ferdig «Return to Sender» først»! Haha!

– Så fint! Ser og hører det for meg.
– Også må jeg nevne broder’n, som bare hørte på gammal psychedelia, som var litt creepy og coolt på én gang. Og han hadde en kompis som digga både Stray Cats og Depeche Mode, så det ble både synthrock og rockabilly, med alle dens avarter, som videre sendte oss inn til The Cramps og Crazy Cavan og masse annet, som vi bestilte på postordre fra Rune Halland, sammen med masse flott rootsmusikk.

– Den «Crazy Rhytm»-skiva med Crazy Cavan ‘N’ The Rhytm Rockers er forresten fortsatt ei av favorittskivene mine. Det går ikke an å lage bedre rockabilly. Den er sinnssykt bra!

– Den skal høres på pronto. Hva er det aller beste du noen gang har sett live?
– Her står det mellom flere skjellsettende opplevelser. Turboneger på Last Train, Lust-O-Rama på Rockall, Johnny Cash i Oslo Konserthus, Devil Dogs i Fredrikstad eller Lee Hazlewood og High Llamas i Oslo Konserthus.

– Ah Devil Dogs! Verdens beste, minst kjente band! Fortell!
– Ja, de var faen meg bra, ass. Dette var på første halvdel av 90-tallet og Nirvana hadde akkurat sluppet «Nevermind», noe bandet ikke akkurat var fan av. Det var forresten jeg. Men han gitaristen startet konserten med å spillet riffet på «Smells Like Teen Spirit», også sparka vokalisten ham i rævva. «It smells like teen shit! Cut that crap!», ropte han, og så kicket hele bandet inn.

– Det var bare en 50–60 i salen, men hele lokalet kokte. Fy faen altså, de var bare så jævlig bra. Og dette ble mitt første ordentlige møte med den type energi og punkrock-attitude. Etter den konserten spilte jeg bare punkrock, garasjerock og 60’s i en lang periode.

– Nå ble jeg rørt. La oss bruke denne anledningen til å anbefale den underkjente klassikeren «Saturday Night Fever» (1993). Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
– «That’s Life» av Frank Sinatra.

– Jøss. Artig at nettopp du velger den, for jeg hadde ventet meg noe mørkt, men denne jo er selveste gla’-låten, med et superpositivt budskap. Hvorfor denne?
– Nja, den er vel ikke en sånn skikkelig gla’-låt, men mer en sang som handler om å reise seg, som forteller at livet uansett går sin gang, at man må ta seg sammen. Elsker den attituden og måten han fremfører den på, at han liksom ligger litt bakpå, i et så fremoverlent budskap. Den er så cool, for den har en sånn dybde og livserfaring i seg.

– Har du gjort den selv? Det hadde jo blitt knall!
– Ja, jeg har alltid hatt lyst. Foreslo det faktisk da vi gjenforente Ricochets, men så ble låten brukt i soundtracket, på slutten, i «The Joker»-filmen, og da var plutselig det toget gått, for folk kunne ikke tro at vi hadde oppdaget låten gjennom filmen. Sånt kan vi ikke ha noe av!

– Haha! Det skjønner jeg. Du får med deg et valgfritt, ekstra hjelpemiddel ut på øya. Hva pakker du med i sekken?
– Nei, altså, skal man få den medbrakte musikken til å klinge enda bedre på den øya, må det en kasse med rom til, og den må være ordentlig sterk, så den varer lenge. Da blir det trivelig om kveldene der ute, det føler jeg meg trygg på.