Denne uka tar Feedback for seg klassiske album. Nærmere bestemt oppskrytte klassikere. Men hva er egentlig kriteriene, for å kunne omtale en plate som en klassiker?

Et viktig kriterium, er at plata ble gitt ut for mer enn fem år siden, da det er vanskelig – om ikke umulig – å vurdere et albums varige status i dets samtid.

Om vi om tyve års tid omtaler mer eller mindre unisont hyllede album fra Adele, Kanye West og The Killers som klassikere, har vi ikke svaret på for øyeblikket.

Klassikerstatus krever også at plata over lengre tid har blitt opplest og vedtatt som en genistrek, av både publikum og presse. En viss popkulturell innflytelse og relevans er dermed essensiell.

At du, og en utvidet sirkel av likesinnede, setter en obskur garasjerockskive eller hip hop-mixtape over alt annet, gjør det ikke til en klassiker. Kultstatus er ikke det samme som klassikerstatus.

Les dypdykket: Tidenes 10 mest oppskrytte album

På samme måtte som det har gått inflasjon i bruken av legende-begrepet innen musikken, har det blitt for lett å forære klassikerstatus til kreti og pleti. En enkel lakmustest, er om du klarer å se for deg albumcoveret når tittelen nevnes (noe som selvfølgelig krever en viss, men ikke enorm, oversikt over populærmusikkens siste femti år).

I min og min kollega Egon sin tilnærming til «Tidenes 10 mest oppskrytte klassikere», ble det tidlig klart at et viktig kriterium for å kunne dra noe ned fra pidestallen, er at man har et forhold til plata. Derfor inneholder lista enkelte plater man selv har brukt penger på, i tillegg til artister man gjerne har et fan-forhold til, eller album man virkelig har prøvd å like og/eller forstå.

Hva er så grunnen til dette behovet for å rakke ned på vedtatte klassikere, spør noen. Grunnen er selvfølgelig at musikkens kvalitet er subjektiv, og at total konsensus er gørr kjedelig.

Ingen musikkelskere vil hoste opp en identisk «topp 10» albumliste, men det er lett å mistenke at mange valg er kraftig påvirket av medienes og omverdenens gjentatte skryt. Her er selvsagt Feedback-redaksjonen heller ikke uskyldige, i vår selvpålagte og lettere pompøse hverdag som «musikkpoliti».

Å angripe etablerte sannheter er nødvendig, selv om man selvfølgelig ikke kan fornekte platenes status blant fansen. Klisjeen sier at man ikke skal bli historieløse – noe som definitivt også gjelder for kulturen. Samtidig kan man ikke la tullebukkene skrive historien, uten å hoste opp litt motbør – om ikke korreks.

Jeg minner også om det treffende ordtaket kreditert en svært ondskapsfull tysker dere alle kjenner til: «Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok vil den til slutt oppfattes som sannheten».

Og hva er egentlig bedre enn en god, gammeldags musikkrangel? Kjør klassiker-debatt!