Musikkommentaren

KISS – rock’n’roll-kysset som endevendte verden

Var man fan, så var man faen meg fan.
Kissegon Holstad (8 år)  (Foto: Rannveig Holthe Holstad)

Kissegon Holstad (8 år)  Foto: Rannveig Holthe Holstad

1 / 1

Bildet her er av Egon (8 år), høsten 1979. Litt for høy gitarføring, ser jeg. At gitaren er av plast, og ikke har strenger, kan jeg alltids leve med. Det var sikkert et pluss for mange. Men det er uansett bra rått med påsydde aluminiumsfoliestjerner på stillongsen, samt provisorisk vest av samme stoff. Såpass må jeg bare si.

Parykken (fra Wally, ei slags bestemor for meg) er en tanke for kort, men den var i det minste svart, og funket dermed uansett bedre enn det skinnende hvite håret naturen hadde utstyrt meg med.

Les kåringen av de fem beste KISS-skivene her!

Mammas støvletter (for anledningen sprayet med sølvmaling) erindrer jeg var noen størrelser for store, men man kunne jo ikke bruke Cherrox eller snowjogs. Kunne jo ikke se helt dust ut heller.

Sminken var mammas akvarellfarger, og flasset etter hvert noe jævlig. Leppestiften er for rosa, og burde vært blodrød. Men, men. Man var da forbasket kry uansett, og man skal være ganske vrien for ikke å se at bildet viser en liten kopi av Paul Stanley. Var man fan, så var man faen meg fan. Og det var millioner av oss, verden over.

Jeg vokste opp med veldig musikkinteresserte foreldre. De rakk å pushe på meg The Beatles, Ulf Lundell, Springsteen og Dylan, som jeg fortsatt har bra forhold til, men det var jo noe døvt med bare å like foreldrenes musikk. KISS ble redninga.

At de på dette tidspunktet (1978) allerede hadde gitt ut sine beste skiver, og at de – bak all den demoniserende utkledningen og svigermors mareritt-image – spilte en pinglete syntese mellom softrock og disco, var jeg ikke i nærheten av å gjennomskue. For jeg elsket dem, og all staffasjen rundt dem. 

Til å begynne med gikk det i kassetter. Hadde man ikke en kassett med KISS selv, kunne man betale noen litt eldre gutter for å ta opp fra LP-ene sine, og var det skikkelig knagert, la man to kassettspillere mot hverandre, med ei dyne over for å begrense bakgrunnsstøyen, trykket på record-knappen og lot det stå til. På de mest vellykkede opptakene var det nesten mulig å høre hvilken låt, og til og med hvilket band, det var.

Derfor ble albumet «Unmasked» min første, selververvede vinylutgivelse, kjøpt på Platebar’n (på Fauske hadde vi, som kjent, ikke gatebarn. Men vi var mange platebarn) av surt opptjente lommepenger. Grunnen var selvsagt at det fulgte med en plakat som ikke var i kassettutgaven, og dermed var en platesamler født.

At plakaten ble nappet rett ut av coveret og spikret opp over senga mi var derimot et utslag av å være nybegynner. Man er ikke en ferdigprogrammert samler fra starten. Det må øves, sleives og terpes før finmotorikken sitter. Og vedlegg i skiver skal verken tas ut, krølles eller henges opp på veggen med tape eller tegnestifter. Men jeg gjorde det åkkesom. Minimalisme var ikke noe man drev med.

Vi kjøpte dessuten masse KISS-plakater. Spesielt bladene Bravo (som var tysk, men vi dreit i tekstene, det var KISS-plakatene vi ville ha) og svenske Okej var flinke til å loppe oss for penger, så vi kunne tapetsere gutterommene våre med blant annet en geipende Gene Simmons (ble uttalt rett frem på norsk, som «Gene» og ikke som «Dsjiin») som satt oppå ei likkiste og skrevet med en bassgitar formet som ei øks, som det rant blod av.

De større gutta, som etter hvert hadde oppdaget annen musikk, solgte oss brukte plakater, i bytte mot smågodter, brus eller hard cash.

