[I dag skulle John Lennon fylt 80 år. Vi fikk Beatles-fantast, og Feedbacks faste gjesteskribent, Arnstein Friling, til å skrive en tekst om ikonet for to år siden, og republiserer den nå. Sjekk også den oppgraderte spillelista nederst i saken - med 8 låter signert Lennon, både solo og med The Beatles]

Hvilken John Lennon foretrekker du? Som med mange av de høyest elskede popkulturelle ikoner, er det minst tre-fire distinkt forskjellige versjoner av ham. Kanskje liker du den harde gategutt-rockeren fra da han var ung? Kanskje liker du den bebrillede, langhårete sen-Beatles-kunstneren?

Noen faller for Lennons venstrevridde politisk aktivisme-periode, med knyttneven i været, mens andre ser umiddelbart at her er det en såret, følsom sjel, og liker det varme, skjeggløse ansiktet med de intense øynene, som synger vakre klassikere som «Imagine» og «Woman».

Som Mark Kozelek synger om Judas Priests gitarister: «Some like KK Downing, some like Glen Tipton. I like’em both.»

John Lennon har, før vi i det hele tatt går inn på hans skapende og utøvende virke, noe å tilby alle. Tøffhet, hardhet, intelligens, gatesmarthet, følsomhet, verbal styrke, visdom og humor. Alt sammen i toppklassen.

I tillegg har han i bøtter og spann, i pose og sekk av den aller, aller sjeldneste kapital for en artist (og er det lov å si, for en hvit mann): Han har kulhet. Han er helt latterlig, ubegripelig kul. Han er type «alle øyne er rettet mot ham, alle holder kjeft når han prater, han ser alltid ut som han har full kontroll»-kul.

Han har det perfekte «kjekk, men ikke modellkjekk, bare pen og åpenbart litt edgy»-utseendet. Han har rett og slett et 100 prosent kredibelt rocker-utseende.

«Jaså?», spør kanskje noen seg. Er dette så viktig, da? Er det så viktig hvordan Lennon fremsto, og hva slags følelse han ga folk? Er det ikke musikken som er viktigst? Vel, musikken er viktigst. Den er såpass eksepsjonell at den hadde gitt ham evig liv uansett. Den hadde gjort ham til en markant figur den dag i dag, selv om han ikke så uendelig meningsløst hadde blitt myrdet på verdenshistoriens kjipeste desemberdag i 1980.

Musikken hadde gjort ham til den største av gigantene, om han så fortsatt den dag i dag sullet rundt i Central Park og matet fugler, og spilte sin 9. norgeskonsert på de siste 12 årene i høst, på turné med Mark Knopfler og Chris Rea.

Men i diskusjonen Paul mot John, om hvem som var best av Beatles’ sentrale figurer, er det helt nødvendig å ta inn over seg Lennons kapitaltunge coolness. Skal man forstå hvorfor Lennon gikk, den fatale desemberdagen, fra å være et gammelt idol til å bli et evig ikon for fred, sameksistens og humanitet, så må man faktorere inn alle de ulike Lennonene, og den slitesterke kulheten. Han ble noe for alle.

Om jeg får velge noe for mine barn, så er det at de skal leve med en mamma og pappa som alltid er kjempeblide mot hverandre, materiell tilfredshet, gode relasjoner til alle, og ingen traumer. Jeg tror det vil gjøre dem til bra folk. Men jeg vet også hva den oppveksten ikke vil gjøre dem til: I stand til å lage musikk med en desperasjon og følelsesmessig råhet og nakenhet som gir den det element som gjør at den skiller seg ut. Dét var Lennon i stand til.

John Lennon vokste opp med diverse elementer som gjorde ham til en molotovcocktail av traumer, følelser og komplekser. Som han skjulte bak et snerr og en sarkasme og en god del øl.

