Hvordan står programmet seg mot tidligere år – og bør du skru forventningene opp eller ned? Feedback tar jobben for deg!

Buktafestivalens musikalske profil bør være kjent for alle. Deres utvidede rockbegrep har i senere år også inkludert metal, men i 2018 blir det lite headbanging å se. Årabrot, Barren Womb og Tromsøs egne Heave Blood & Die har riktig nok elementer av metal i sin musikk, men ingen av disse står i stor skrift på festivalplakaten, og spiller klubbkonserter i Tromsø stort sett hvert eneste år.

Årets «reunion-band» er de gamle hardcore-stjernene Turdus Musicus. Å se Tromsø-bandet for første gang på x antall år vil på forhånd anses som et høydepunkt for et lite knippe publikummere, i tillegg til massen av bandets venner og familier. For den gemene hop blir nok Turdus ansett som et litt pirrende krydder, eller fremkalle et skuldertrekk.

På fremfører-et-klassisk-album-fronten smeller Buktafestivalen i år til med en mammut-booking: Television som fremfører «Marquee Moon» i sin helhet. Alle som ikke er allergiske mot lyden av gitarer anser selvfølgelig «Marquee Moon» som en av rockhistoriens sanne klassikere.

At vi i etterkant kommer til å bruke ord som «fyrverkeri» og «energibombe» om selve konserten, forventer jeg allikevel ikke. Men jeg tar svært gjerne feil, og her skal uansett Bukta ha honnør for å lande en storfisk.

To av konsertene jeg personlig gleder meg mest til spilles av Kevin Morby og The Dwarves. I denne kategorien som inneholder internasjonale kvalitetsnavn – ikke nødvendigvis med enormt kommersielt potensial, og ditto krav til honorar – savner jeg flere band som gir litt puls, og hever øyenbrynene.

Blant de 10 Bukta-artistene med størst skrift, var det bare Slowdive jeg ikke hadde ordentlig kjennskap til. At det står UK i parentes, er riktig nok et kraftig hint. Slowdive er nemlig årets indie-alibi – selv om det egentlig ikke er noen som kjøper festivalpass til Bukta for å høre denne musikken mange kaller indierock.

For hvem er de fleste som betaler for å passere portene på Sør-Tromsøya? Jo, de er gubber. Gubber som liker musikk som i 2018 ærlig talt kan kalles gubberock.

Og det er helt greit. Jeg er selv en av disse gubbene, og gleder meg stort til gjensyn med gamle skandirock-helter som Gluecifer og The Hellacopters – selv om jeg så disse mange ganger i Tromsø i «gamle dager». Jeg er heller ikke alene om å ha ønsket meg Thåström til Bukta i år etter år. Her kjenner jeg – som ikke har sett den 61 år gamle svensken live før – på enorme forventninger.

Gubber er bærebjelkene i den norske festivaløkonomien, enten vi liker det eller ikke. Og fjæresteinene i Telegrafbukta er vårt paradis. Vi ønsker naturlig nok også å være sosiale, og er ikke redde for å spandere et pass verken på vår bedre halvdel, svigersøsken eller han kompisen som egentlig ikke er så interessert i musikk.

Dette har selvfølgelig Bukta-sjefene forstått, og det er i stor grad oss artistene bookes inn for å tilfredsstille. Og alle vet at ingen legger igjen flere kroner i ølteltet, enn rockegubber i festivalmodus.

Jeg innser at kjønnspoengene, med eller uten kvotering som vedheng, nå står i kø. Men, hei! Alle rockegubber er ikke nødvendigvis menn. Heldigvis, må jeg få legge til.

Under lørdagen i fjor fikk vi servert en «best of the 90’s»-variant, etter at 80-tallets helter hadde fått svette for sine feite honorarer i 2016. Til sommeren er «Heia Nord-Norge» konseptet, med Sivert Høyem, Moddi, Bel Canto og Sondre Justad. Samtlige artister (noen riktig nok i et annet format) har spilt på Bukta tidligere.

Disse lørdagskonseptene er verken spennende eller utfordrende, men har selvfølgelig en folkelig verdi – i tillegg til å inneholde oppegående artister. Folk som tror at musikkfestivaler i Nord-Norge overlever med kun «kulturfolk» som publikum, har nemlig ikke forstått noe som helst.

Derfor vil jeg påstå at Buktafestivalen i år har lyktes med sin såkalte programmering (hjelp, for et fælt ord!). Ved første øyekast mangler riktig nok plakaten et internasjonalt toppnavn à la Alice Cooper, og festivalen fremstår – som i fjor – litt traust.

Det er allikevel mange band man gleder seg til å se, og det er noe deilig med termen «rockfestival» i 2018. De fleste norske festivaler har selvfølgelig en hovedvekt av rock på programmet, men vil allikevel unngå å bruke «R-ordet» på søknadsskjemaene eller i media. At Bukta ikke føler noe behov for å følge trender eller «bølger», men er trofast mot konseptet, ønsker jeg helhjertet å applaudere.

At festivalen har et styrevedtak på å slippe lokale artister til, vil også alltid være positivt. Selv om de fleste av oss kan se disse på klubbscener året rundt, er eksponeringen artistene mottar som del av en festival uendelig mye større enn konserter på Bastard, Driv eller Blårock.

Så bare ta på deg din antatt kuleste, litt for trange bandskjorte, og lad opp med en god runde luftgitar – så skåles vi på Bukta!