Min første reaksjon var at dette var kjipt. Hva man enn synes om NME, er det en historisk tung aktør som nå forsvinner fra det fysiske markedet.

Den første utgaven kom ut 7. mars i 1952, fire år før Elvis Presley introduserte oss for rock og forandret verden for alltid. Det er mye fra den tiden som har bukket under lenge før ei ukesavis om musikk. Det fortjener stor respekt og applaus.

NME var det første utenlandske musikktidsskriftet jeg selv kjøpte. På midten av åttitallet (som utgjorde mine tidlige tenår) var det primært storebroren min og den norske musikkavisa BEAT som var guide ut til den store verden av musikk. Samt «Pandoras Jukebox», radioprogrammet til Sigbjørn Nedland, og programmene til livredderen Harald Are Lund. På TV var det like begredelig som det fortsatt er i dag.

I det rurale Nordland var det ikke så mye annet å bli inspirert av. Bravo, Okej og TOPP følte jeg meg for kul til å kjøpe. Men vi hadde Narvesen, og der fikk de også inn musikkavisene Melody Maker og NME. De kom inn hver onsdag, ei uke og én dag gamle musikkaviser fra England, trykket på ekte avispapir. Det var stort.

Pengene ble fortrinnsvis brukt på skiver, men jeg kjøpte disse musikkavisene sporadisk, litt avhengig av hvem som var på forsiden. Siste havdel av åttitallet var engelsk rock fortsatt vital og relevant, og man kunne finne intervjuer, reportasjer og lange artikler om band fra begge sider av Atlanteren. The Smiths, The Jesus And Mary Chain, Spacemen 3, My Bloody Valentine osv., men også amerikanske band som The Cramps, Sonic Youth, Pixies, Flaming Lips, Dinosaur Jr, Mudhoney, Nirvana osv.

Og ikke minst hadde de annonser fra forskjellige platesjapper, som f.eks. Sister Ray, der man rev ut kuponger, skrev ned titler, vekslet kroner til pund, pakket i konvolutter og sendte til London. Det var dyrt, men faen så mye morsommere enn strømming.

Å vente på pakke med vinyl fra utlandet, med musikk man hadde lest om på engelsk, var faen meg stas. Og jeg nærmest tvang meg selv til å like alt. Og lyktes nesten også. I dag hadde jeg bare skippet mange av dem bort.

NME var Den Store Verden som kom inn i stua i Bygde-Norge, og selv om det var kult med norske musikkaviser, og med flere sider Nye Takter i Arbeiderbladet på tirsdag (kom til Fauske først på onsdag), var det ekstra stas med de engelske. Engelsken var ikke akkurat peise stødig, men man fikk med seg essensen.

Jeg fortsatte å kjøpe begge sporadisk, men stadig sjeldnere. Etter å ha kastet betydelige kilo blader (jeg hadde for mange hull til at de var komplette nok til å kalle dem samlinger) ble de stadig mindre viktige for meg. Men jeg fortsatte å lese dem. På utestedet jeg jobbet abonnerte vi på begge, og det same gjorde jeg i platebutikken.

For å følge med, holde tritt, være på høgget, grepet av en konstant panikk for ikke å oppdage det neste store før alle andre. I 2000 slo bladene seg sammen og beholdt NME-navnet. Da hadde jeg mistet interessen for lenge siden.

Jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg kuttet dem, og det er mulig jeg var urettferdig i bedømmelsen av dem, men utover nittitallet syntes jeg de ble mer og mer et ukeblad fylt til randen med piss om sladder og krangler mellom Oasis-brødrene og hva Blur- og Suede-bassistene spiste til frokost, og hvordan avføringen deres var.

Parallelt med dette ble den engelske musikkscenen dramatisk dårligere. De ble stadig mer paniske etter å oppdage det nye Stone Roses og det nye The Smiths, og siden NME hadde funnet opp begrepet «brit-pop», ble trangen til å finne nye navn stor. Trip hop, brit hop og «the new wave og the new wave» er de jeg kommer på i farta.

Vel var det et og annet bra band, som Tindersticks, Massive Attack, Radiohead og noen til, men det var forsvinnende lite sammenlignet med hva det hadde vært. NME skrev mindre og mindre om musikk jeg selv interesserte meg for.

Jeg tror den britiske musikkpressen var en av grunnene, akkurat som dagspressen fucker opp det engelske landslaget i fotball ved å tro at de er verdensmestere før de har fortjent det. Og det har de ikke fortjent siden The Beatles var aktive.

Det siste nummeret av NME jeg kjøpte var i 2007, da det fulgte med et gratis eksemplar av en sjutommer med The White Stripes, på rød vinyl. Kjøpte til og med tre eksemplarer av det. Ett for å rive opp og spille, ett for å samle og ett for å ha noe å bytte med ved høve. Det er 11 år siden nå.

Derfor kan jeg ikke si at det er trist at NME legger ned som fysisk blekke, all den jeg ikke har benyttet meg av dem siden jeg var en lovende mann i midten av tredveårene. Men jeg koster på meg litt vemod. Fordi de en gang virkelig betød noe.

Så takk for laget for denne gang. Måtte dere komme sterkere tilbake, sammen med den engelske rockscenen.