Jeg måtte lese tirsdagens NRK-artikkel på nytt, mens jeg gned meg i øynene og speidet etter skjulte kameraer rundt kjøkkenbordet. Dette var nemlig satire på nivå med 5080 og The Onion, trodde jeg først.

Faktum er at vi har en ny konserttrend på gang: Konseptet er å møte opp en hemmelig plass, til en konsert der du ikke vet hvem som spiller. Frekke folk kunne finne på å spørre: «Hva i alle dager er vitsen med dét?». Personlig ville jeg ansett det som kulturell kidnapping om noen tvang meg med på en slik konsert.

«Publikum bråker og mangler respekt for artistene på scenen». Dette oppgis som årsaken til at Tromsø og Oslo er to av de nå 406 byene i verden hvor du kan få med deg en skikkelig magisk konsert i regi av selskapet … unnskyld, konseptet, Sofar Sounds. Under disse konsertene skal alle være musestille og holde mobiltelefonene i lomma.

Jeg kan knapt forestille meg et flauere forsøk på elitisme. Dette er åpenbart et kulturtilbud for folk som er mer glad i konsepter, enn konserter – og krever at kun de «rette» folkene skal være til stede. En kulturell tusseladd-utgave av frimurerlosjen, liksom.

At noen opplever musikkfestivaler som litt masete, er forståelig. At det befinner seg andre mennesker på disse konsertene er likevel en del av gamet. At noen av disse menneskene også prater og drikker øl likeså. Men dette ødelegger magien «som handler om det intime møtet mellom artist og publikum», ifølge Maren Blomstereng i Sofar Sounds Oslo.

To byer som skaper langt mer «livemusikk-magi» enn innbyggerantallet skulle tilsi, er nettopp Oslo og Tromsø. I hovedstaden møter man, nesten samtlige dager i året, en nær pervers mengde ypperlige musikktilbud på spaserturen fra Last Train til Parkteatret.

I Tromsø har man hele klubbtilbudet samlet langs en asfaltert strek på under en kilometer, i Storgata. Hvis man ikke klarer å finne «livemusikk-magien» her, må hele kroppens sanseapparat være døden nær.

Mine ønsker om å være raus og positiv til Sofar-arrangementer falt i grus det sekundet jeg leste at null drikkeservering er ansett som enten a) et pluss, eller b) et kriterium, for arrangementet. Ikke nok med at man skal oppholde seg i samme rom som en gjeng sure og stumme hippier, man må være edru samtidig!

En vinn-vinn-situasjon oppstår riktig nok som følge av dette konseptet: Man får dratt alle suppegjøkene ut av klubblokalene rundt omkring, og inn i kjellere, bunkere eller naust der de kan jåle seg til med likesinnede suppegjøker.

For upopulære artister kan Sofar-konserter attpåtil kanskje bli en sårt etterlengtet gullgruve? Alle dem som heller ville ha badet i kokende fiskebollekraft i stedet for å se bandet ditt live, kan nå lures på konsert. Blindebukkene vet jo ikke at det er akkurat ditt møkkaband som spiller. Hurra!