På en øde øy med Egon

Jeg mistet meg selv til rocken da jeg var 13 – siden har jeg vært «mistet»

Steinar Vikan (61). Manager, musiker etc.
LEVENDE LEGENDE: Steinar Vikan er manager for både DumDum Boys og Stein Torleif Bjella. Har også spilt i bandene Liliedugg, Lost at Sea og Helter Skelter. Drifter også plateselskapet Oh Yeah!,og er - i ordets vide og reelle betydning - noe så sjeldent som en levende legende i norsk musikkbransje. 
        
            (Foto: Kristin Svorte/Asdresseavisen)

LEVENDE LEGENDE: Steinar Vikan er manager for både DumDum Boys og Stein Torleif Bjella. Har også spilt i bandene Liliedugg, Lost at Sea og Helter Skelter. Drifter også plateselskapet Oh Yeah!,og er - i ordets vide og reelle betydning - noe så sjeldent som en levende legende i norsk musikkbransje.  Foto: Kristin Svorte/Asdresseavisen

– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei eneste skive. Hvilken velger du?
– Det står sånn umiddelbart mellom «Desire» av Dylan, Velvet Underground & Nico eller den blå samleren med The Beatles, men det er kanskje ikke lov med samleskiver?

– Du tenker helt rett. Alle valgene er helt knall, men samleskiver er forbudt! Og «Desire» har vært med flere ganger før, så da …
– Nei, men da går vi for Velvet!

– Topp! Den beste skiva som kom i 1967. Fortell, hva er det med denne mytebefengte klassikeren som gjør at den fortsatt føles så relevant, hele 54 år etterpå?
– Nei, asså, det er ei plate jeg har hørt jevnlig jevnt på siden den kom, eller siden jeg selv oppdaget den i 1978, da vi begynte å høre på punken. Iggy og de greiene var jo selvsagte, men Velvet Underground var jo noe helt annet, og dette ramlet jeg over på Playtime i Trondheim, ei veldig viktig platesjappe på den tiden. De som jobba der visste hva vi skulle ha, og når en av dem sa at denne, den skal du faen meg høre på, så turte vi ikke annet. Det der var jævla viktig, ikke minst at de sa hva vi ikke skulle høre på, litt som i den boka … den …

– High Fidelity?
– Ja, den, ja! For spurte du om noe «feil», kunne du altså bare gå et annet sted. Haha! Det var strengt og nødvendig. Og da jeg fikk Velvet & Nico på tallerkenen, og den strømmet ut i hodetelefonene, var det en helt ny verden som åpna seg. Frem til da var det Slade og Status Quo og sånn, men så hadde Zeppelin, Purple og Sabbath kommet inn som ei kule og flytta skapet.

 

– Sekstitallet var jo peace and love, men med Velvet var det ikke akkurat så mye peace and love, for å si det sånn! Altså, du lurer ikke på hva låten «Heroin» handler om. Eller «I’m Waiting For My Man» for den saks skyld. Dopreferansene lå jo tjukt her, selv for min noe begrensede engelsk på den tiden.

– Haha! Den tiden hvor engelsklærerne utelukkende snakket norsk.
– Ja, dæm va så dåååårlig. Og døll! Og med dårligere uttale enn Thor Heyerdahl. Jeg lærte derfor mer engelsk av rocken enn av skolen. Rocken hadde uforholdsmessig stor status på denne tiden, det var jævla mye status knyttet til den. De fleste kompisene mine hadde eldre brødre, i motsetning til meg, og disse ble knallviktige i å peke ut kursen. Du kan si at jeg mistet meg selv til rocken da jeg var 13. Og siden har jeg vært ehhh … mistet. Haha!

– Takk og lov! Heia rocken! Har denne skiva blitt med deg videre i alle faser?
– Ja, den har vært med hele veien, og jeg har vel spilt halve skiva sjøl med egne band, den sang jeg til og med med Liliedugg, der en kompis attpåtil spilte bratsj. Det var jo ganske enkle akkorder, da.

– Jøss. Så kult! Og apropos live. Du har jo sett mange tusen konserter. Hva er det aller, aller beste du har sett?
– Det er en nobrainer, for jeg så Zeppelin på Knebworth i 1979.

