«I was born in a crossfire hurricane»
Slik lyder første strofe i en av rockens mest potente evergreens, «Jumping Jack Flash» av The Rolling Stones, som i går fylte femti år. Lurer du på hva ekte, eventuelt ordentlig rock, er for noe? Da har du en drøye tre minutter lang fasit her, tjommi.
I 1968 hadde Stones leflet med trendy psykedelia en stund, men Mick, Keef & co innså nok at andre band gjorde disse pompøse hippiegreiene bedre, etter å ha gitt ut sitt svakeste album, «Their Satanic Majesties Request», på tampen av ’67.
Denne låten var blant mine aller første møter med ekte rock – altså ikke norsk sosialdemokratisk godkjent lettvekter-«rock» laget for barn. Idet Mick Jagger kauket «one-two!» og hele kompet banket i gang hovedriffet, kjente man rockens urkraft rive i sin spede barnekropp.
Og for et riff! Keith Richards ble som kjent smått fornærmet da en journalist trakk fram « … Satisfaction», og ikke dette, som hans signaturriff. Keef håndterte visstnok både bass og den overstyrte, akustiske (!) gitaren under innspillinga.
Brian Jones krydret med lead-gitar hard som en håndfull diamanter, mens Charlie Watts «less is more»-tilnærming sørget for pulsen. Bill Wyman? Han hevdet å være riffets ukrediterte opphavsmann, men var mest sannsynlig ute og snuste rundt skjørtekantene til småjentene.
Faren min skrudde alltid opp lyden på bilstereoen idet «Jumping Jack Flash» dukket opp på kassetten med «de beste» av The Rolling Stones. Denne låten kunne selvfølgelig ikke avspises med fornuftig og behersket volum.
Her var luftgitar, luft-trommer, allsang pluss diverse jukkebevegelser og fistpumps en absolutt selvfølge. Får du ikke puls av dette, er det all grunn til bekymring. Ingen låt skriker «frihet» med en utestemme som «Jumping Jack Flash».
Det finnes forskjellige versjoner av TV-opptak og playback-videoer der Stones anno ‘68 fremfører denne låten. Felles for dem alle: Det oser sex og synd av pjokkene i midten av tjueåra, og musikken skramler som et tordenvær sendt av en hevngjerrig, gammeltestamentlig Gud.
Man kan argumentere for at det er laget bedre rock’n’roll-låter enn «Jumping Jack Flash». Jeg holder faktisk Stones’ ultrabriljante «Gimme Shelter» enda høyere. Men er det laget tøffere riff? Ikke som jeg har hørt, i alle fall.
At «Jumping Jack Flash» runder av den bisarre, svarte komedien «Fear and Loathing in Las Vegas» sørger for en av filmhistoriens mest passende finaler. Som Mick Jagger synger:
«But it’s all right now. In fact it’s a gas!»