De neste ukene kommer nettet og diverse musikktidsskrifter til å være fylt til randen av minneord, anekdoter og historiske tilbakeblikk rundt legenden, geniet og det offisielle femte medlem av The Beatles, Sir George Martin. Han var 90 år og levde et rikt og flott liv på toppen av den musikalske næringskjeden.

Vel fortjent og alt det der. Men la oss likevel minnes en annen helt, som døde samme dag, til tross for at han ikke kan vise til samme globale anerkjennelse og posisjon i historiebøkene.

Natt til onsdag døde Andrew Loomis, den ekstremt karismatiske, morsomme, krevende, vaskeekte, bånnærlige og elskelige trommisen i det amerikanske kultbandet og trioen Dead Moon. Andrew Loomis, altså. I dag blir jeg fylt av både sorg og glede bare ved å skrive navnet hans.

Dead Moon har aldri hatt noen hits, de spilte sågar en variant av rock som var selve marerittet for alle som mener at tekniske skills og timer foran notestativet er de vesentligste faktorene når man skal vurdere musikk. Dead Moon handlet aldri om dette.

I klubbidrett snakker man om å blø for og spille med hjertet utenpå drakta. For meg er Dead Mooon selve symbolet på dette innen rock. Å balansere det å være tilbedte idoler med å være hamrende jordnære, beundringsverdig folkelige og uangripelig coole var en kunst Dead Moon utførte med professoral timing.

I front: Det elskverdige og beintøffe ekteparet Fred og Toody Cole. Fred, som hadde spilt med Janis Joplin, The Seeds og The Doors. Toody, som svingte bassen, styrte butikken og forhandlet kontrakter på en måte Gene Simmons og Mick Jagger ville fått komplekser av, men samtidig med en mors kjærlighet og barmhjertighet for amatørarrangører og rockere med mer nese for tøffe riff og akkorder enn proff regnskapsføring.

Dead Moon var som en liten familie, der vi som var fans følte oss som nære slektninger med tette, sosiale bånd jeg aldri har sett noe lignende av i musikken. Og batteriet, navet og smøreoljen i dette forunderlige, sjarmerende, regelfrie og herlige universet var Andrew Loomis.

De aller fleste som hadde gleden av å bivåne en eller flere konserter med Dead Moon har en eller annen personlig historie å fortelle som inkluderer Andrew. Det har vrimlet av dem på nettet de siste dagene, den ene storyen mer rørende og morsom enn den andre.

Gjennomgangstonen er historier der Andrew har hengt i barer og ellers og invitert folk inn i varmen, gjerne med drøye kommentarer og morsomme punchlines. Beskjedne gaver og generell, sosial inkludering. Han var, klisjeen til tross, en man følte var en venn for livet, etter å ha sett ham i øynene og skålet med ham én gang.

I den fantastiske, og svært oversette, Dead Moon-dokumentaren «Unknown Passage» (2006) er det en lang passasje der Fred og Toody snakker om Andrew, der de forteller om hvordan de mer eller mindre bokstavelig hentet ham opp fra rennesteinen og nærmest adopterte ham inn i det som skulle bli Dead Moon.

Fred forteller kjærlig om hvordan de kunne komme gående i en liten by i Mellom-Europa, flere år etter sist de var der, der det rundt annethvert gatehjørne dukket opp folk som barnslig entusiastiske brølte ut gjenkjennende «Hello Andrew, my friend!», og at mange av dem verken ante at han spilte i band, enn si kunne et kvidder engelsk.

Men Andrew hadde blitt kjent med dem, og han sikkert drukket noe - det som måtte stå på menyen, han var ikke akkurat snobbete når det kom til den slags - med dem også.

Det er noen som bare glir inn i enhver setting, uansett hva utgangspunktet er, som er så sosialt kompatible at de ikke engang trenger språk for å etablere urformelle venneskap. Andrew Loomis var en av disse, og det var ikke noe han hadde lært på seminar eller konferanse.

