Musikkommentaren:

Hjelp! Rocken ligger med brukket gitarhals!

Med jevne mellomrom meldes det at rocken er død. Nå er den i det minste slått konkurs!
Slash, her avbildet under Norway Rock Festival i 2010, har vært en trofast bruker av Gibsons Les Paul-modeller gjennom hele sin karriere.  
        
            (Foto: Rockman)

Slash, her avbildet under Norway Rock Festival i 2010, har vært en trofast bruker av Gibsons Les Paul-modeller gjennom hele sin karriere.   Foto: Rockman

Den ikoniske gitarprodusenten Gibson er nemlig slått konkurs, har en mengde store og små medier – nokså unøyaktig – meldt denne uka.

Alle musikkfans har et forhold til Gibson-gitarene. I det minste et estetisk forhold. Du ser lett for deg Slash med sin Les Paul. Angus Young med sin SG. Chuck Berry med sin ES. Albert King med sin Flying V. Jan Eggum med sin Firebird (OK – stryk den siste der).

Gibsons instrumenter har blitt fysiske symboler på gitarrocken, og i (de sosiale) mediene har vi denne uka hatt gleden av å lese hvem som har skylda for Gibsons påståtte konkurs – og gitarrockens påfølgende undergang.

Det er de høye prisene sin skyld.

Det er hip hop sin skyld.

Det er DJ-ene sin skyld.

Det er Japan sin skyld.

Det er teknologien sin skyld. Og så videre.

De er alle «skyldige» i at rockens mest potente glansbilde, Gibson-gitaren, ligger med brukket hals og strengene i alle retninger. Ikke rart at folk frykter at gitarrockens ende er nær, eller hva? Personlig er jeg svært skuffet over at ingen har lagt skylda på sånne teite gitarer uten hode, og ikke minst gitarene som stemmer seg sjøl (!).

Konkurs- og dommedagspreiket er selvfølgelig bare tullball. Gibson har faktisk tjent gode penger på sin gitarproduksjon – også i de siste årene. Gitarprodusenten har allikevel dummet seg ut økonomisk, gjennom sin ambisjon om å tjene masse penger på alt mulig annet enn den ene tingen de virkelig har en unik kompetanse på: Å lage gode gitarer.

Ambisjoner om å gjøre ting man ikke har greie på fødes ofte på bedriftens styrerom – av mennesker som ikke har noen kompetanse om kjernevirksomheten de er satt til å styre. Du kjenner typen: Han offensive friskusen som «ser mulighetene – ikke problemene».

Så sent som i februar var Gibson-direktør Henry Juszkiewicz ute i mediene. Der forklarte han at kun «purister» var interesserte i sånne gammeldagse gitarer, og hans selskap derfor var tvunget til å fornye seg. Auda! Jeg regner med at den godeste Henry nå er omplassert i systemet – som det heter når sjefer burde ha fått sparken, men får høyere lønn bare for å holde seg unna.

Direktørens utsagn minner meg om Colgate sin knallharde satsing på frosne ferdigmåltider. At logoen ga forbrukerne den ikke spesielt appetittvekkende assosiasjonen til tannkrem gjorde at knapt en eneste frysedisk ble åpnet.

Av lokale eksempler har ikke Tromsø IL alltid vært fornøyde med kun å holde på med fotball. De begynte nemlig å booke konserter, og tapte gjennom sin noe mangelfulle ekspertise på området millioner da de hentet den avdanka og uinteressante artisten Bryan Adams nordover i 2008. #vimåaldriglemme

Gibson har ikke gått konkurs. Å søke om konkursbeskyttelse er mer som en reorganisering av selskapet. Gitarprodusenten har åpenbart lært av egne feil. Etter å ha kastet mange penger inn i duppeditt-markedet gjennom oppkjøpet av Philips, skal de amerikanske instrumentmakerne nå konsentrere seg om å snekre fete gitarer.

Moralen får være at rockerne alltid vil trenge «verktøy tel arbe’» – for å parafrasere Eldar Vågan. Så frykt ikke: Vi skal fortsatt kose oss med den varme, tjukke Gibson-lyden som blåser alle pinglete Stratocastere av scenen.