Musikkommentaren:

«Skuffelsen var enorm da hun satte kassetten i spilleren»

«Albumformatet er døende», har det blitt hevdet i årevis nå.
Scorpions' «Crazy World»-album – på kassett. Nok et bevis på at ikke alt var bedre før i tida. 

Scorpions' «Crazy World»-album – på kassett. Nok et bevis på at ikke alt var bedre før i tida. 

Sannhetsgehalten i akkurat dette utsagnet skal jeg i dag hoppe bukk over. Det har nemlig gjennom alle tider vært problematiske sider med albumformatet, der møkkaplater med én god låt var det aller verste.

I tidligere, mer primitive tider, var vi som regel nødt til å spise fra kantene av grøtfatet. Man kunne ikke hoppe rett i det musikalske smørøyet uten å legge ned en betydelig egeninnsats. Research var livsviktig, og man hadde null forsikring for å unngå en økonomisk smell den gangen man byttet ukelønna i én uhørt kassett med musikk.

Tiden da MTV (det fantes faktisk musikk på TV i gamle dager, kjære ungdommer) dominerte hadde både positive og negative sider ved seg. Stort sett all bra musikk var bannlyst fra radio på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Derfor var dette nye musikkmediet utrolig viktig for alle kids med kabel-TV – eventuelt en kompis hvis foreldre hadde kabel-TV og en et par blanke VHS-kassetter.

Den positive delen er åpenbar. Man slapp å gjette med kun omslaget som pekepinn, om denne musikken var bra eller dårlig. Dette var en musikalsk versjon av russisk rulett, der man – uten forvarsel – ble utsatt for nesten fatale doser dritmusikk. Jeg kjøpte faktisk fire dårlige AC/DC-plater, før «Highway to Hell» fikk meg til å innse at bandets gullalder var på 70-tallet.

I tillegg til muligheten for å høre ny musikk av typen foreldrene dine garantert ville avsky, fikk man gjennom TV-formatet også se musikken (som i puddelrock-æraen ga utallige «gjett kjønnet»-konkurranser som bonus). Å bivåne en gjeng post-pubertale harrytasser slenge på håret, sette fyr på ting, gurgle med lekeblod og mime til sine egne låter gjorde selvfølgelig de musikalske inntrykkene utrolig mye sterkere.

I alle fall for et uskyldig barnesinn oppvokst i et mediemonopol, og med null begrep om hva som foregikk utenfor sin egen gate, eventuelt nabolag. Verden var utrolig liten den gang. Hvis tredje verdenskrig hadde brutt ut, ville jo nyheten aldri ha nådd oss uten at noen voksne tok ansvar for å informere.

Det negative med denne tiden var alle de musikalske feilkjøpene; platene som var helt jævlige med unntak av den ene låten man hadde hørt på forhånd. Man var hundre prosent avhengig av at video- og singelvalgene var representative for platene som helhet, for å unngå bommerter.

Jeg husker godt en jente i min klasse på barneskolen som kjøpte Scorpions’ «Crazy World»-album utelukkende på grunn av fløtepus-balladen «Wind of Change» (Jeg beklager herved for å ha minnet leserne om Klaus Meines plystring, før den klistres på hjernen). Skuffelsen var enorm etter hun satte kassetten i spilleren.

Hun var selvfølgelig ikke forberedt på at resten av albumet skulle bestå av hardrock like tysk som en pølsebod kalt «Schweinhund». Min venninne aksepterte derfor smellen, kopierte den ene låten hun likte over på en opptakskassett, og ga originalteipen til meg i bytte for en pakke Hubba Bubba (google it!).  

I tillegg brukte man alle pengene sine på denne musikken. Man kan argumentere for at det er bedre å være blakk og lykkelig enn rik og understimulert, men hvis du sier dette til en unge som har blåst to ukelønner på en Van Halen-kassett, bare for å finne ut at selveste David Lee Roth har blitt erstattet av en lubben, mannlig utgave av Barbara Streisand – da er du ond.

Vårt moderne, rastløse lyttemønster gjør at man garantert går glipp av mye bra musikk, men jeg lengter virkelig ikke tilbake til tida der man endte opp å betale for album med kun én god låt. Så nostalgisk håper jeg aldri å bli.