– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei eneste skive. Hvilken velger du?– Det må nesten bli «High Time» (1971) av MC5 eller «I Got a Right», Bomp-tolvtommeren med Iggy & The Stooges.

– Åååååh. For noen valg. La oss gå for den siste, fra verdensmesteren i rock’n’roll, og en låt mer punk enn punken selv.– Ja, og den var jo i livesettet til The Stooges allerede i 1972, altså før «Raw Power», den ble spilt inn i 1973 og kom dernest på singel i Europa i 1976, der den fikk en stor innflytelse på punken.

– Både melodi og tekst, vil jeg tro?– Absolutt. Og tanken med å ha den med på ei øde øy, er at den ville være helt perfekt egnet som soundtrack, mens jeg løper rundt på øya og roper «I Got a Right!» til morgengymnastikken.

– Fine bilder som manes frem nå! Denne singelen koster jo et halvt statsbudsjett om man skal ha den originalt. Jeg har aldri sett den lagt ut for salg. Har du den selv?– Nei, dessverre. Jeg har aldri hatt råd til den, selv om det verserer ei svensk pressing av den som nesten kan være innafor prismessig. Men den originale er dritvanskelig å spa opp, altså.

– Hvor mye ville du betalt for den, da, om den bare dukket opp rett foran deg, uten prislapp?– Hmmm … OK! Om det hadde kommet noen inn her på kontoret akkurat nå, og sagt at denne skal du få kjøpe, så hadde jeg gitt … mmmm … tre tusen. Ja, faen heller, tre tusen kroner hadde jeg glatt bladd opp.

– Haha! Så godt å høre at galskapen lever der ute. Du har min fulle forståelse. Men hvorfor tok du ikke heller bare ei hel studioskive med The Stooges? De har jo tre, som teller iallfall.– Hehehe. Vel, det er jo på sett og vis litt juks at det bare er én låt. Men å velge ett The Stooges-album klarer jeg rett og slett ikke. Det er simpelthen umulig. Debuten fra 1969 har flere helt obligatoriske låter som må med. «Fun House» (1970) er således den mest komplette skiva, mens man selvsagt ikke kommer utenom «Raw Power» (1973).

– Verdens beste band! Da må jeg i det minste tvinge deg til å velge favorittgitarist. James Williamson eller Ron Asheton?– Det er lett! Det er soleklart Ron Asheton – 10 av 10 ganger. Altså, alt jeg selv gjør på gitar er enten basert på Link Wray eller Ron Asheton. Han drev aldri og lagde sånne rare stemninger eller noe. Han spilte heller primitive riff og lagde masse rabalder, med åpen E-streng, som f.eks. i «I Wanna Be Your Dog», der to åpne E-strenger ga låten en slags droneeffekt.

– Ron, altså. For en helt. Hva er det beste du noensinne har sett live?– Her står det mellom Knutsen & Ludvigsen, i Elverum kino rundt 1973-74 eller …

– Hva?! Det er jo fantastisk! Fortell!– Jeg er ikke heeeelt sikker på låtrekkefølge og den komplette settlista her, altså, men jeg er helt peise sikker på at de spilte «Grevling i taket». Også har jeg masse bilder i hodet av hvordan det var, for det var så stappfullt at jeg ikke fikk plass i stolradene, men måtte sitte i trappa. Det kule er at sønnen min også har blitt skikkelig fan, har K&L-T-skjorte og digger dem, så der er ringen slutta, på en måte.

– Jeg har også tenkt en del på at særlig de to første skivene deres, om de kom på engelsk, nok ville blitt omfavnet som veldig kul og litt vimsete, psykedelisk pop.

– For ikke å glemme at tekstene hadde blitt plassert umiddelbart inn i en narkokontekst. Dæven, de er speisa. Men hva er det aller beste du har sett, da, i tillegg til denne?– Det blir nok også vår venn Iggy, da, i Skedsmohallen i 1988.

– Dæven. Det var på «Instinct-turneen». Det vil jeg høre masse om! Spilte han ikke mest Stooges-materiale da?– Jo, det var det. På denne tiden var jeg sinnssykt stor Hanoi Rocks-fan, og i bandet hadde Iggy med seg gitaristen i bandet, Andy McCoy, og bare det i seg selv var helt vilt. Steve Jones (fra Sex Pistols, red.anm.) kunne visst ikke være med, så da ble det Andy, som visstnok ikke engang var noe særlig Iggy-fan. Han løp uansett rundt som en gal og spytta sigaretter. Han var gitaristen fra helvete. Men hele konserten var dødsbra.

– Dette var jo en turné der Iggy var helt nykter, så det var drikkeforbud i bandet, noe bassist Alvin Gibbs formante til Andy. Dette er glimrende skildret av ham i boka «Some Weird Sin: On Tour With Iggy Pop». «Gjem alle flasker, vi skal ikke drikke på denne turneen!» var budskapet. At McCoy gikk på heroin, gikk derimot under radaren. Haha!

– Haha! Og: Huff! Du får sette ditt eget navn under en låt noen andre har skrevet? Hvilket musikalsk kunstverk skulle du ønske du selv sto bak?– «Alone Again Or» av Love.

– Oooooooh! Det episke åpningssporet på «Forever Changes» (1967). Er det sjekketrikset du da går for, eller er det for å imponere gutta?– Hehe, nei, det er egentlig ikke noe å tenke på, uansett, det bare må være den, for jeg blir aldri lei av låta, og det hadde vært jævla stas å si at denne, den er det jeg som har skrevet. Jeg oppdaget den med The Damned i 1986, og da var det bare å spore opp originalen, og den var ikke akkurat noe dårligere, for å si det sånn.

– Og den trompetsoloen der, den er malen for hvordan dét skal gjøres. Husker da vi spilte en konsert med Los Plantronics, der Ebbot (Lundberg, fra TSOOL og Union Carbide Productions, red.anm.) var gjestevokalist på en låt, jeg tror det var en Misfits-cover. Og midt i låten snur han seg til trompetisten vår og bare roper «Nu, kör lite Love-trumpet!».

– Åh, der skulle man vært. Men nå sender jeg deg ut på øya! Hvilken ekstra gjenstand pakker du med deg i sekken?– Hvis jeg blir der lenge, må det bli et hjemmebrentapparat, så jeg kan bedrive forskning på hva man kan lage brennevin av. Og sprit er bra for så mye. Da kunne jeg renset sår og desinfisert meg, også er jo brennevin helt topp for humøret, så kan jeg løpt rundt der i fylla og rope «I Got a right!». Ja, det blir fint. Skål!