Kommentar:

Alle andres skyld

Ida Maria skriver om sine egne rusproblemer, men viser få tegn til å se sin egen rolle i problemene, skriver vår kommentator Egon Holstad.
Ida Maria skriver om sine egne rusproblemer, men viser få tegn til å se sin egen rolle i problemene.  

Ida Maria skriver om sine egne rusproblemer, men viser få tegn til å se sin egen rolle i problemene.  

Artisten Ida Marias har stått frem med sin alkoholisme og snakker om «den vanskelige tiden». Igjen. Denne gangen via en kommentar i Aftenposten, under tittelen «Jeg trenger ikke være full for å være kreativ» . Dette er ikke første gang hun forteller om dette, men greit nok. Her er hun heller ikke alene. Hank Von Helvete har for eksempel gjort det til en egen sport å fortelle den samme historien om igjen, om den tøffe tiden. Men nok om dét.

Jeg har sansen for at noen artister våger å stå frem med sine demoner. Vet ikke om det er så mye å lære av det for oss vanlige dødelige, eller hvor mye hjelp det er i det for andre artister.

Jeg er selv av den oppfatning at artisters blemmer og feilsteg ikke er noe fansen automatisk inkorporer i egen livsførsel, og er således skeptisk til den påstått enorme påvirkningskraften en artist har på sine fans, enten det er negative eller positive holdninger.

Etter å ha jobbet tett opp mot platebransjen i et kvart århundre mener jeg å kunne vise til et visst vurderingsgrunnlag her også. Jeg får heller ikke lyst på heroin av å høre Velvet Undeground. Jeg blir ikke nysgjerrig på å droppe syre av å høre The Beatles eller sugen på masse hasj og amfetamin av å høre The Clash eller The Sonics.

Akkurat som jeg heller ikke får lyst til å leve som Ole Einar Bjørndalen etter å ha jublet høylytt og uironisk over hans World Cup-seier nummer 95, nå nylig.

Ida Maria blir i sosiale medier hyllet av mange for sin åpenhet. Greit nok. Jeg har bare problemer med å se at hennes kronikk skal være til hjelp for noen andre enn eventuelt Ida Maria selv, i en slags selvterapeutisk prosess. Hun forteller en historie om hvor fælt det var på det som fra et norsk perspektiv må kunne sies å være på toppen av næringskjeden i popbusinessen.

I artikkelen legger hun svært mye av skylden over på plateselskapet Columbia Records, som angivelig hadde satt en egen PR-dame på henne for å følge henne og pumpe systemet for skandaløse historier. Hun anklager journalister for å ha skjenket henne full for å (sitat) «få meg til å snakke dritt om andre artister». Deretter langer hun ut mot managementet i en uforståelig rant.

«Stadig vekk skulle managementet ha meg opp på scenen for å synge og spille for massevis av folk, Coachella, Lollapalooza, Fuji Rock, Roskilde, Øya, turneer i Australia og TV og radio og gud vet hva. [...] Og Norge, da, som ikke for sitt bare liv kunne slutte å gi meg priser og anerkjennelse».

Så hun sparket alle sammen og flyttet til USA. Eller, som hun skriver: «Jeg flyttet til Los Angeles for å bo i nærheten av en døgnåpen spritbutikk». Over syv tidssoner for å drikke sprit, altså.

Videre følger en repeterende insistering på å sammenligne alkoholisme med kreftsykdom, etterfulgt av et «Det går an å få hjelp. Det er fullt mulig å leve et liv med sykdommen». Sammenligningen er direkte hodeløs.

Jeg er helt for å snakke om rusavhengighet som en sykdom. Og folk som sliter med det må få hjelp. Likevel er utsagn som dette tuftet på en slags selvrettferdig, ansvarsfraskrivende og selvmedlidende tankegang.

Er alkoholisme som kreft? Vær så snill. Prøv å si dette til en 11-åring som går på cellegift og ikke vet om neste sommer vil oppleves, eller si til småbarnsmoren som ligger på Rikshospitalet og kun kan behandles med smertstillende

Problemet med Ida Marias kommentar er at hun tilsynelatende er svært lite interessert i å ta noe som helst slags ansvar for at det gikk gærent med henne. Media har skylda. Plateselskapet har skylda. Norge har skylda. Populariteten har skylda.  Alle andre enn hun selv har skylda. Alle de andre har iallfall mest skylda.

Og uten at hun inkluderer seg selv i forklaringen på at det dessverre gikk så jævlig galt, blir det vanskelig å mane frem så mye sympati eller forståelse som hun åpenbart ønsker. Enn si å lære noe for dem som eventuelt ser opp til henne og idoliserer henne.

Ida Maria har spilt på alle store festivaler. Spilt inn skive med Iggy Pop (som hun kryptisk kaller «kanskje det største offeret for narkorock-myten». Jeg har lest hundrevis av intervjuer og flere bøker om Iggy. Ordet «offer» har jeg aldri sett at han har ymtet svakt om seg selv). Mottatt masse priser. Mottatt et syvsifret stipend fra Statoil. Mottatt gode kritikker. Solgt skiver, utgitt på en av verdens største etiketter. Hun snakker virkelig fra toppen av hierarkiet.

Det er flott at Ida Maria står frem og forteller om problemene sine, og det gleder meg oppriktig at hun har fått livet på rett kjøl og nå lever rusfritt og lykkelig. Virkelig.

Men jeg savner litt ydmykhet og selvrefleksjon i teksten hennes. Uten dét fremstår det heller ganske perspektivløst, selvmedlidende og sutrete. Og da har jeg trøbbel med å se hvilken adresse det egentlig er på kommentaren.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.