Musikkommentaren:

Robin Hood-historien som var løgn

«Vi trekker musikken vår fra Tidal» har vært refrenget den siste uka.
Tegning av Odd Klaudiussen. 

Tegning av Odd Klaudiussen. 

1 / 1

Dette skjer i kjølvannet av juks fra musikkstrømmetjenesten Tidal, som ble avslørt i et eminent stykke gravejournalistikk Dagens Næringsliv forrige uke.

Tromsøs elektronika-nestor Geir «Biosphere» Jenssen er blant flere norske artister som offentlig proklamerer at deres egen musikk er fjernet fra tjenesten.

Irritasjonen er stor over at dette raskelaget i USA, der de anklagede artistene Beyoncé og Kanye West er medeiere, driver og «hustler» til seg andre artister sine penger. Jenssen omtaler i DN Tidal-jukset som økonomisk kriminalitet, og «håper at selskapet Tidal dør». Anne Grete Preus innrømmer at hun, som mange andre artister, har vært naiv i møte med strømmehverdagen.

At den norske rettighetsorganisasjonen TONO har politianmeldt den amerikanske strømmetjenesten til politiet, er et hint om hvor hjelpeløse de egentlig er i kampen mot internasjonal storkapital. Denne symbolske anmeldelsen blir sannsynligvis henlagt før Kanye West rekker å si «Gold Digger».

Til tross for mer eller mindre pompøse medieutspill, er det vanskelig å kritisere boikott fra artistenes side. Luringene i Black Debbath tok dog hele situasjonen på kornet da de på sin egen Facebook-side «raste» mot Tidal, og krevde sitt ensifrede beløp i tapte inntekter tilbakebetalt. Nydelig.

At folk lurer til seg ufortjente dollar er ingenting nytt i musikkbransjen, og «Tidalgate» viser at strømmetjenestene er minst like sårbare for talljuks som fysisk salg.

Nå er det for sent å ønske seg til gamle dager, pre-streaming, men det vil selvsagt være en fordel for artistene at strømmetjenestenes avspillingstall er langt mer gjennomsiktige enn de er i dag.

I denne saken er det fristende å si «Hva var det jeg sa?». Den norskutviklede strømmetjenesten Wimp fungerte i årevis ypperlig. Så ypperlig at amerikanske gründere kjøpte opp hele greia fra Schibsted.

Dette oppkjøpet ble allikevel ansett som en positiv greie av mange. Ifølge hovedaksjonæren Jay Z skulle Tidal være rausere enn alle andre overfor sine artister. I tillegg skulle kundene få bedre lyd og mere, spesialkurert innhold enn andre strømmetjenester.

Både artister og forbrukere skulle stå igjen som vinnere, og de grådige gigantene i musikkbransjen skulle få seg en nesestyver når artistene selv tok makta. At Tidal-eierne skulle være så rause med egne avspillingstall, var derimot ikke en del av Robin Hood-historien.

Denne suppa som de amerikanske superstjernene har kokt sammen smaker selvfølgelig veldig flaut for Tidals norske ansatte. De har – som tilfellet var i Wimp – levert et godt produkt med forseggjort redaksjonelt innhold. Dette har mange norske artister nytt godt av – et faktum jeg ikke har sett noen nevne den siste uka.

Derfor er det fortærende hvis Tidal blir slukt av en høyst selvforskyldt tidevannsbølge. Da er vi nemlig prisgitt Spotify og Apple Music. Med sine billige abonnement (førstnevnte attpåtil med gratisvariant) har disse gigantselskapene virkelig aldri hatt ambisjoner om å være noen gullgruve for artistene.

Å støtte en gjeng douchebags fra Stureplan, eller eplekjekke tekno-milliardærer i California, føles ikke mindre kjipt enn å delfinansiere Beyoncés au pair eller Kanye Wests psykolog. Slik ender det nok allikevel. Vi ser jo hvordan det går når artistene selv skal styre pengebingen, ikke sant?