La meg gjennomgå det i telegramform. Født av en ung mor, som ga ham til storesøster etter noen år, fordi hun selv ble alenemamma. Lennons far forsvant ur soga straks, og dukket ikke opp igjen før midt i Beatlemania-tiden. Høyt elsket reservepappa dør da han er 14. Som 15-åring får han vite at morsomme «tante Julia» faktisk er mamma. Blir venner med Julia. Som blir kjørt i hjel cirka et år senere.

Lennons grunnleggende følelse av å være uønsket og uelsket vokser seg da til å bli helt dominerende. Bestevennen Stu, som en periode var med i bandet, dør når Lennon er 21. Alle disse følelsene pakkes inn i et hode som også skal administrere helt tøylesløs, konstant boblende kreativitet, samt testosteron nok til å gjøre Village People om til The Rolling Stones.

Ja, man kan si dette er oppskriften på en lang rekke emosjonelle havari. Og de kom. På rekke og rad.

Rock’n’roll reddet Lennon. Paul McCartney reddet Lennon. Sammen (og med George Harrison og etter hvert Ringo, da) klarte de å slipe, hamre og polere fram et låtskrivertalent som var helt ufattelig.

Jammen flaks at de samtidig var i besittelse av perfekt hår, ustyrlig humor og uavhengige rebell-sinn.

Jammen flaks at Lennons rock’n’roll-stemme en av historiens beste, og at Pauls er hakk i hæl, og at å høre harmoniene når de to synger sammen (også med George) er som er som å bli strøket kjærlig på ryggen av Venus og Afrodite.

Jammen flaks at de fikk stålsatt seg musikalsk med noen tusen timer på scenen i Hamburgs og Liverpools kjeller-scener, fra de var 18 til de var 22. Det sies av alle som så dem da at de var det råeste rockebandet noen noensinne har sett, og Lennon var råest. Hamburg og Liverpool på slutten av 50/starten av 60-tallet var ikke akkurat Tusenfryd og Liseberg.

Lennon, etter at popstjernedrømmen er oppfylt og familielivet med kone og barn har startet, havner inn et følelsesmessig skyggeland, som cirka 25-åring. Da møter han personen som han selv mener tar alle puslespillbrikkene inni hodet han og setter dem sammen til et forståelig bilde. Yoko Ono.

Man kan si mye rart og slemt om henne (det må jeg dessverre si at jeg har gjort iblant), men la oss ha følgende ting helt klare: Lennon elsket den dama. Hun hadde iblant nærmest totalkontroll på ham. Men hun irriterte absolutt alle andre enn ham selv.

For å bruke en parallell: Hvis Tom Lund hadde blitt sammen med Åse Kleveland i 1978, og insistert på at Åse skulle være med i garderoben konstant, delta på alle treninger, og være med på laget, og spille spiss sammen med ham i cupfinalen, og fått aksept for det, kan det tenkes at både noen av Tommys lagkamerater og noen LSK-fans hadde hatt litt «delte meninger» om Åse.

Lennon var et svin. En fyr som sloss. En som slengte ufine drittmeldinger til folk. En rundbrenner. Utro som et vilt helvete mot alle kjærester han hadde. Iblant ekstremt usympatisk i fylla. Han kunne slå til dama si. Innrømmet det selv også.

Men. Han var masse bra også. Varm. Raus. Morsom. Empatisk. Omtenksom. Skapende. Snill. Han var egentlig alt for alle. Dyp kunstner og enkel rocker. Uutdannet gategutt og fremstående intellektuell. Lat. Men evig kreativ. Kompromissløs hardhaus, og vassen blautfisk, kontrollert av dama. Rik, men ble elsket for å synge om «no possessions».

At verdens minste menneske tok hans liv på New Yorks gater da han var 40 år, og var gira på å bli rocke-John igjen, er så forbanna trist at jeg må tenke på noe hyggelig igjen for ikke å bli selvmedlidende.

Lev videre, John. In my life, I loved you more.