Musikkommentaren:

Råtassen som sang om seg selv i tredjeperson

Lørdag er det ti år siden rytmen, selve originalpulsen, i rocken døde
Bo Diddley avbildet med sin ikoniske sigarboks-gitar på 1950-tallet.   (Foto: Ukjent)

Bo Diddley avbildet med sin ikoniske sigarboks-gitar på 1950-tallet.   Foto: Ukjent

1 / 1

For oss som elsker Bo Diddley, og regner han som en av grunnsteinene i rockmusikken, er det smått irriterende at han ofte utelates når røttene til rocken – så vel som funk og hip hop – diskuteres.

Hvis det hadde vært en «fire store» à la Raga, DumDum, Jokke og deLillos fra årene rundt rockens fødsel i Junaiten på 50-tallet, ville Chuck Berry, Little Richard og Bo Diddley vært selvskrevne.

Den kjedelige fjerdeplassen er up for grabs. Her overværer jeg gjerne et verbalt møljeslagsmål mellom Jerry Lee Lewis, Carl Perkins og Elvis sine respektive fanklubber.

Og diskusjonen om at den hvite mannen stjal rocken fra afroamerikanerne? Den får vi ta en annen gang. Men, hei: Det er smartest å stjele fra øverste hylle.

Noen regner Bo Diddley som en bluesartist. Mye på grunn av at hans klassiker «I’m a Man», som ble en del av inventaret på enhver arbeiderklassebule med spritservering, mistenker jeg. I mars, 63 år etter at den kom ut, ble da også låten innlemmet i Blues Hall of Fame. 

Den Mississippi-fødte herren var selvfølgelig en bluesmann også. Som enhver ekte amerikansk kunstner var gryta hans en smeltedigel av uttrykk fra alle verdensdeler, og musikken var – som med Chuck Berry – langt mer variert enn ryktet tilsier.

Hans kanskje beste låt «Who Do You Love?» er en rølpete mellomting av rockabilly og country, uten å egentlig høres ut som noen av stilartene. Han nøyde seg da også ofte med ett riff per låt. I noen låter attpåtil med én enslig akkord. Jepp, less is more, folkens!

Bo Diddley var mannen som gjorde meg obs på at karibisk musikk var mye mer enn reggae. Samt hvor sentral denne afro-latinske greia var for populærmusikkens inkubator nummer en: New Orleans.

Enda viktigere var Bo Diddley for min og mange andres forståelse av rytme, og hvor viktig rytmen er i nesten all musikk vi lytter til. Flinkiser snakker alltid om takt, men rytme er noe helt annet.

Ingen får lyst til å danse, knulle og riste på bollesveisen av en god takt. Vi trenger rytme! De som lurer på hvilke dyriske impulser det er snakk om anbefales å lytte til – og føle – gitarspillet til Bo Diddley.

Begrepet «Bo Diddley beat» eksisterer av en grunn: At denne rytmen var noe helt nytt for verdens platekjøpere. Musikken hans var like banebrytende som den var vanskelig å kategorisere. Dette illustreres ypperlig av studioteknikerens beskrivelse av debutsingelen «Bo Diddley» som «rhumba».

At han kalte sin første låt opp etter seg selv seg selv, og konsekvent sang om seg selv i tredjeperson, illustrerer ypperlig for en råtass denne innovatøren var.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.