Den første og eneste KISS-T-skjorta jeg hadde (med bildet fra fronten på «Hotter than Hell» over brystkassa), gikk jeg i til bildet var lørvete, skjorta altfor trang og stoffet hadde gått over til å bli mer jord enn tøy. Tilgangen på slikt var mager. En lilla og glitrende button, formet som logoen deres, ble festet på skoleranselen.

Og vi kjøpte Stjerneposer, godteposer der det fulgte med tre forskjellige KISS-kort inni påsan. Godteriet inni var totalt uspiselig, og sikkert livsfarlig, men ble selvsagt fortært med den største appetitt. Og kortene – kortene! – var gull verdt og mer ettertraktet i min kompisgjeng enn de i ettertid litt mer attråverdige fotballkortene.

Så ille var det at vår strenge, myndige, kyske, pietistiske og ikke spesielt rockentusiastiske lærerinne konfiskerte kortsamlingen min og erklærte KISS-kortforbud på skolen. Og det førte selvsagt bare til en eskalerende interesse, slik pietisme alltid har vært med å løfte rockens popularitet. Selv om jeg der og da følte at Amnesty burde gripe inn og kjempe vår kamp. Men de hadde vel «viktigere» anliggender å ta seg av, så vi måtte stå alene i kampen.

Vi overtalte mødrene våre til å kjøpe ukeblader, hvis det var selv bare et frimerkestort bilde av KISS inni, klippet dem ut og limte sirlig inn i egne KISS-bøker. Og vi tagget KISS. På pulter, vegger, dodører, ransler og pennaler. Med bred tusj, kulepenn eller risset det inn med lommekniv.

Forsvant læreren ut av klasserommet i tre minutter, kunne du ta sterk gift på at det sto KISS over hele tavla da vedkommende var tilbake. Moralistiske formaninger om at SS-ene i logoen var skrevet i nazibokstaver, og at bokstavene angivelig sto for «Kids In Satanic Service», prellet av oss som vann på impregnerte gjess.

Og stakkars Ludvig, den snille, gamle og totalt forvirrede sløydlæreren vår. Til tross for desperate oppfordringer fra ham om å lage fuglekasser, skohyller og skjærefjøler med «God jul»-inngraveringer med svipenn, ble hans anmodninger ignorert over en lav og høy platåsko.

For vi insisterte heller på å lage flying-V-gitarer i grov og bøyd furu, med Abu nylon 0.45mm fiskesnøre som imaginære gitarstrenger, og skrev «Gibson» og KISS med ujevne bokstaver og skjelvende småhender. Også stabla vi bøtter, tomme malingsspann og pappesker til slagverk og hadde øvinger, attpåtil med oppskåret lakris dyppet i kakao som snus, mens vi brølte «Calling Doctor Love» og at vi ville spille rock'n'roll all nite long og at vi skulle party every day.

For selvsagt måtte vi «ruse» oss! Vi spilte, tross alt, i rock’n’roll-band. Og vi kunne jo ikke ane at Gene Simmons var en døll totalavholdsmann, men tok for gitt at han brukte masse rusmidler. Han spilte jo, tross alt, i rock'n'roll-band.

Jeg var så besatt av KISS noen år at foreldrene mine lettere brydd begynte å påpeke at det også fantes annen musikk der ute, men det blir bare som fånyttes å fortelle at det er andre kjæresteemner der ute, når du allerede er forelsket. Og jeg var kulturelt, hodestups stormforelsket.

Som mye annen kjærlighet i barndommen gikk det over til slutt. KISS-kortene ble gitt bort (jeg angrer!), «Unmasked-skiva» og plakaten ble solgt (jeg angrer!) og andre band og artister kom inn og tok over. Likevel var det sådd noen frø som i grunnen aldri har sluttet å slå spirer, gro og kaste frukter.

Tiden med KISS lærte oss å bli fan, å føle en samhørighet, en felles identitet og være sammen om noe, der man dreit i hva alle andre mente. Og den etablerte en altoppslukende interesse for rock’n’roll som aldri skulle avta i styrke. Det vil jeg være dem evig takknemlig for.

Kyss kyss kyss kyss til Paul, Ace, Peter og Gene. I was made for loving you. And (dessverre!) leaving you.