Du blir plassert på en øde øy og får kun ei skive med deg. Hvilken?

– John Cales «Paris 1919» (1973)

– Oi! Det var et artig valg. En av rockens aller viktigste bakmenn, ikke minst som medlem i Velvet Underground og produsent for The Stooges og Patti Smith. Men fortell. Hvorfor akkurat denne soloskiva?

– Mange ser for seg at jeg ikke skulle ligge i sanden og spise kokosnøtter, gitt spaltens navn, men jeg er jo vestlending, med et nært forhold til havet, så den øya jeg strander på innbiller jeg meg at er mer forblåst og hustrig. Og der kan jeg ikke sitte og deppe, og da trenger jeg ei plate som gjør meg trygg og glad og masse kjærlighet.

– Det var et klokt valg. Cale har jo gitt ut en drøss soloskiver. Har du et nært forhold til hele katalogen?

– Nja, egentlig ikke. Synes flere av skivene hans har enkeltlåter og -elementer jeg liker, men denne plata har en helt spesiell plass hos meg, og var lenge favorittskiva mi. Har du hørt den selv?

– Ja, jeg kjøpte den på CD på midten av nittitallet, i lag med en stor bunke av de andre skivene hans, og denne var også min foretrukne. Den starter jo med en julesang, men «The Endless Plain of Fortune» er favorittlåten.

– Ja, den er jo heilt nydelig. Jeg har prøvd å analysere hva det er med denne skiva som treffer meg så hardt, og jeg tror det er selve stilen, de strykerne der, den fele-droninga, eller, jeg tror det er bratsj, er sånn som jeg også vil ha i min egen musikk, at den bare ligger der og surrer i bånn.

– Sånn som han gjør med fela i Velvets «Venus inn Furs»?

– Ja, nettopp.

– Har du sett ham live?

– Aldri! Har fulgt med i mange år, sett eter det, men nå er et jo bare tull med pandemi og alt der. Også er det jo viktig å minne om at skiva kom i 1973, og da har jeg ei ganske realistisk innstilling til at det kanskje kommer til å låte helt annerledes i dag.

– Jeg snakket forresten med Chris Thomas, produsenten, møtte ha på et sånn «Classic album Sunday»-konsept, og det ble det klart for meg hvor lite kjent skiva egentlig er, at den bare fikk begrenset oppmerksomhet da den kom.

– Chris selv var veldig skuffa over det, back then, fordi han var svært begeistret for den selv. Så fortalte han at han hadde sittet i en taxi i Danmark i ganske nær fortid, og da hadde plutselig «Andalucia» fra skiva blitt spilt på radio i bilen, hvorpå han tenkte at nå, nå har den begynt å boble litt og bli re-oppdaget.

– Åh, så fint når slikt skjer. Har du spilt noen av låtene fra skiva selv?

– Ja, vi har pleid å spille «Hanky Panky Nohow» på ganske mange konserter, der jeg har introdusert den med å love å spandere ei øl på den som vet hvor originalen kommer fra, og det har vel bare skjedd én eller to ganger. Haha!

– Haha! Den kan du herved ikke dra flere ganger nå, det kan bli dyrt for deg. Du vokste opp i Etne i Hordaland. Hva var det der som tente din musikkinteresse? Noen enkeltpersoner, ei platesjappe eller noe?

– Tror den følelsen som var mest sentral, var å være opprørsk, sånn som det ofte blir. Ikke for at jeg ikke kom fra en musikalsk familie, for jeg husker at jeg pleide å synge «The Final Countdown» med faren min, sånn på mime-engelsk, for jeg ante jo ikke hva de sang.

– Haha! Eplet havna et stykke unna treet, iallfall når man tenker på hvordan skivene du selv spiller på høres ut?

– Ja, men jeg ble jo flasket opp på puddelrock, og kilden var en fem år eldre onkel, som var dypt inne i heavy metal, og da gikk det i Mötley Crüe, W.A.S.P. og de greiene.

– Haha! Den så jeg virkelig ikke komme. Men veldig gøy! Hva fikk deg ut av puddelhelvetet?

– Hahaha! Du må huske at jeg er fra Vestlandet, så disse bandene hadde noe skummelt over seg, at det var satanisk musikk og sånn. Men etter hvert, på ett eller annet tidspunkt, ble jeg presentert for andre ting, der alt fra «Velvet & Nico»-skiva, «Pet Sounds», Jefferson Airplane og Motorpsycho veltet inn, og derfra og ut ble det en bredere, musikkhistorisk interesse, og mange av de skivene hører jeg jo på fortsatt.

– Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?

– Blonde Redhead på Kongsberg Jazzfestival i 2004.

– Så kult! Jeg så dem på Roskilde i 2000, og ble stormforelsket i Kazu Makino. Det var vilt bra.

– Haha! Jeg tror alle, av alle kjønn, blir det av å se dem live. Samme med den konserten jeg snakker om. Jeg tror alle var forelska! Grunnen til at den oppleves som det beste jeg noensinne har sett, har med hele ramma rundt den. De spilte jo på vår backline også.

– Hæ? De lånte utstyr av ehh … deg? Fortell!

– Hehe. Ja, faktisk! Dharma, bandet jeg spilte i, hadde tigget oss til en supportjobb for dem, men det er nå ikke så viktig. Jeg hadde akkurat flytta til Oslo for å spille i band, og var ganske hekta på den «Melody of Certain Damaged Lemons»-skiva (2000), da de hadde én fot i popen og én i støyrocken.

– Så det var så stort å skulle se dem, som var noe jeg ikke hadde regnet med å oppleve. Jeg kunne alle sangene fra den skiva utenat, og var enormt inspirert av elgitarspillet, med de barokke og snirklete harmoniene.

– Jeg husker jeg måtte så jævlig på do midt i konserten, også var det en helsikes kø på dametoalettet, så da bare brasa jeg inn på herredoen, så jeg skulle miste minst mulig av konserten. Haha!

– Hahaha! Sånn er det bare i en slik prekær situasjon. Målet helliger middelet. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken låt hadde du da landet på?

– Cate Le Bons «Are You With Me Now?»

– Den kjenner jeg overhodet ikke til. Fortell!

– Har selvsagt mange kandidater her, men når jeg selv skriver låter, tenker jeg at det ikke må peke for tydelig tilbake på, og høres ut som, en annen artist. Og dette høres seriøst bare ut som seg selv, men fremdeles mens det makter å være kjærlig og catchy pop, i tillegg til å være litt odd og merkelig. Også er det jo litt sprøtt at også hun er walisisk, i likhet med John Cale, så det er åpenbart noe med det keltiske som treffer meg. Jeg har jo en soft spot for aksenten også, da.

– Du får med deg én ting til på øya. Hva pakker du i kista?– Det må nesten bli en fiolin.

– Hæ? Spiller du det også? Du og John Cale, liksom?

– Hehe, nei, men jeg prøver! Og det har vært et slags prosjekt under pandemien, der man ikke har kunnet turnert eller gjort så mye annet. Dermed begynte jeg å spille fiolin høsten 2020, som må sies å ha vært mange måneder med lidelse, for alle involverte. Så når jeg først skal sendes ut til den forblåste vestlandsøya, burde dette være perfekt. Ikke plager jeg andre, og det vil være et tidkrevende prosjekt som aldri går tomt for utfordringer. Ja, det blir perfekt.