Han bare hadde talentet, akkurat som at noen bare er morsomme, mens andre er drita kjedelige, uansett om de betaler penger for å få verdens artigste vits skrevet for seg. Slikt blir alltid gjennomskuet.

«Det er ikke den ting Keith Richards har gjort som ikke Andrew har gjort dobbelt så mye som ham. Forskjellen er bare at Andrew aldri har hatt noen penger», sier Fred i dokumentaren, mens han ler høyt.

Selv hadde jeg gleden av å overvære en haug konserter med dem, flere ganger som arrangør. Kravene deres var svært jordnære. Kyllingsuppe, Camel-sigaretter og nok å drikke. De ville ikke engang ha en backstage, fordi de ville være ute blant fansen og snakke med dem, og de ville gjerne se oppvarmingsbandet.

De utvekslet postadresser, e-postadresser, telefonnumre og annet, og de lot seg avbilde av fans, mens de smørblide og fornøyde signerte alt det folk pekte på. Ikke noe jævla «meet and greet»-opplegg, der fansen skulle utsuges.

De var virkelig noe helt for seg selv i denne bransjen, og det er mange som har mye å lære av dem, ikke minst her til lands, der flere middelmådige artister tror de er på vei mot verdensherredømme, og dermed tror de har en slags berettighet grunn til å være snørrhovne, etter å ha blitt spilt i fem minutter på P3.

Fred og Toody lever nå et rolig liv i sitt hjem i Portland, og jeg ønsker dem alt godt i verden. De er blant de flotteste menneskene jeg har møtt på livets kronglete vei, der mye har handlet om musikk. Jeg håper de nå sitter og minnes Andrew, holder rundt hverandre og tenker på alle vennene de har i ånden verden over. At vi er mange som tenker på dem nå.

Vi har mistet en helt og en venn. De har mistet en bror og en sønn.

Andrew ble bare 54 år. Han hadde akkurat blitt kurert mot leukemi, etter at Fred og Toody hadde drevet med diverse pengeinnsamlinger for ham. Det er ikke lett å være en lavt bemidlet trommis i et garasjeband, i et samfunn som insisterer på at du er din egen lykkes smed, også når det kommer til helse.

Han kom seg dessverre aldri etter dette, og etter flere slag knakk til slutt kroppen sammen, etter mange år med juling. Jeg håper han ikke led for mye eller var redd på det siste.

Jeg kommer til å savne Andrew, og jeg kommer til å savne konsertene med Dead Moon. Den sitrende følelesen minuttet før konsertene skulle starte. Ritualet. Andrew som fyrte på et hvitt stearinlys som han smeltet fast i bunnen på ei oppned Jack Daniel's-flaske, montert på det nedstrippa trommesettet sitt, som alltid var dratt helt frem til scenekanten, før alle tre stilte seg med ryggen mot publikum og holdt rundt hverandre, sånn som fotballspillere gjør rett før dommeren blåser i fløyta foran viktige kamper.

Så satte Andrew seg ned bak trommene, helte masse øl over skarptromma og slo an takten så det spruta alle veier, og det lange og ville håret hans veivet dråpene videre og ut på et brølende publikum. Man sto aldri langt nok frem på en Dead Moon-konsert, og det ble aldri høyt nok. Faen, som jeg kommer til å savne å være midt inni en slik klisjé av rock'n'roll.

Og jeg vil alltid verdsette og tenke varmt på den udefinerbare og kollektive følelsen det frembragte å heve glasset mot taket, mens man holdt rundt sidemannen eller -dama og utbrøt et høylytt og sånn passe rent og samstemt «It´s O.K!» til tonene av Dead Moon-låten med samme navn.

Det var i slike enkeltøyeblikk man følte man eide verden, om den var aldri så liten.

Så takk for kampen, takk for konsertene, takk for festene og takk for vennskapet, Andrew.

Du solgte ikke millioner av skiver, men du fikk tusenvis av venner på begge sider av Atlanteren. I mitt univers er dét en kompliment større enn noen.

Hvil i fred nå, du umistelige bølle.