– Hæ? I alle dager! Da må du ha vært i tenårene. Hvordan havnet du der? Herregud! Fortell!
– Hehe. Det var første gang jeg var utenfor Skandinavia, og jeg og en kompis dro til London. Likevel reiste vi oppover, men det var selvsagt peise utsolgt. Så spotta vi en slags kiosk hvor det stod «Zep Knebworth Tickets», og de koste 7,5 pund per stykk, som var mer spenn enn vi hadde. Så da vi ga vi han duden alle spenna vi hadde i en slags pant, og dro tilbake til hotellet for å hente alt vi hadde av reisesjekker og sånn. Og jo lengre tid det gikk, jo sikrere var vi på at vi hadde blitt lurt trillrundt, at han ikke kom til å være der når vi kom tilbake.

– Turen tilbake til Knebworth var uansett helt fantastisk. Vi følte oss ganske streite i den settinga, med dressjakke og sånn halvlangt hår, for rundt oss var det litt av en gjeng, med vikinghjelmer og drit og lort, og de drakk og styrte, men da de hørte at vi kommet helt fra Norge for å se Zeppelin, ble vi invitert sammen med dem og fikk øl og greier. Og tror du faen itj han fyren hadde holdt av billættan!

– Fantastisk! Det er jo helt nydelig. 1979, dette var jo et Zep på tampen av karrieren. Hvordan var det?
– Ja, stemmer. De slapp vel «In Through the Out Door» rett etterpå, og for oss var det helt enormt, med 150.000 i publikum og sånn. Det var ikke akkurat Dr. Hook i Trondhjem, for å si det sånn. Men i ettertid vet jeg jo egentlig at dette var noe av det dårligste de gjorde noensinne. Jimmy Page var helt ute på heroin, og de konsertene jeg har sett opptak av fra 73 og 75 var noe helt annet. Men vi var jo i det ehh … lettsjarmerte moduset og vi var jo heilt flabbergasted!

– Selvsagt var dere det! Du er et tidsvitne, Steinar! Du får sette ditt eget navn under en låt noen andre har skrevet?
– «Do you Love me» med han Nicolas.

– Ahh! Et av Nick Caves største øyeblikk. Hvorfor akkurat denne?
– Nei, det kunne vært en million andre. Har jo sett Nick Cave minst femti ganger, helt fra første gang da jeg så Birthday Party i kjelleren på «Sjattå» (Chateau Neuf i Oslo, red.anm.) i 1983, som er noe av det mest skjellsettende jeg har opplevd. Det var så jævla skummelt og farlig!

– Du har møtt han også?
– Ja, hehe, jeg fikk sutra meg til å være artistansvarlig for ham da han spilte med Bad Seeds på nittitallet, og da jeg så ham backstage på en festival, stod han og prata med Unni Wilhelmsen, og så skulle liksom hun introdusere oss, og sier dette er Steinar, og han har du kanskje allerede møtt? Og Cave bare «Yeah, and he’s the most arrogant person I’ve ever met», spytta han bare ut, Så du kan si jeg fikk passet påskrevve. Haha!

– Hahaha! Så jævlig!
– Det kan du si. Men for en gjeng dem var da! Husker jeg skulle få dem ut på Fornebu, som var flyplassen da, og jeg var artistkontakt. I baksetet lå en mæææget skeptisk Blixa Bargeld og han fritta meg veldig ut på om jeg politi. «Are you a copper? Are you police?» ropte han nervøst der bak. Og da jeg fikk overtalt ham til at, nei, det var jeg ikke, spurte han om jeg kunne skaffe ham heroin. Som jeg ikke kunne.

– Herregud, de var så ute den tida. Bandet! Crewet! Managementet! Aill sammen! Og sånn var jo konsertene også, som hele tiden var på sammenbruddets rand, men som alltid landet på beina. De er fortsatt bra, men nå har de blitt profesjonelle, på godt og ondt, kan du si.

– Haha! Amen. Bra for dem, da! Og de leverer jo fortsatt som satan. Du får med deg en ekstra ting ut på øya. Hva?
– Kan jeg få en kniv?

– Nå tror jeg det er det mange arrangører der ute som blir nervøse.
– Haha! Nei, itj sånn! Det er jo ei øde øy, så ingen trenger å frykte noe! Dette er for at jeg selv skal overleve! For skaffe ting, lage mat og bål og alt det der. Også hadde det vært fint med en sånn James Bond-variant, som inneholder ei hel boksamling og masse annet rart man trenger der ute. Ja, det må jeg ha!