Ondt Blod, Pristine, Biosphere, Dagny og Hekla Stålstrenga fikk alle velfortjent anerkjennelse, i form av en eller flere nominasjoner til Spellemannpriser torsdag. Biosphere har vunnet tidligere, og Hekla Stålstrenga er nominert nok en gang, mens resten er nykommere i denne sammenhengen.

Jeg kan ikke se at Tromsø noen gang tidligere har vært involvert i like mange gode plateutgivelser som i 2016. Fortjenesten for dette, tilhører selvfølgelig artistene selv. Mange av dem har i årevis jobbet hardt og målrettet, mot betydelige odds, for å oppnå et slikt klapp på skuldra.

At band som The Late Great og The Northern Lies ikke kom igjennom Spellemannkomiteens nåløye, synes jeg er merkelig. Og at Klish ikke er nominert i kategorien hiphop (unnskyld – urban), er faktisk en liten skandale.

Dette er allikevel ikke tida for å klage, men snarere tida for å se «bak resultatene» – på faktorene som forhåpentlig skal skape flere artister som Dagny, Geir Jenssen og Violet Road. Det er flere faktorer som spiller inn, og som i framtida kan hjelpe enda flere artister opp og ut av vår grisgrendte, arktiske lokalitet.

Det relativt nylig etablerte Rockens hus, har allerede begynt å bli den rugemaskinen for kreativitet mange av oss hadde håpet på. Plutselig ser man blant annet at hardbarka rockere samarbeider med byens elektronikapionerer.

Mange utøvende kunstnere virker til å utveksle ideer og samarbeide med aktører som tidligere ville ha tilhørt et annet miljø. Nye tanker fødes selvfølgelig lettere over et beger i kafeen enn via avstandsforhold, der de fleste slipper å forholde seg til andre tanker og syn enn sine egne.

Verdens dølleste ord, «synergieffekt» (OK, «workshop» er faktisk like ille), er for en gangs skyld en meningsfull, konkret beskrivelse av denne kulturelle vinn-vinn-situasjonen. Fruktene kan forhåpentlig høstes, og bli fornybare, musikalske ressurser i årene fremover.

På scener såpass forskjellige som Bastard bar og Tvibit er terskelen befriende lav for å fremføre egenkomponert musikk foran det fordomsfrie (og attpåtil betalende) Tromsø-publikummet. Folk som løser billett til disse konsertene er med på å dra kulturlasset. Samtidig er vi heldige, som vasser i et ferskvaretilbud av ny kvalitetsmusikk, som er langt bedre enn befolkningstall og geografisk plassering skulle tilsi.

Musikkfestivaler som Bukta, Rakettnatt, Insomnia, Nordlysfestivalen og den omdøpte suksesshistorien Tromsø Jazzfestival, sørger i tillegg for at tromsøværinger er velsignet med et enormt musikalsk mangfold. Alle disse institusjonene stjeler ikke oppmerksomhet, sponsorer og publikummere fra hverandre, men virker til å kaste bensin på et felles kulturbål som virkelig varmer.

Apropos mangfold, er det å anse som en styrke at de fem Spellemann-nominerte fra Tromsø sprer seg utover forskjellige sjangerkategorier, med ett særdeles hederlig unntak: To av dem er nominerte i klassen «Årets nykommer».

Denne gode sirkelen bør forsterkes av næringsliv, kommune og oss innbyggere i årene som kommer. Da vil «kulturbyen Tromsø» få nye artister som de fem prisnominerte å skryte av.

Samtidig vil unge håpefulle tromsøværinger med gitar, laptop eller fele ha lokale bevis på at det er mulig å lykkes ved å ta i bruk det kulturelle apparatet vi har tilgjengelig her oppe. Kanskje de attpåtil treffer en Spellemannvinner på kafeen på Tvibit?