Denne uka ble nok en rock-nekrolog skrevet, da The Eagles gitarist og vokalist Glenn Frey døde, 67 år gammel. Dødsfallene i populærmusikkens toppsjikt har kommet som hvite roser på en snor den siste måneden: Ian «Lemmy» Kilmister, David Bowie og Frey er bare tre av mange musikalske ikoner som har lagt på røret etter julaften.

Men hvorfor sjokkerer dette oss så kraftig? Og hvorfor føler så mange en trang til å sørge tungt over mennesker de ikke kjente, i sosiale mediers offentlighet? Linja mellom folkeopplysning og dødsfråtsing kan være temmelig tynn.

At 69 og 70 år gamle briter dør, er jo overhodet ikke uvanlig, og en 67 år gammel amerikansk herre har statistisk sett ikke veldig mange år igjen før mannen med ljåen kaller. Vi som holder en rekke musikalske ikoner kjær, har mye sorg å prosessere i løpet av de kommende tiårene – hvis den siste månedens reaksjoner blir en vedvarende trend.

De aller største stjernene i populærmusikken hadde sin storhetstid i perioden fra sent 50-tall til sent 80-tall, som betyr at brorparten av dem er i en alder mellom 50 og 85. Det er bare å «do the math», som det heter på godt norsk. Nekrolog blir en stadig mer populær artikkelform, og det er bare å vente seg en tsunami av daue rockestjerner i årene som kommer.

Selv kjøpte jeg min første Bowie-plate sånn cirka i åttende klasse, og har siden 10-årsalderen brukt både bandet Motörhead og mennesket Ian «Lemmy» Kilmister som lydspor, samt et slags rock›n›roll-kompass i en musikkverden tåkelagt av trendnisser og administrerende direktører. Et nært forhold, med andre ord. Da føltes det naturlig å vise respekt med et siste farvel, via sosiale medier.

Da jeg ikke kjente noen av dem personlig, fremsto det allikevel som unaturlig å teppebombe omgivelsene med gjentatte svulstige hyllester – selv om jeg definitivt kjente på et vemod som følge av dødsbudskapene.

Denne post mortem-hyllesten av musikere, har tatt i overkant av. En ting er å vise respekt for de nylig avdøde, men å dandere seg selv med offentlig sorg er ikke alltid like stilig, hvis det ikke er snakk om venner eller familie.

LES OGSÅ: Rocken er død. Hilsen by:Larm.

Vi må slutte å betegne dødsfall av godt tilårskomne stjerner som «tragiske». Det var tragisk at John Lennon ble skutt da han var bare 40 år. Det var tragisk at Stevie Ray Vaughan døde i en helikopterulykke da han var 35. Det var tragisk at Kurt Cobain tok sitt eget liv da han var 27. Det var trist da Bowie og Lemmy døde. Men tragisk var det aldri.

Torgrim Eggen hadde et bra poeng da han skrev at det vi egentlig sørger over, er tapet av vår egen ungdom, i sin Bowie-nekrolog.

Midt oppi all denne tristessen, blir det forfriskende at noen få modige sjeler drister seg til å bidra med litt humor. En tidligere kollega var ganske treffsikker med følgende tweet: «Overrasket over at så mange Fb-venner har hatt et så intenst forhold til Bowie. Husker at flere av dem kun hørte på WASP og Mötley Crüe.»

Ikke minst ble onsdagens melding om at The Muppet Shows trommis Animal var «død», passende nok fulgt opp med et «han var en drivende kraft i livet mitt» fra Miss Piggy.

Så hvil i fred, og thank you for the music.