Av og til er verden i vater. Det er fint.

Jeg vet ikke helt hvordan det ser ut fra utsiden, for jeg har vært midt inni denne bobla noen kaller rockmiljøet i Tromsø i noen tiår nå.

Det er en fin gjeng, av begge kjønn, i mange aldre, og det er en ansamling folk som er svært forskjellige på mange måter.

Fellesnevneren er noe så uvesentlig, men samtidig livsviktig, som et brennende engasjement for rock’n’roll. Aldersspennet er fra folk i tenårene til gamlinger fra 35 til over 70.

Rock’n’roll-miljøet er ikke hva det en gang var, på en bra måte. Før var det mer trangøyd, mer båsplasserende, mindre inkluderende og mer alvorlig. I dag er det, hva nå enn folk på utsiden måtte mene eller tro, mer preget av samhold, åpenhet, mangfoldighet og humor, selv om selve innfallsvinkelen til det hele, rocken, fortsatt tas på største alvor. Det er ingen selvmotsigelse i dette.

Miljøet har vokst kraftig de siste 20 årene. Av mange grunner. I dag er det betydelig flere band og artister, det jobbes mer på kryss og tvers av genrer og smak, det er mye bedre fasiliteter og byen har vokst på mange måter. Før hang man rundt noen platesjapper og et par vannhull i byen, mens det nå syder, spirer og gror i alle himmelretninger.

Tvibit, Buktafestivalen, Tromsø Musikkskole og en rekke klubber og tilholdssteder gjør i dag at det er lettere å få innpass, og at det ikke føles som en sær kultgreie. Men folk henger sammen rundt dette fellesskapet.

Ikke minst når det lugger og er vanskelig. Det er da man ser hva denne gjengen virkelig er skrudd sammen av.

Og de har fått seg noen kraftige kilevinker de siste årene. Ståle Brauten, Morten Rydland Høyning, Henry Johnsen og Christian Hollingsæter er alle som hver på sin måte har preget dette miljøet, både som musikere, konsertgjengere og åndsbrødre rundt diverse bardisker.

Da disse heidersmennene døde, var det helt fantastisk å se hvordan folk sto opp for hverandre.

Magnus Leirvaag Sandnes, selv en sentral skikkelse her, har nå fått MS, en sykdom omspunnet av mye myter og uvitenhet.

Sykdommen har mange varianter og folk dealer med det på forskjellige måter. Ikke er Magnus døende heller. Han har uansett valgt en behandlingsmetode det ikke gis av det offentlige i Norge, og det er dyrt. For dyrt. Og da stiller folk opp for ham.

Nå ser vi igjen hva rockgjengen i Tromsø er laget av. Et digert kobbel av musikere, arrangører, fans og venner bretter opp ermene og lager en todagers festival, med hittil 16 band på plakaten. For å hjelpe en kompis. Det er ganske unikt. Og veldig kult. Faen, for en bra gjeng dere er.

Magnus selv er selvsagt både ydmyk og rørt av det hele, og vet at dette ikke er mulighet alle andre ville hatt. Innerst inne vet han nok likevel at han selv ville stilt opp for en av de andre.

Han ønsker således ikke at dette skal være noe sutrete, sentimentalt piss, og har i velkjent, hylende selvironisk stil fått laget plakater med slagordet «La Magnus leve!»

Han vil at det skal være som rocken selv; gøy, provoserende, vitalt og fullt av faenskap, og slik vil det selvsagt bli også. Fordi han fortjener det. Og fordi rock også handler om å hegne om sine egne. Så fuck MS. Og hill Magnus.