Albumet er debutplata til New Jersey-bandet Monster Magnet, «Spine of God».

En av tingene som slår meg er hvor utrolig rått «Spine of God» fortsatt låter, 25 år etter at den ble sluppet i Europa – 6. desember 1991 (plata ble faktisk først lansert i bandets hjemland USA året etter). Her har ingen stjerneprodusent vært og tuklet med silkehanskene sine.

Plata er en gal manns ufiltrerte visjon, og heldigvis var denne gale mannen den geniale vokalisten/gitaristen/låtskriveren Dave Wyndorf. Sammen med sine medspillere, samt eh ... «spirituell rådgiver» Tim Cronin, skapte de et eget, psykedelisk univers med femti minutter lang spilletid.

Jeg innbiller meg at røsten til Wyndorf alene kan skrelle søppelsekker fulle av løk, og penetrere skroget til panserkrysseren Potemkin. Så kvass er stemmen hans på denne skiva. Samtidig er stemmebruken, og musikken for øvrig, svært variert når det kommer til intensiteten. Blant de beste låtene finner vi «Nod Scene» (som innledet bandets konsert på Buktafestivalen i 2011), og tittelsporet.

Disse låtene har dempede partier, som ikke kan beskrives som annet enn himmelsk vakre. På den avsluttende «Ozium», synger også Wyndorf plutselig bløtere, mer delikate toner – selv om selve lyrikken neppe blir del av noen salmebok med det aller første.

«Spine of God» forandret ikke verden, og reddet den i alle fall ikke. Skiva gjorde dog åpenbart et sterkt inntrykk på de sjelene som hørte på starten av 90-tallet. Denne plata var en av fødselshjelperne til stonerrocken, som fram til skrivende stund har ført med seg et knippe geniale utgivelser, samt et hav av middelmådigheter (slik tilfellet er i de aller fleste av rockens subsjangre).

Dette på tross av at Monster Magnet ikke ligner nevneverdig på verken Kyuss eller Fu Manchu, eller mengden av kopister som etterfulgte de to sistnevnte tåkekollektivene. I Tromsø ble denne subsjangeren uoffisielt døpt «narkoheavy». I dag synes jeg fortsatt dette er en morsom og treffende beskrivelse av form og innhold.

Noe av grunnen til platas impact, er muligens dens rebelske, rotløse og fandenivoldske natur. Da snakker jeg om alt fra omslagskunsten, via soundet, til tekstene. At dette var en plate alle voksne, presumptivt fornuftige mennesker ville avsky, var åpenbart første gang jeg så det skrikende covermaleriet.

Baksiden var da også preget av et ufokusert bandbilde i negativ, pluss det ikke spesielt folkelige slagordet «It’s a Satanic Drug Thing ... You Wouldn’t Understand». Større outsider-faktor kunne knapt oppnås. I den grad Monster reklamerte for noe som helst, var det i så fall ikke snakk om grønnsaker, edruelighet og et liv i sølibat.

Noe ønske om å gjøre dette til et innlegg i den offentlige «rus i populærmusikken»-tråden ønsker jeg ikke, selv om «Spine of God» helt åpenbart er et produkt som er unnfanget med hjelp av en rekke forskjellige stimuli.

En av de mange fantastiske tingene med musikk, er at man ikke trenger å forstå den for å elske den. Da ville min manglende erfaring med psykedeliske/psykoaktive stoffer ha vært diskvalifiserende som lytter.

Uansett hvem du er eller hva du holder på med, kan du legge beina på bordet, lukke øynene, sette på «Spine of God», og ta en tur ut i kosmos.