Festivalsesongen er i gang, og terningkastene trilles over en lav sko. At artister som store deler av året ignoreres av pressen, igjen må leve med kritiske blikk fra oss lavpannede synsere kalt musikkjournalister, er ikke det verste.

Musikere takler som regel både ris og ros på hederlig profesjonelt vis – i motsetning til deler av deres publikum.

Både positive og negative reaksjoner fra publikum og lesere er et sunnhetstegn, men jeg forstår ikke enkeltes åpenbare ønske om å oppnå full enighet i vurderingen av musikk og annen kultur. Konsensus er like kjedelig som det er potensielt selvutslettende.

Hvordan har så mange blitt så redde for kritikk? Kritikk er strengt tatt ikke noe negativt ladet ord; i konstruktiv og saklig form er kritikk positivt. Kritikk er ikke mobbing.

Allikevel opplever vi at selve ordet/tittelen «kritiker» er i ferd med å forsvinne. Det blir som regel erstattet med det langt mer diffuse «anmelder». Hvis valget sto mellom å bli kritisert eller anmeldt, ville jeg ha foretrukket førstnevnte ti av ti ganger, for å si det slik!

Framsnakking og heiagjenger i sosiale medier er ikke negativt, men slik velment ros blir raskt verdiløst og hult pjatt hvis det ikke møtes med noen form for saklig opposisjon.

På samme måte som konstant god kritikk fra lokalpressen skaper en falsk trygghet for lokale artister, skaper det på sikt et troverdighetsproblem for lokale journalister. Ukritisk ros er farlig – konstruktiv kritikk er sunt.

En annen trend i sosiale medier, er å dele anmeldelser som er dårlig skrevet, usaklige og/eller sensasjonsstoff – samtidig som man hudfletter innholdet (!). Her synder mange ringrever innen både musikk og media.

Del heller anmeldelser du selv synes er godt skrevet, hvis du påberoper deg stor bekymring for nivået på musikkjournalistikken. Ellers belønner du bare journalistikken du selv fordømmer med høyere lesertall og økte annonseinntekter.

Det er ikke anmelderens oppgave å reklamere for artisten, uansett hvor dårlige tider det måtte være for bandøkonomien. De fleste redaksjoner reklamerer indirekte, men ofte på et tidligere tidspunkt – i form av nyhetssaker, intervjuer og lignende.

Når man står på scenen eller gir ut plate er derimot tiden moden for å vurdere kvaliteten på sluttproduktet, og samtidig gi leserne et synspunkt på om dette er verdt å bruke tid og penger på.

Undertegnede er selv en av disse «mislykkede musikerne» som ga opp popstjernesdrømmen, og i dag sitter som en bitter, forsmådd mann på et trangt kontor. Neida.

Sannheten er at jeg selv har opplevd å bli belønnet med terningkast to (En dårlig skjult bransjehemmelighet: Terningkast to gir artisten langt mer publisitet enn en femmer, og som regel mer enn en sekser), og vet at det svir.

Derfor tenker jeg meg om to ganger før slaktekniven kvesses, men jeg kan jo allikevel ikke arbeide med sløvt redskap, i frykt for å tråkke enkelte høylytte fans på tærne.

Vi journalister skal tåle kritikk. Det skal musikere også. Begge yrkene innebærer tross alt å stikke nebbet ut i offentligheten. At lesere velger å tolke kritikk som feilaktig, uprofesjonell eller preget av sjalusi fordi de ikke deler anmelderens syn (ofte uten å ha overvært den aktuelle konserten, eller lyttet til den aktuelle plata) har de selvfølgelig all rett til. Å utbasunere sin harme over dette likeså.

Vit bare at vi som skriver om musikk elsker reaksjoner både med og uten caps lock. Dét betyr nemlig at noen leser vår «lavpannede synsing», og alternativet er langt, langt verre. Så ha en fortsatt god konsertsommer, og takk for kritikken!