På en øde øy med Egon

– Han høres ut som en kronisk onanist som ikke får lov til å runke

NOAH VALENTIN FOSHAUG (24). Frontfigur i bandet Murder Maids.
AKTUELL: Noah er frontfigur i det framifrå og fabelaktige bandet Murder Maids, som spiller på den nyoppsatte «Buktafestivalen Plan B» senere i måneden. 
        
            (Foto: Privat)

AKTUELL: Noah er frontfigur i det framifrå og fabelaktige bandet Murder Maids, som spiller på den nyoppsatte «Buktafestivalen Plan B» senere i måneden.  Foto: Privat

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?
– Steve Smiths band Vital Information og skiva «Viewpoints».

– Her føler jeg meg peise blank. Hva og hvem er dette? Er det han trommisen?
– Ja, det stemmer!

– Hvilket band var det han spilte i?
– Det var i … hmmm …  Ja! Journey! Han var trommis i Journey.

– Nettopp. Har ikke hørt noe av ham solo, så her må du tegne og forklare. Hvorfor akkurat denne skiva?
– Altså, i tenårene spilte jeg piano, og hørte mest på jazz, så du kan si at jeg var jazzpianist. Det virker muligens paradoksalt, siden jeg nå spiller i punkrockband, men de som kjenner meg synes ikke dette er noe rart, de vet det. Og da jeg ramlet over denne, etter masse vill surfing på Spotify, hvor jeg trålet gjennom masse prippen og rolig jazz, havnet jeg i en jazzpsykotisk ekstase.

 

– Det høres alvorlig ut.
– Haha! Men dette hadde skikkelig trøkk i seg, og det trommespillet han leverer på denne plata er så bedre enn alt annet jeg har hørt, og man vil bare høre hver eneste note. Han høres ut som en kronisk onanist som ikke får lov til å runke, som om noen har spent på ham kyskhetsbelte, og så bare jokker han seg sinnssyk på trommene.

– Haha! Nå fikk jeg noen mæææget forstyrrende bilder i hodet. Har du dratt noe av dette med deg i ditt eget band, Murder Maids, som spiller hard punkrock/hardcore?
– Ja, man plukker jo med seg at og annet, og på skiva er jo den ene låten, «Ritalinterlude», et selvkomponert stykke pianojazz, som jeg bare la inn der på pur faen, siden det helt sikkert er en slags oppfatning at dette ikke går sammen.

– Jazz og punk er primtall, ja. Men det er jo mer punkrock å bryte med sånne regler. Har du hatt noen mentor, som har vært særlig viktig for dine musikalske oppvåkninger?
– Ja, helt klart. Altså jeg er jo fra ingenmannsland, Rundhaug i Målselv, og der var det bare masse helvetes felegnukking, og etter tiende runde på Rundhaug-martnan, hadde jeg fått dosen. Hørte mest på klassisk og jazz, men så en dag, da jeg var liten drittunge på videregående, traff jeg på Magnus (Sandnes, red.anm.), og han ba meg slutte å gå med bøyd rygg, slutte å tro at jeg var en taper, rette meg opp og å høre på punkrock. Det forandret jo alt. Hadde han ikke gjort og sagt det, hadde det aldri blitt noe Murder Maids.

– Dette er jo helt nydelig. Hva sa han at du skulle høre på?
– Nei, det ble jo å gyve løs på alle de klassiske greiene, med Agent Orange, Adolescents, Black Flag og så videre. Og Magnus bare: Hør på dette, ellers banker jeg deg. Da hørte jeg på, for å si det sånn!

– Vakkert! Man skal aldri underkjenne verdien av aggressiv tipsing. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken låt hadde du da landet på?
– «I Don’t Know You» av From Indian lakes.

– Det er det amerikanske pop/indiebandet?
– Ja, riktig. Jeg kunne selvsagt gått for noe som har solgt helt sinnssykt mye, at jeg ville ha royalties-pengene, for eksempel «Stayin’ Alive» av Bee Gees, men jeg går heller for noe jeg synes er sykt bra.

– Dette er jo heller ikke en punkrocklåt, men jeg driter i sånne grenser, og dette valget tar jeg derfor fordi låten isolert sett er dritbra, og kanskje den single låten som har gitt meg mest emosjonelt. Det er jo en faen så trist deppelåt, som gir meg en nostalgisk følelse, og for en som er en sucker for å se bakover, ikke fremover, er det helt topp. Dessuten funker den også bra når jeg er på topp.

– Bra musikk funker til alle sinnsstemninger! Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?
– Den er lett, for det var Rumblin’ Retards på Blårock.

– Og der var jo nevnte Magnus bassist! Og det er attpåtil punkrock. Sirkelen er sluttet! Hvilken av konsertene deres var dette?
– Det var på den «Send Magnus til Moskva»-kvelden.

– Ah! Der var jeg også. Men fortell!
– Jeg tror dette var den andre skikkelige konserten jeg var på. Før hadde jeg bare sett Slipknot, men Slipknot er ikke mer en klatt med ekskrementer under fotsålene til Rumblin’ Retards. Konserten var helt vill, og jeg så vel mer av taket og gulvet enn av bandet, da jeg befant meg midt inni en herlig moshpit. Og da Edd (Sivertsen, bandets frontfigur, red.anm.) gikk av scenen, bare spruta han noe øl rett i trynet mitt. Det var så artig! De er Norges beste punkband, men det trenger du ikke skrive.

– Nei, enig der. De hadde blitt så høye på seg selv og ufyselig innbilske at hjælpes. Det er ille nok som det allerede er. Du får med deg en død gjenstand ut dit på øya. Hva tar du?
– Jeg hadde tatt bassgitaren min.

– Uten lydanlegg?
– Ja, men jeg er jo alene der, så jeg vil høre den godt uansett. Og den kan brukes til mye annet. Jeg kan lage ved av den, og kommer det noen fiender eller utysker dit, kan jeg slå dem i hjel med den, som et våpen. Og strengene er gode og tjukke og kan brukes til å fiske med. Og er det en palme der, og jeg blir lei av tilværelsene, er det bare å lage ei løkke. Altså, når Tom Hanks klarte seg på ei øde øy med en jævla volleyball, i «Cast Away», vil jeg si at bassgitaren min er mye bedre. Ja, det må bli bassen!