Det kan bli både flaut og vondt, men vi må ta «den vanskelige praten»: Dagens modell for livemusikk virker ikke spesielt bærekraftig – verken kommersielt eller kunstnerisk.

Som 1980-modell har undertegnede selv gått fra å være aspirant til å være fulltidsmedlem i Gubbeklubben Grei. Du ser færre og færre av oss på klubbkonserter. Tilsiget av ungt blod blant publikum er så lavt at gubbenes fravær tvinger disse spillestedene til å stenge dørene. Det kulturelle vakuumet virker til å fylles av enda flere 7-Eleven, Hennes & Mauritz og Starbucks-utsalg. Hurra!

Inntil videre ser du allikevel fortsatt oss i Gubbeklubben Grei på festival, der vi i stadig større grad gasser oss i gjenforeninger med den ene barndomsfavoritten etter den andre. Og festivalene elsker oss av flere årsaker:

* Vi kjøper billetter på forhånd, siden vi ofte er avhengige av å planlegge.* Å se livemusikk er i aller høyeste grad en sosial aktivitet, så vi drar med oss venner.* Vi tåler å høre et par møkkaband i bakgrunnen, mens vi venter på at favorittartisten inntar scenen. * Og ikke minst: Vi drikker jævlig mye, når vi først slipper ut. Vi legger igjen så mange kroner i baren at det tangerer eller overgår summen vi har punget ut for selve billetten.

Forgubbingen foran konsertscenene er ikke i ferd med å snu – snarere tvert imot. Tromsøs sentrumsfestival Rakettnatt uttaler denne uka at de i større grad vil tilfredsstille «de voksne» festivalgjengerne. Neste års headliner for festivalen, som til nå har hatt fokus på dansbar musikk for et ungt publikum, er allerede klar: Et gjenforent Madrugada.

Denne bookingen er også dårlig nytt for Buktafestivalen, som er plassert kun et par kilometer unna. Hvilke folkekjære norske rockartister har de og andre lignende festivaler ikke booket én eller flere ganger allerede? Etter at Åge, «De fire store», Seigmen og BigBang har gått av scenen er det ikke mange gamle travere igjen som kan garantere fullt hus og stormende jubel her til lands.

Og hvilke store, men kredible, indieband fra 80- og 90-tallet skal Øyafestivalen lokke med? Det tynnes ut også i disse rekkene.

Fremtidens konsertpublikum er minst like interessert i musikk som tidligere generasjoner, og de bruker flere minutter per dag med musikk på øret enn vi gjorde. De som daglig jobber med ungdom peker allikevel på en del fundamentale forskjeller på «dagens ungdom» og oss født på 60-, 70- og 80-tallet:

* Å betale en god slant penger for å se en konsert er ganske ulogisk når man er vant med at musikk hovedsakelig er gratis.* Musikklyttingen foregår i større grad enn tidligere via headset, og er i mindre grad en sosial aktivitet.* Generasjon Z (nei, det er ikke mitt begrep) har vokst opp med mulighet til å skreddersy hvert sekund musikk de hører etter egne preferanser.  * Og den største skandalen av dem alle: Unge i 2018 drikker mindre enn vi gjorde på samme alder!

I sum representerer dette på ingen måte noen fare for menneskeheten, men for konsertmarkedet i Norge og utland presenterer fremtiden en stor utfordring. Rekruttér, eller dø – for å parafrasere en aldrende mann som inntil videre lokker mange av oss i Gubbeklubben Grei ut på konsert.

Samtidig har det blitt en moderne myte, at artister i fremtiden skal kompensere det økonomiske tapet null platesalg innebærer med større konsertinntekter. Når VG viser til at Dagny, som representerer toppsjiktet i artist-Norge, taper penger på sin Europa-turné – selv med 180.000 norske støttekroner i bunnen – er det på tide å drepe denne myten.

Så med fare for å låte som en dystopisk doomsday prepper lurer jeg på hva vi skal finne på før de siste oljedråpene fra musikkens gullalder er sugd opp, og folket har forlatt plattformene. Jeg bare spør.