Musikkommentaren

Klubbene dør. Verden blir kjedeligere.

Cafe Mono i Oslo legger ned. Det synes jeg er trist.
CAFE MONO R.I.P. Den velkjente klubben legger ned til nyttår. Her ser vi det norske bandet Kosmik Boogie Tribe på scenen, et av mange hundre band som har spilt der opp gjennom årene.  
        
            (Foto: Presse)

CAFE MONO R.I.P. Den velkjente klubben legger ned til nyttår. Her ser vi det norske bandet Kosmik Boogie Tribe på scenen, et av mange hundre band som har spilt der opp gjennom årene.   Foto: Presse

Når olja og Norges klubber ikke er mer, skal vi leve av hipsterkaffe, IPA og internasjonale kjedebutikker. Trøsten får være at vi sannsynligvis dør av kjedsomhet lenge før den tid.

Det hardner til i Klubb-Norge. Og sakte, men sikkert blir det stadig kjedeligere. Forrige helg hadde institusjonen og utestedet Garage siste åpningsdag i Bergen. Garage Oslo, som var en videreføring av sagnomsuste SoWhat!, låste dørene for flere år siden. I dag kunngjør den driftige, velkjente og høyst aktive klubben siden 2001, Cafe Mono, at også de bukker under for markedskreftene og legger ned.

Jeg blir trist av denne utviklingen. Og til alle de som nå har tenkt å fortelle meg at dette er livets gang, at alt er forgjengelig, at det er frivillig å drive klubb, at markedet er nådeløst og likt for alle og bla bla bla: Ja, jeg vet det.

Men akkurat som at det er helt naturlig at også mennesker dør, forbeholder jeg meg retten til å bli sentimental, dvele ved det og hylle Mono og folkene der på vei inn sine siste tre måneder som aktiv klubb, samt alle de som fortsatt gidder å holde på med klubbdrift.

For det er faen ingen søndagsskole, for å parafrasere Haakon Lie, en mann som selv holdt til ved Youngstorget, et lite steinkast unna klubben i Pløens gate.

Jeg har hatt mye med Mono å gjøre opp gjennom, og da særlig de årene man var så naiv at man prøvde å leve av å booke konserter. De var forbanna viktige, fordi de var et sted man kunne samarbeide med. Da gikk det plutselig an å booke band og artister direkte fra Sverige, Finland, Danmark, Australia, UK og USA, spleise på reiseutgiftene, lage felles presseskriv og samkjøre. Det ble billigere, og man kunne tilby flere jobber når man henvendte seg på faks, e-post eller ringte og plaget agenter i Det Store Utland.

 

Mono var med, og var man heldig fikk man også Bergen og Trondheim med. Garage i Bergen. Blæst i Trondheim. De er alle lagt ned nå. Men det var gøy da det stod på som verst, det var jo dette stresset og denne aktiviteten som var drivkraften, at man ville det skulle skje noe, og i allianse med likesinnede i andre byer. Derfor klarte man å booke livsviktige navn som The Reigning Sound, The Cynics, The New Christs, The Strollers m.fl. til konserter med livsforlengende effekt.

I tillegg var Mono-folkene alltid hjelpsomme og gjestfrie når man ville pushe på dem band fra Tromsø som trengte liveerfaring i hovedstaden. Det var ikke bare å dra ned til Oslo å spille. De største klubbene krevde garantier og nåløyene var trange. Men Mono hadde plass og åpne dører. Det er mange i nord som har mye å takke Mono for. 

Men jeg har også trivdes der som ren konsument og kunde. Det er et klassisk klubblokale, der det fort blir trangt, men der det likevel, på en eller annen udefinerbar måte, føles rett, fordi man kan kjenne historikken som sitter i veggene, fra hundrevis konserter, fester, platemesser, debatter, krangler og diskusjoner som har vært der.

Slike sitringer i veggene er ikke noe et proft designfirma eller noen internasjonale kjeder klarer å gjenskape, uansett hvor mye penger de måtte vasse i. Slikt er derimot noe som blir skapt og dannet og bygget stein for stein, uke for uke, år for år, konsert for konsert, av folk med hjartet på rette staden, som liker å lage liv, bråk og underholdning for å jage kjedsomhet og døll hverdagsdarkness til helvete bort.

Og vi trenger dem. Men når slike plasser dør ut, dør det masse med dem, miljøer forvitrer og folk spres utover. Disse stedene blir derfor aldri fullverdig erstattet. De bare dør, og overlater plassen til en eller annen internasjonal kjede som selger noe vi allerede har masse av, og som har råd til å betale den vanvittige husleien noen allerede søkkrike huseiere forlanger. Vi ser det i byer landet rundt. På det politiske plan tror jeg knapt det diskuteres, verken lokalt eller nasjonalt.

Mono har vært fryktelig viktig for mange opp gjennom. Bare at det var en klubb der, som hadde lav terskel for å slippe til ukjente og nye band og artister, mange av dem i dag kjente og etablerte artister som fortsatt husker sine første og nølende skritt opp på den lave scenen innerst i lokalet. Konseptet «Lørdagsgodt», med gratiskonserter på lørdags ettermiddag, ble de sågar nominert til Spellemannprisen for. Synd de ikke fikk den, for det hadde de fortjent.

Jeg digger at de som fortsatt skal drive sjappa ut året ikke sutrer eller hytter med nevene når de kunngjør nedleggelsen. De vil heller at folk skal dele minner og komme på konserter der i tiden fremover. Det tror jeg er både rett og klokt. Personlig klarer jeg likevel ikke fri meg fra tanken om at slike nedleggelser er, om ikke endetidstegn, så iallfall tegn på at ikke alt beveger seg i rett retning.

Klubb-Norge er selve fundamentet og grunnmuren til det meste av det festivaler, kulturhus og etablerte scener står og hviler på. Når disse forvitrer, blir reisverket betydelig skjørere. Og verden ytterligere kjedelig.

Så tusen takk, Mono, for at dere orket så lenge, og lykke til videre, flinke folk og kulturelle velgjørere. Håper de tre siste månedene blir fine. Det har dere fortjent.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.